Leses nå: “Hauk og due” av Henrik Langeland

Lest: “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Først litt om forfatteren…

Det eneste jeg visste om forfatteren var at hun hadde vunnet Tarjei Vesaas debutantpris i 2009. Siden det sto på forsida av boka så er ikke det akkurat noe jeg kan skryte så mye av. Frem til jeg begynte å lese boka, så trodde jeg faktisk man måtte skrive på nynorsk for å vinne den prisen, men det stemmer altså ikke.

Kjersti Annesdatter Skomsvold var i tiden før jul aktuell med utgivelsen av sin andre bok “Monstermenneske”, en bok om å ha ME.

… og så litt om boka

“Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” er ei sånn bok som har sneket seg innpå meg. De siste to månedene har den dukket opp både her og der, til slutt måtte jeg bare lese den. Jeg angrer ikke.

Den handler om Mathea Martinsen som bor  i en blokkleilighet i Groruddalen med mannen Epsilon. Mathea Martinsen er redd for å dø. Mathea er egentlig redd for det aller meste. Livredd faktisk. Hun bruker mye av sin tid på å unngå andre mennesker,  og enhver situasjon hun kanskje muligens kan komme opp i.  Samtidig begynner hun  å skjønne at hun ønsker å bli lagt merke til, hun vil at noen skal vite at Mathea Martinsen har levd. Derfor begynner hun å utfordre sin egen komfortsone og og utvide sin egen radius (som det står på vaskeseddelen) med varierende hell.

Denne boka er et lite kunstverk. Skrivestilen tillater ikke ett ord mer enn nødvendig. Av og til føles det som om hver eneste setning forteller en liten historie. Etterhvert som man blir vant til stilen til Skomsvold så fremstår det som den eneste måten man kunne fremstilt Mathea sine tanker og handlinger. Den takler det vanskelige, men magiske å være trist og morsom samtidig. Man ler ikke høyt, man gråter heller ikke.  Men man føler mye underveis.

Det eneste som ødelegger driven er at det til tider er vanskelig å følge hopp mellom nåtid og fortid. Flere ganger driver hovedpersonens tanker frem og tilbake i tid uten at dette kommer tydelig frem. Det passer inn i stilen til boka, Mathea er ikke så opptatt av tid, men det er irriterende moment.

Noen favorittsitater:

“Det kunne være fint å grave ned telefonen, for tenk om den ringer. Tenk om noen ringer.”

“Som liten drømte jeg alltid om å bli hentet i ambulanse, og var det en i nærheten krysset jeg fingrene og hvisket: ‘La det være med, la det være med’, men det var aldri meg, ambulansene var bestandig på vei bort, jeg hørte det på sirenene. Nå kan jeg igjen høre ambulansesirener i det fjerne, og de burde kommet mot meg, for jeg har ren truse og snart skal jeg dø. Men i stedet er det et annet menneske inni ambulansen, som ikke er sitt eget ansvar lenger.”

Les/ikke les? Les! Gled deg. Og nyt øyeblikket, for med sine 124 sider er ikke gleden så langvarig.

Fotoforbud i bokhandelen?

Studentbokhandelen Studia i Bergen har gått til det drastiske skrittet å nekte kundene sine å ta bilder inne i butikken. Bakgrunnen for dette er at studenter tar bilder av bøkene, for deretter å kjøpe bøkene for en billigere penge på nett. Jeg må innrømme at jeg var en av de som kjente et stikk av dårlig samvittighet da jeg leste denne saken. Jeg elsker å tusle rundt i bokhandelen og oppdage nye skatter, men det er sjelden jeg kjøper bøkene som frister. Vanligvis fordi jeg har en ganske voksen bunke med bøker i hylla allerede, men også fordi jeg rett og slett ikke har planer om å kjøpe ei bok der og da. Derfor er jeg en av de som ofte tar bilde av ei fristende bok med telefonen min, som et lite notat til meg selv. Ikke nødvendigvis fordi jeg har planer om å kjøpe den til en billigere penge på nett, men fordi jeg ikke skal kjøpe den helt enda.

Bok snikfotografert på Ark på Egertorget. Boka sto på ønskelista til jul og havnet under juletreet, men det er uvisst om den ble kjøpt i butikk eller på nett.

Det er likevel ikke sjelden at jeg ender opp med å kjøpe boka på nett. Hvorfor ikke? Det er enkelt, og vanligvis er det billigere enn å kjøpe den i butikken. Den kritiske sansen er dårligere når jeg sitter i sofaen, og det er lettere å ta med ei bok eller to til i handlekurven når man får en god deal.

Hva betyr dette? Studia sier de sliter med å holde seg ovenpå fordi så mange kjøper bøkene sine på nett. Noe jeg vil tro vi alle har lagt merke til er at det er færre og færre bokhandler som selger noe særlig med bøker lengre. Mine lokale sjapper har ett bord  med årets bestselgere, ett bord med pocketbøker og ett bord med krim. Utover dette så selges det for det meste ræl i bokhandelen. Notatblokker, leker, spill, rosa glitter-blyanter, hobbyutstyr, kubbelys og masse annet som ikke har så mye med bøker å gjøre.

Hvis det er ei bok jeg er på utkikk etter, men som kanskje er et par år gammel, så finner jeg den sjelden på bokhandelen. Da må jeg på nett, og der koster den sjelden det den ville kostet om bokhandelen skulle bestilt den inn for meg.

Er det viktig å ha bokhandler? Ja! Det er ikke det samme 娔tusle” rundt i en nettbutikk. Men! Det betyr for min del også at bokhandelen må skjerpe seg. Bruk mer plass på bøker, og mindre plass på ræl. Ha gode tilbud, kanskje en deal eller to (ikke bare på krimbøker). Jeg kjøper mer bøker når Ark har 3 for 2 på engelsk pocket. Mer av det!

Bilde tatt på Ark på Gardermoen. Et av de stedene der den kritiske sansen er ganske svak.

Kommer jeg til å slutte å ta bilder av bøkene? Kanskje. Jeg skal iallefall være mer diskret når jeg gjør det. Alternativet er å slutte å ta bilder, og da får jeg jo iallefall ikke kjøpt boka senere. Og DET er det vel ingen som tjener noe på?

Til slutt vil jeg bare nevne at jeg ofte benytter meg av det tredje alternativet og vil slå et slag for det: Kjøp bøkene brukt! Det er miljøvennlig, det er skattejakt og bøkene er nesten gratis. Win win!

Lest: “Faktotum” av Charles Bukowski

Først litt om forfatteren…

Bukowski er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig forhold til. Når det blir referert til han, så er det sjelden litterære referanser. Det er en forfatter jeg flere ganger har tatt ut av hylla på Ark og vurdert, før jeg har satt den tilbake. Det er sjelden vaskeseddelen har fristet, og jeg har bare ikke blitt fanget. Når jeg nå endelig begynte å lese denne boka så handlet det mest om tilfeldigheter. Godt tilbud i en nettbutikk, og voila så havnet boka i postkassa mi.

Fremtidige forfatterspirer nevner ofte Bukowski i samme åndedrag som Kerouac og Hemingway, og da refereres det vanligvis mer til hvordan han levde, enn bøkene han skrev.  Da jeg var i San Fransisco for noen år siden var det flere barer som reklamerte med å ha vært et av Bukowskis vannhull. Etter å ha lest Faktotum så overrasker det ikke, og det kan kun være  at det er lenge siden som gjør at ikke annenhver bar i USA kan reklamere med det samme.

…og så om boka

Faktotum handler om forfatteren Henry Chinaski (Bukowskis alter ego) som driver fra by til by i USA i på midten av 1940-tallet. Til tross for et sterkt ønske om å være forfatter, så er det alkohol og småjobber som driver han fremover og videre. Mens han får sparken fra den ene småjobben etter den andre, så driver han også fra bar til bar, og hospits til hospits. Han vil egentlig være forfatter, men det skorter litt på gjennomføringsevne,

Boka i seg selv er ganske lettlest, om enn repetetiv. Chinaski befinner seg ofte i en ny by, men det skjer sjelden noe nytt. Han tar inn på et hospits, finner seg en jobb, drikker fem flasker vin/sprit, får sparken fra jobben. Rinse and repeat.

Beretningen kan til tider beskrives som svært ubehagelig, til og med kvalmende. Når det beskrives hvordan hovedpersonen drikker seg full fra morgen til kveld, dag etter dag, så sitter man igjen med en skikkelig uggen følelse. Det er tydelig at dette er selvopplevd, og jeg som hater å være fyllesjuk krymper meg ved tanken på å  måtte leve sånn. De sterkeste kvalitetene til boka er hvordan den ofte, egentlig for ofte, får meg til å føle meg både kvalm og klaustrofobisk.

Problemet til denne boka, som ofte er et problem med bøker som fremstår som veldig selvbiografiske fra forfatterens side, er at man sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke har gjort et særlig stort arbeid for å skrive boka. At det rett og slett er litt latskap å skrive på denne måten. Det drar ikke ned kvaliteten på boka, men er et litt irriterende trekk som gjør at det ikke frister stort å lese flere av bøkene hans.

Et favorittsitat eller to

“Jeg husker dagene i New Orleans da jeg levde på godteri til to femcenter om dagen flere uker i strekke for å få tid til å skrive. Men dessverre, sult gjorde ikke kunsten bedre. Den skapte hindringer for den. En manns sjel var rotfestet i magen. En mann skrev mye bedre etter å ha spist en tjukk biff og drukket en halvflaske whisky enn han noensinne skrev etter å ha spist godteri for småpenger. Myten om den sultende kunsteren var en vits.”

“Nesten alle var forfattere. Detvar ikke alle som trodde de kunne bli tannlege eller bilmekaniker, men alle visste at de kunne bli forfatter. Av de femti karene i rommet trodde sannsynligvis femten av dem at de var forfattere. Nesten alle brukte ord og kunne skrive dem ned, m.a.o. kunne nesten alle bli forfatter. Men de fleste menne, heldigvis, er ikke forfattere, eller endog drosjesjåfører, og noen menn – mange menn – er dessverre ingenting. “

Les/ikke les? Les! Men vær klar over at du leser en som prøver å være stemmen til en generasjon, ikke en som prøver å formidle hva en generasjon vil si.