Guilty book-pleasures?

“Er det noen bøker du ikke ville lest i det offentlige?” spurte en kollega meg her en dag. Spørsmålet hadde sitt utspring i en avisartikkel som sa at det var flere som syntes det var flaut å lese Bibelen på bussen, enn å lese Fifty Shades of Grey. Denne kollegaen visst at jeg faktisk hadde lest sistnevnte, i tillegg til at jeg snakker mye om bøker på jobb. Jeg måtte tenke etter, men svarte som sant var at det var det nok ikke. Det kommer nok i hovedsak av at Oslo er en stor by og jeg treffer sjelden kjente på trikken. Jeg bryr meg lite om hva folk jeg ikke kjenner tenker. Hva folk jeg kjenner tenker derimot, det kan ofte ha mer å si.

Fifty Shades of Grey-trilogien fikk jeg i bursdagsgave, så den kan jeg liksom ikke noe for (og den sleit jeg meg gjennom). Men det er endel andre bøker som jeg kanskje ikke innrømmer ovenfor alle at jeg har lest. Neill Strauss sin biografi om Jenna Jameson (How to Make Love Like a Pornstar) er et  eksempel. Candace Bushnell sine for-bøker om Carrie Bradshaw (teen-litteratur) er et annet. Paris Hilton sin Confessions of an Heiress er definitivt den verste. Dette er bøker som blir gjemt langt bak i bokhylla og som jeg definitiv ikke ville lest på en parkbenk.

Jeg liker rett og slett ikke å tenke på meg selv som noen som liker denne typen litteratur. Men det gjør jeg altså – innimellom. På samme måte som jeg liker å lese rosablogger, eller se på Unge Mødre.

Jeg vil jo aller helst være en bokelsker som leser sånne bøker (og det gjør jeg også):

Det er ikke det at den rosa collagen der oppe er de bøkene jeg liker best, leser flere ganger eller får veldig mye ut av. Men jeg har har lest dem, og jeg har dem i hylla mi. Bare ikke sånn helt fremst.

Lest: “Valley of the dolls” av Jacqueline Susann

Først litt om forfatteren…

Jacqueline Susann er for det meste kjent for Valley of the Dolls (1966). Verdenen hun beskriver i boka er tydeligvis selvopplevd (hele den der write what you know-greia) og biografien hennes fremstår som en kombinasjon av de tre hovedpersonene i boka.

Romanen er en Roman à clef, en roman fra virkeligheten, men med karakterenes navn endret.  Ryktene sier også at flere andre kjendiser fra datidens New York hadde var utgangspunktet for flere av karakterene. Susann bante med Valley of the Dolls veien for andre kvinnelige forfattere inne samme sjanger, som f.eks. Jackie Collins.

Hun skrev noen bøker til, men ingen av de oppnådde noe i nærheten av samme suksess som denne.

.. så litt om boka

Anne Welles er en småbyjente som reiser til New York ved første mulighet for å komme seg unna hjembyen og familien.Det eneste hun ønsker seg er en jobb og et liv i storbyen. Hun er selvsagt fantastisk vakker og får seg umiddelbart jobb som sekretær,  samt en millionær-forlovede. Hun blir også kjent med sangerinnen Neely O’Hara og modellen Jennifer North og sammen utgjør de bokens trio. På hver sin måte oppnår de suksess og nedturer både profesjonelt og privat i New York og Hollywood. Etterhvert blir det vanskeligere å håndtere virkeligheten uten tabletter i forskjellige farger som hjelper til. Hjelper til med å få dem opp om morgenen, og til sengs om kvelden.

Tittelen Valley of the Dolls henviser til kallenavnet på tablettenen: Dolls. Jeg har fortsatt ikke funnet noen norsk oversettelse av tittelen, men jeg regner med at den må ha eksistert på et visst tidspunkt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1945 til 1966 og gir et ganske interessant bilde av en verden som de færreste har hatt et innblikk i. Både beskrivelsen av datidens New York og underholdningsindustrien. Åpenheten rundt sex, alkohol og rus har nok fått mange til å steile. Selv kunne jeg ikke helt tro at boka var skrevet i 1966, jeg ser for meg at så mye åpenhet rundt disse temaene må ha vært ganske progressivt på den tiden. Det forteller også noe om en tid der det ikke lengre var de de fra feil samfunnslag som ble narkomane, både husmødre og superstjerner fikk et glass dolls til å løse problemene sine. Men som boken (ikke overraskende) viser så gjorde de ikke det.

Utover settingen så kan jeg ikke si at jeg sånn hurra-meg-rundt-begeistret. Tror jeg leste et par Jackie Collins-bøker i tenåra og dette er ikke veldig annerledes. Tragisk ender det også. Jeg skjønner klassiker-stempelet rett og slett fordi den solgte så utrolig bra, og grunnen til at den solgte så utrolig bra er jo at ingen hadde gitt det samme innblikket i denne verdenen tidligere, men idag har den ikke så veldig mye å rutte med lengre.

Noen favorittsitater

“Oh Mama, I don’t know what I like or what I am. That’s why I want to go to New York.”

“Love shouldn’t make a beggar of one. I wouldn’t want love if I had to beg for it, to barter or qualify it. And I should despise it if anyone ever begged for my love. Love is something that must be given — it can’t be bought with words or pity, or even reason.”

Les/ikke les? Ikke les, det finnes så veldig mye annet å lese. Hvis du vil tilfredstille din indre kikkre så får du nok mer ut av å lese en av bøkene til Neil Strauss

Lest: “The Love of Her Life” av Harriet Evans

Først litt om forfatteren…

Harriet Evans er et nytt forfatter-bekjentskap for meg, men når jeg søker henne opp så ser jeg at hun faktisk har gitt ut en hel haug med bøker. Alle er selvsagt (såfremt man kan dømme ei bok etter utseende) i kategorien chick-lit, eller rosabøker, som jeg kaller de. The Love of her Life (2008) er hennes tredje bok av sju så langt. Utover det så kan internett avsløre at forfatteren bor i London, liker kaffe og er forfatter på fulltid. Ikke overraskende har hun tidligere hatt samme jobb som hovedpersonen i The Love of Her Life – noe som ganske ofte skjer i chick-lit bøker. Selv kaller hun sjangeren sin for commercial women’s fiction.

… så litt om boka

For tre år siden flyktet London-jenta Kate fra familie og venner til New York. Så få hun beskjeden som tvinger henne til å reise tilbake;  hennes far er alvorlig syk. Livet på Manhattan settes på vent, og hun vender tilbake til det livet hun reiste fra. Der må hun møte de hun forlot, og grunnen til at hun forlot dem. En etter en triller skjelettbitene ut av skapet med hopp frem og tilbake i tid.

Ut fra beskrivelsen virker kanskje boka mer i kategorien spenning, men som tittelen og coveren tilsier så er dette en rosabok. Den følger alle reglene for hvordan chick-lit-historien skal skride frem, hvordan hovedpersonen og kjærlighetsinteressen(e) skal trekkes mot og dras fra hverandre, hvordan forhold til venner skal være fylt av rødvin og sene kvelder før man plutselig må bli voksen. Og hvordan det (på den ene eller andre måten) går bra til slutt.

Min erfaring er at bøker i denne sjangeren er satt i et av to settinger: Enten er hovedpersonen mellom 20 og 30 år, fortsatt ugift (men kanskje i et langvarig forhold med en som ikke er bra for henne), i en jobb som ikke er det den skulle være, men med masse gode venner og mye rødvin og sigaretter. Eller så er hovedpersonen mellom 30 og 40 år, gift (kanskje til og med skilt), kanskje har hun et par barn, i en jobb som ikke er det den burde være, men med noen gode venner og på langt nær nok rødvin (fordi disse andre vennene også er gifte og definitivt har barn). I begge tilfellene skal hovedpersonen rydde opp, møte drømmemannen og finne den perfekte jobben, med varierende hell underveis.

