Lest: “På kjøret”av Jack Kerouac

21 Feb

Jeg er klar over at jeg kanskje fremsto litt kritisk til denne boka i forrige innlegg. Jeg tar det tilbake.

Foto: Tom Palumbo

Foto: Tom Palumbo

Først litt om forfatteren…

Jack Kerouac var ikke bare forfatter, han var et symbol på en livsstil, et forbilde for en  hel generasjon og mannen som skapte en felles forståelse av beat-forfatterne. Samme med andre forfattere og poeter som Allen Ginsberg og Neal Cassady skapte han et sug mot veien, mot friheten for unge menn i USA i etterkrigstida.

Etter å ha gått litt på college og tjenestgjort litt i militæret ble han forfatter . Veien ble hans hjem nummer to. På kjøret (1957) er hovedverket hans som gjorde han til et ikon og bante vei for flere forfattere med han. Utover På kjøret (engelsk: On the Road) er hans mest kjente verk Dharma Bums (1958) og Big Sur (1962).

Jack Kerouac døde den tragisk og typisk altfor tidlig død som følge av et liv med alkoholmisbruk.

… så litt om boka

Boka beskriver Sal Paradise (Jack Kerouac) sin utferdstrang og reiser på kryss og tvers over det amerikanske kontinentet i etterkrigstadas USA. Med seg på turen har han diverse brokete bekjentskaper. Hovedkumpanen hans er Dean Moritarty (Neal Cassady), sønn av en alkoholiker med tragisk barndom og stor begeistring for kvinner,  en karakter som nok hadde blitt diagnsotisert med ADHD i dagens samfunn. Sal er egentlig forfatter, lever litt på veteranstipend og bor for det meste hos tanta si i vinterhalvåret. I sommerhalvåret dras han ut på veien, tilsynelatende uten noen større plan enn å komme seg fra New York til andre enden. Innimellom dukker det opp noen damer (skrepper), men de er alle mindre viktige bikarakterer som brukes og kastes (eller iallefall forlates med jevne mellomrom).

Det er så mye som er sagt om denne boka, jeg skal prøve å begrense meg til de momentene som jeg syns var viktigst. Som tittelen sier så er disse gutta på kjøret, på veien, mesteparten av tida. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg så slet jeg innimellom med denne boka. Innimellom blir det for monotont, litt sånn som hos Bukowskis Faktotum.  De forflytter seg på en eller annen måte fra et eller annet sted uten at det nødvendigvis skiller seg noe særlig fra forrige gang de flyttet seg fra et sted til et annet. Av og til så står jeg og tripper mens jeg ser på klokka, andre ganger så henger jeg halsende etter i svingene. Sånn er det å være på kjøret, veien bestemmer mer enn du gjør.

Boka har to veldig interessante sider. Den ene finner vi inni boka, den andre finner vi utenfor. Inni finner vi et språk som av og til er så vakkert at det gjør vondt. Utenfor finner vi en kontekst som er en kultklassiker verdig.

ontheroadSpråket først. For det meste er det ganske rett fram. Nesten i dagbokformat beskrives Sal levnad – hva han spiser, hvem han treffer på, og andre dagligdagse hendelser. Språket er også ganske rått, her er det skrepper og okier, brutale skildringer av fyllekuler og slagsmål uten at noe legges imellom. Men så plutselig kommer det noen setninger, et bilde eller en historie som bare tar pusten fra meg. Som her, når Sal beskriver sin venn Dean som er på vei ut på veien igjen:

“Han gjorde et siste tegn. Jeg vinke tilbake. Plutselig vendte han seg mot sitt eget liv og forsvant ut av syne. Jeg sto med åpen munn og stirret rett inn i mine egne dagers gråhet. Jeg hadde en fryktelig lang vei foran meg.”

Sammenlignet med mange andre forfattere så er det kanskje ikke det mest fantastiske, men i denne boka og med dette språket så er det noe helt spesielt.

Så konteksten. Å se for seg hvordan det var å være unge på denne tiden er vanskelig, men det er helt klart at disse ungdommene hadde helt andre forutesetninger og forventninger til seg enn nå til dags. Ungdomstid eksisterte jo rett og slett ikke på den tiden. Disse unge mennene, mange veteraner fra andre verdenskrig, møtte et samfunn hvor utferdstrangen var stor og dragningen sterk. Bilen hadde gjort sitt inntog som og tilværelsen som omflakkende forfatter var tydeligvis forlokkende. Når boka så kom ut på midten av femti-tallet så hadde det også grodd frem ungdomsgenerasjon som ble lokket mot veien, mot det Hemingwayske omstreiferlivet. Før internett så kan jeg glatt se for meg at denne boka nesten kunne fremstå som en reiseguide på the road. En how to-guide rett og slett. Det er jo helt klart forlokkende aspekter med et sånt liv, men jeg kan jo bare sammligne det med mitt liv, jeg kan jo allerede for det meste dra dit jeg vil. Mulighetene fremstod nok som ganske annereledes for 50 år siden, og desto mer forlokkende ble livet på veien.

Noen favorittsitater:

“Så kom våren, tiden for reiselyst og alle i den spredte gjengen gjorde seg klar til å dra et eller annet sted.

“Det var alltid mãnana. Den neste uken hørte jeg ikke annet – mãnana, et herlig ord som kanskje betyr himmelen.”

Les/ikke les? Ja! Bare ha litt tålmodighet. Reisen er målet i seg selv.

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: