Lest: “Faktotum” av Charles Bukowski

Først litt om forfatteren…

Bukowski er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig forhold til. Når det blir referert til han, så er det sjelden litterære referanser. Det er en forfatter jeg flere ganger har tatt ut av hylla på Ark og vurdert, før jeg har satt den tilbake. Det er sjelden vaskeseddelen har fristet, og jeg har bare ikke blitt fanget. Når jeg nå endelig begynte å lese denne boka så handlet det mest om tilfeldigheter. Godt tilbud i en nettbutikk, og voila så havnet boka i postkassa mi.

Fremtidige forfatterspirer nevner ofte Bukowski i samme åndedrag som Kerouac og Hemingway, og da refereres det vanligvis mer til hvordan han levde, enn bøkene han skrev.  Da jeg var i San Fransisco for noen år siden var det flere barer som reklamerte med å ha vært et av Bukowskis vannhull. Etter å ha lest Faktotum så overrasker det ikke, og det kan kun være  at det er lenge siden som gjør at ikke annenhver bar i USA kan reklamere med det samme.

…og så om boka

Faktotum handler om forfatteren Henry Chinaski (Bukowskis alter ego) som driver fra by til by i USA i på midten av 1940-tallet. Til tross for et sterkt ønske om å være forfatter, så er det alkohol og småjobber som driver han fremover og videre. Mens han får sparken fra den ene småjobben etter den andre, så driver han også fra bar til bar, og hospits til hospits. Han vil egentlig være forfatter, men det skorter litt på gjennomføringsevne,

Boka i seg selv er ganske lettlest, om enn repetetiv. Chinaski befinner seg ofte i en ny by, men det skjer sjelden noe nytt. Han tar inn på et hospits, finner seg en jobb, drikker fem flasker vin/sprit, får sparken fra jobben. Rinse and repeat.

Beretningen kan til tider beskrives som svært ubehagelig, til og med kvalmende. Når det beskrives hvordan hovedpersonen drikker seg full fra morgen til kveld, dag etter dag, så sitter man igjen med en skikkelig uggen følelse. Det er tydelig at dette er selvopplevd, og jeg som hater å være fyllesjuk krymper meg ved tanken på å  måtte leve sånn. De sterkeste kvalitetene til boka er hvordan den ofte, egentlig for ofte, får meg til å føle meg både kvalm og klaustrofobisk.

Problemet til denne boka, som ofte er et problem med bøker som fremstår som veldig selvbiografiske fra forfatterens side, er at man sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke har gjort et særlig stort arbeid for å skrive boka. At det rett og slett er litt latskap å skrive på denne måten. Det drar ikke ned kvaliteten på boka, men er et litt irriterende trekk som gjør at det ikke frister stort å lese flere av bøkene hans.

Et favorittsitat eller to

“Jeg husker dagene i New Orleans da jeg levde på godteri til to femcenter om dagen flere uker i strekke for å få tid til å skrive. Men dessverre, sult gjorde ikke kunsten bedre. Den skapte hindringer for den. En manns sjel var rotfestet i magen. En mann skrev mye bedre etter å ha spist en tjukk biff og drukket en halvflaske whisky enn han noensinne skrev etter å ha spist godteri for småpenger. Myten om den sultende kunsteren var en vits.”

“Nesten alle var forfattere. Detvar ikke alle som trodde de kunne bli tannlege eller bilmekaniker, men alle visste at de kunne bli forfatter. Av de femti karene i rommet trodde sannsynligvis femten av dem at de var forfattere. Nesten alle brukte ord og kunne skrive dem ned, m.a.o. kunne nesten alle bli forfatter. Men de fleste menne, heldigvis, er ikke forfattere, eller endog drosjesjåfører, og noen menn – mange menn – er dessverre ingenting. “

Les/ikke les? Les! Men vær klar over at du leser en som prøver å være stemmen til en generasjon, ikke en som prøver å formidle hva en generasjon vil si.