Denne boka er i den første kategorien, og det er også tilfeldigvis den kategorien jeg setter størst pris på nettopp fordi den ligner mest på mitt liv. Det funker, det er spennende, det er trist og det bygger seg opp. Den blir kanskje litt lang, slutten drar seg ut, men det er kanskje også den eneste store svakheten.

Les/ikke les? Hvis du liker chick-lit så liker du denne!

Nytt i hylla: “Stillstand” og “Ikke til hjemlån” av Agnes Ravatn

Etter et alldeles fornøyelig forfattermøte mellom Agnes Ravatn og Kjersti A. Skomsvold på Litteraturhuset denne uka har jeg endelig fått ut finger’n og fått et par bøker av førstnevnte i hus. Forfattermøtet hadde fått navnet “De gamle unge” og tittelen referte til at begge er forholdsvis unge og har skrevet bøker med eldre mennesker som hovedpersoner.

Har allerede lest Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Skomsvold, men siden det ikke fristet så mye å lese Ravatns gamlis-bok (Veke 53), så gikk jeg for Ravatns egentlige styrke: essaystemmen hennes. Stillstand – sivilasjonskritikk på lågt nivå (2009) er ei essay-samling hvor hun samler tekster fra Dag og tid-serien med samme navn. Ravatn tar oss med til steder der ingenting egentlig skjer.

Bok nummer to Ikke til hjemlån (2008) er i samling  av høydepunktene fra ei Bergens-fanzine. Innholdet blir beskrevet som ei samling bilder, tekster og tegninger som er et hån mot den gode smak. Ikke vet jeg hva det betyr, men dersom Ravatns stemme er innvolvert så er det nok bra.

Bilde lånt av Samlaget

Begge bøkene dyttes herved litt fram i bok-køa.

Lest: “På kjøret”av Jack Kerouac

Jeg er klar over at jeg kanskje fremsto litt kritisk til denne boka i forrige innlegg. Jeg tar det tilbake.

Foto: Tom Palumbo

Først litt om forfatteren…

Jack Kerouac var ikke bare forfatter, han var et symbol på en livsstil, et forbilde for en  hel generasjon og mannen som skapte en felles forståelse av beat-forfatterne. Samme med andre forfattere og poeter som Allen Ginsberg og Neal Cassady skapte han et sug mot veien, mot friheten for unge menn i USA i etterkrigstida.

Etter å ha gått litt på college og tjenestgjort litt i militæret ble han forfatter . Veien ble hans hjem nummer to. På kjøret (1957) er hovedverket hans som gjorde han til et ikon og bante vei for flere forfattere med han. Utover På kjøret (engelsk: On the Road) er hans mest kjente verk Dharma Bums (1958) og Big Sur (1962).

Jack Kerouac døde den tragisk og typisk altfor tidlig død som følge av et liv med alkoholmisbruk.

… så litt om boka

Boka beskriver Sal Paradise (Jack Kerouac) sin utferdstrang og reiser på kryss og tvers over det amerikanske kontinentet i etterkrigstadas USA. Med seg på turen har han diverse brokete bekjentskaper. Hovedkumpanen hans er Dean Moritarty (Neal Cassady), sønn av en alkoholiker med tragisk barndom og stor begeistring for kvinner,  en karakter som nok hadde blitt diagnsotisert med ADHD i dagens samfunn. Sal er egentlig forfatter, lever litt på veteranstipend og bor for det meste hos tanta si i vinterhalvåret. I sommerhalvåret dras han ut på veien, tilsynelatende uten noen større plan enn å komme seg fra New York til andre enden. Innimellom dukker det opp noen damer (skrepper), men de er alle mindre viktige bikarakterer som brukes og kastes (eller iallefall forlates med jevne mellomrom).

Det er så mye som er sagt om denne boka, jeg skal prøve å begrense meg til de momentene som jeg syns var viktigst. Som tittelen sier så er disse gutta på kjøret, på veien, mesteparten av tida. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg så slet jeg innimellom med denne boka. Innimellom blir det for monotont, litt sånn som hos Bukowskis Faktotum.  De forflytter seg på en eller annen måte fra et eller annet sted uten at det nødvendigvis skiller seg noe særlig fra forrige gang de flyttet seg fra et sted til et annet. Av og til så står jeg og tripper mens jeg ser på klokka, andre ganger så henger jeg halsende etter i svingene. Sånn er det å være på kjøret, veien bestemmer mer enn du gjør.

Boka har to veldig interessante sider. Den ene finner vi inni boka, den andre finner vi utenfor. Inni finner vi et språk som av og til er så vakkert at det gjør vondt. Utenfor finner vi en kontekst som er en kultklassiker verdig.

Språket først. For det meste er det ganske rett fram. Nesten i dagbokformat beskrives Sal levnad – hva han spiser, hvem han treffer på, og andre dagligdagse hendelser. Språket er også ganske rått, her er det skrepper og okier, brutale skildringer av fyllekuler og slagsmål uten at noe legges imellom. Men så plutselig kommer det noen setninger, et bilde eller en historie som bare tar pusten fra meg. Som her, når Sal beskriver sin venn Dean som er på vei ut på veien igjen:

“Han gjorde et siste tegn. Jeg vinke tilbake. Plutselig vendte han seg mot sitt eget liv og forsvant ut av syne. Jeg sto med åpen munn og stirret rett inn i mine egne dagers gråhet. Jeg hadde en fryktelig lang vei foran meg.”

Sammenlignet med mange andre forfattere så er det kanskje ikke det mest fantastiske, men i denne boka og med dette språket så er det noe helt spesielt.

Så konteksten. Å se for seg hvordan det var å være unge på denne tiden er vanskelig, men det er helt klart at disse ungdommene hadde helt andre forutesetninger og forventninger til seg enn nå til dags. Ungdomstid eksisterte jo rett og slett ikke på den tiden. Disse unge mennene, mange veteraner fra andre verdenskrig, møtte et samfunn hvor utferdstrangen var stor og dragningen sterk. Bilen hadde gjort sitt inntog som og tilværelsen som omflakkende forfatter var tydeligvis forlokkende. Når boka så kom ut på midten av femti-tallet så hadde det også grodd frem ungdomsgenerasjon som ble lokket mot veien, mot det Hemingwayske omstreiferlivet. Før internett så kan jeg glatt se for meg at denne boka nesten kunne fremstå som en reiseguide på the road. En how to-guide rett og slett. Det er jo helt klart forlokkende aspekter med et sånt liv, men jeg kan jo bare sammligne det med mitt liv, jeg kan jo allerede for det meste dra dit jeg vil. Mulighetene fremstod nok som ganske annereledes for 50 år siden, og desto mer forlokkende ble livet på veien.

Noen favorittsitater:

“Så kom våren, tiden for reiselyst og alle i den spredte gjengen gjorde seg klar til å dra et eller annet sted.

“Det var alltid mãnana. Den neste uken hørte jeg ikke annet – mãnana, et herlig ord som kanskje betyr himmelen.”

Les/ikke les? Ja! Bare ha litt tålmodighet. Reisen er målet i seg selv.

Lest: “Pygmalion” av George Bernard Shaw

Først litt om forfatteren…

Bilde lånt av Wikipedia

George Bernard Shaw er en irsk dramatiker best kjent idag  for Pygmalion som kom i 1913. Må innrømme at jeg ikke har noe kjennskap til de andre stykkene han har skrevet, men de er tydeligvis ikke noe å kimse av de heller siden mannen faktisk vant Nobels Litteraturpris i 1925. To av stykkene hans, Pygmalion og Arms and the Man, ble også gjort om til musikaler mot Shaws vilje. Han har i hovedsak skrevet komedier, og engasjerte seg mye politisk. I tillegg var han særdeles begeistret for Ibsen, og var en av grunnleggerne av London School of Ecnonomics.

… så litt om boka

Eliza Doolittle er en ung, fattig blomsterselgerske fra feil side av byen. Tilfeldigvis møter hun Higgins (professor i fonetikk) og Mr Pickering  (også interessert i språk) på gaten. Hun får høre at Higgins av og til hjelper nyrike med å endre språket sitt slik at de fremstår som mer borgelige enn de egentlig er. Eliza har fått lovnad om en jobb i en blomsterbutikk, et steg opp fra å selge blomster på gaten, men cokney-dialekten hennes står i veien for dette, og med det en mer respektabel fremtid.  Higgins bestemmer seg for å ta på seg utfordringen og inngår et veddemål med Pickering om at han kan forvandle Eliza til en hertuginne (eller iallefall en som folk tror er ei hertuginne) ved å oppgradere både språket og framtoningen hennes.  Etterhvert som denne opplæringen skrider frem så oppstår det selvsagt antydninger til romantikk, sjalusi og forviklinger. Stykket beskrives både som komedie og romantikk.

Pygmalion finner vi første i en gresk myte om en skulptør som forelsker seg i en av skulpturene sine, uten at dette nødvendigvis henspiller noe særlig til hverken handlingen eller slutten på stykket.

Uten å avsløre for mye: Avslutningen på stykket er noe mer åpen enn avslutningen på My Fair Lady. Shaw var særdeles misfornøyd med dette og skrev et post script til stykket som forteller hva som egentlig skjer med Eliza, Higgins og resten av gjengen. Dette er ikke en del av selve teaterstykket, men beskriver hvordan, og hvorfor, det går som det går. Det er egentlig ganske fint, men overlater jo også lite til mystikken. Det er litt som om Ibsen skulle skrevet stil om hva Nora gjorde når hun forlot hjemmet sitt.

Stikkord på tema: Klassereise, sosial mobilitet, sosiolekt, kvinnefrigjøring.

Pygmalion er et ganske lett teaterstykke å lese, det er grundige sceneanvisninger og det gjør det lett å sette seg inn i situasjonen. Det er fort gjort å lese, men det er også bare helt grei lesing. Teaterstykker er skapt for å ses, ikke leses.

Noen favorittsitater:

“I sold flowers, I didn’t sell myself. Now you’ve made a lady of me, I’m not fit to sell anything else.” Eliza Doolittle

“The great secret, Eliza, is not having bad manners or good manners, or any other particular manners sort of manners, but having the same manner for all human souls: in short, behaving as if you were in Heaven where there are no third-class carriages, and one soul is as good as another.”  Higgins

Les/ikke les? Hvis du har sett My Fair Lady, men vil vite hvordan det egentlig går så kan du nok sette pris på dette stykket. Hvis ikke så tror jeg jeg ville anbefalt å oppleve det på scenen.

Fortsatt På kjøret med Jack…

…eller Sal Paradise som Jack Kerouacs alter ego heter.

Det er slitsomt, hardt og langvarig for begge parter. Sikkert verre for Jack, jeg kan iallefall spise og dusje hver dag.

Det er sjelden jeg sjekker hvor mange sider det er igjen av ei bok, men med denne må jeg innrømme at jeg har gjort det et par ganger allerede.

Skjønner jeg hvorfor denne boka ble “the voice of a generation”? Ja. Klarer jeg å opprettholde interessen helt i mål? Vi får se.

Litterær vår i Oslo

Noe av det mest fantastiske med å bo i Oslo er at byen har så utrolig mye kultur å by på. Mye av den kulturen er litterær, og siden jeg definitivt syns god litteratur ikke bare trengs å nytes mellom to permer så har jeg laget en liten littærer lysløype for våren. Det går litt i bølger hvor mye jeg faktisk klarer å benytte meg av det Oslo har å tilby, men denne våren skal jeg ta et skikkelig skippertak:

Først ute er førstkommende onsdag på Litteraturhuset “Dei gamle unge” med Agnes Ravatn og Kjersti A. Skomsvold. Skomsvold og Ravatn beskrives i invitasjonen som to litterære gamlinger, noen som bør passe bra for meg som plasserer meg selv i kategorien gamlingsungdom.

1. mars er det premiere på filmatiseringen av Hamsuns Victoria. Selve boka hadde jeg litt blandede følelser rundt, den hadde både fine sider og særdeles irriterende sider, men denne nye filmatiseringen har jeg ganske store forhåpninger til. Om ikke annet så spiller jo fantastiske Jakob Oftebro møllersønnen Johannes og DET er noe å glede seg til!

Det Norske Teateret har også satt opp ønskereprise av suksessen Bikubesong og idag fikk jeg sikret meg de siste billettene til en av forestillingene i mai! Boka har jeg begynt på, men så lagt fra meg igjen fordi jeg syns den var så sørgelig. Jeg vet at den er lun og morsom også, men akkurat da måtte jeg utsette den til senere. Nå blir den nok ikke lest før etter at jeg har vært på stykket, men den ligger iallefall klar til da. (Uansett mye annet som skal leses innen den tid så det er ikke noen grunn til å ha dårlig samvittighet.)

Siste (?) post på programmet er Onkel Vanja på Nationaltheatret, en sånn skikkelig russisk klassiker av Anton Tsjekhov. Stykket skal også leses i bokklubben og jeg ser fram til å sammenligne og diskutere oppsetningen og stykket. Planlegger å vente med å lese stykket til etter forestillingen, men tror kanskje jeg skal prøve meg på noe annet av Tsjekhov før den tid, kanskje Måken eller 3 søstre?

I tillegg til de tingene jeg allerede har billett til så går jo også My Fair Lady på Folketeatret, Bibelen på Det Norske Teatret og masse annet snacks på Litteraturhuset, men kan nok ikke prøve å få til for mye med dette skippertaket mitt.

Bøker er perfekte babygaver

Siden jeg nå har kommet i en den alderen der det popper babyer ut av de fleste av vennene mine så har det også oppstått et nytt behov for gaver. Babyer kan ikke akkurat få vinflasker og gavekort på Ark slik som mødrene (selv om man selvsagt kan mene at nybakte mødre fortjener gaver mer enn nyfødte barn), og jeg nekter å kjøpe ordinære gaver som klær og leker som uansett bare brukes en kort stund. De fleste jeg kjenner har uansett arvet så mye klær at de klarer seg iallefall til ungens ettårsdag. Jeg har derimot bestemt for å ta ansvar for deres bokinteresse allerede fra begynnelsen av og har derfor kommet frem til at den beste gaven jeg kan gi er en (eller flere) av de bøkene som jeg satte stor pris på som liten.

Thorbjørn Egner kommer høyt opp på lista, fine historier, grei moral og fine tegninger. Bøkene passer i utgangspunktet best til høytlesning når ungene blir noen år, men da har de de iallefall i hus fra begynnelsen av.

Andre flotte forslag er eventyrsamlinger, Albert Åberg eller ny-klassikere som Tonje Glimmerdal (passer best for de litt eldre).

Det flotte med disse bøkene (bortsett fra innhold) er det at de ofte er på tilbud. Siden klassikere som disse never goes out of style så har jeg kjøpt en liten bunke som jeg har liggende til neste baby popper ut (og det kan jo skje når som helst).

Leses nå: “På kjøret” av Jack Kerouac

Endelig har jeg plukket opp igjen På kjøret av Jack Kerouac. Kjøpte boka i år 2000 på den tida jeg var særdeles begeistra for beat-poeter som Ginsberg og Kerouac, men det ser ut til at jeg var mer begeistra for livsstilen enn for litteraturen og boka ble aldri lest ut. Siden boka akkurat har blitt filmatisert så ble jeg litt inspirert til å ta den fram igjen . I følge bokmerket så kom jeg aldri særlig langt så nå begynner jeg helt på nytt igjen.

Forlagets beskrivelse av boka HER.