Archive | February, 2013

Nytt i hylla: “Valley of the Dolls”

13 Feb

Nok en klassiker har funnet veien hjem til meg: “Valley of the Dolls” av Jacquelin Susanne. Til tross for utseendet så er boka faktisk fra 1966 og den fremstår kanskje ikke som den mest åpenbare klassikeren, men jeg gleder meg. Dette var faktisk en av bøkene avbildet innlegget mitt om Fotoforbud i bokhandelen. Den fant altså veien hjem til meg via internett, men den ble kjøpt brukt da!

valley

Har snart lest ut Pygmalion, men venter med å legge ut omtale av den til bokklubben har diskutert den i neste uke.

Leser nå: “Pygmalion” av George Bernard Shaw

10 Feb

I anledning Folketeatrets oppsetning av My Fair Lady har bokklubben min valgt å lese skuespillet Pygmalion av George Bernard Shaw. En forholdvis kort fornøyelsemed sine 70 sider, og en sann klassiker.

IMAG0547

Lest: “Agnes i senga” av Heidi Linde

10 Feb

Først litt om forfatteren…Agnes-i-senga_hd_image

Heidi Linde skriver både barnebøker og voksenbøker. Hennes voksendebut  Under bordet er kanskje en av de bøkene jeg har lest flest ganger de siste årene. Måten hun beskriver unge kvinners tanker og handlinger er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Hun forteller vanlige jenters historier på en morsom, tragisk og underfundig måte.

…så litt om boka

Agnes er nesten  32 år gammel og har blitt dumpa av samboeren. Knust, vonbråten og midlertidig psykisk ustabil låner hun en leilighet og murer seg inne. Det første hun gjør er å forkaste den vonde Klippan-sofaen og dra senga inn i stua. Sofaen er kantete og gir ingen komfort, ogsom tittelen indikerer, så har Agnes planer om å tilbringe en del tid liggende. Med senga plassert foran TVen og verden stengt ute kryper Agnes inn kjærlighetsorgen på en slik måte de fleste av oss nok kan kjenne seg igjen i. Det er muligens bare de færreste av oss som kan bruke så lang tid på å sørge, vi snakker ukesvis. Innimellom våger Agnes seg ut, med varierende hell. For det meste bruker hun tiden til å se på TV, spise kjeks og tenke tilbake på de forholdene hun har og har hatt med menneskene rundt seg.

Mange beskriver Linde som en feel-good forfatter, men det er sjelden noe jeg forbinder hennes historier med. Karakterene veldig mennesklige, de roter seg bort og gjør ting feil. Det er ofte morsomt, men samtidig viklet inn i så mye ektehet at feel-good er det ikke. Livet er rett og slett ikke feel good. Det betyr ikke at det er feel-bad heller. Det er bare ekte. Helt vanlig. (Men det går selvsagt bra til slutt.)

Boka i seg selv er lett underholdning, men som sagt mye å kjenne seg igjen i. Lettlest, med gode situasjonsbeskrivelser som får deg til å kjenne deg igjen, men samtidig tenke at jeg håper det der aldri hender meg. Kanskje ikke en hemmelighet at det er ei skikkelig jentebok, men kanskje noe gutter burde lest for å få litt innblikk liksom.

Kort sagt: Grei og god underholdning! Heidi Linde er tilbake 🙂

Noen favorittsitater:

“-Snakker du av erfaring? spør Agnes. Faren svarer at selvfølgelig gjør han det. – Enhver forelder snakker av erfaring, sier han. -Det er vår plikt og vårt lodd i livet. En dag vil du kanskje få mulighet til å erfare det selv. ”

“Til slutt onanerer hun til tippekampen. Det er et tamt og sjansefattig oppgjør mellom Southampton og Fulham, først helt mot slutten av kampen kommer det endelig en scoring, men det er ikke all verden å juble over, det er visst i eget mål. “

Les/ikke les? Les! Det er lett underholdning og passer perfekt inn mellom et par bøke tyngre bøker.

Lyst til å lese flere bøker av Heidi Linde? Ja, etter at jeg leste Nu Jävlar! mistet jeg litt troa, men nå er jeg begeistret igjen. Gleder meg til neste bok, og har planer om å finne Juggel (2005) som jeg enda ikke har lest.

Lørdagsmorgen med Agnes i senga

9 Feb

agnes i senga

Lest: “Hauk og due” av Henrik H. Langeland

8 Feb

Først litt om forfatteren...

Henrik Langeland er en av disse Oslo-forfatterne som har tatt på seg oppgaven å formidle oppvekst i Oslo. Han er mest kjent for Wonderboy (2003) og Francis Meyers Lidenskap (2007), i tillegg til Verdensmestrene (2010). Sistnevnte og Hauk og due er del av en frittstående romanserie om fire Oslo-familier på 80- og 90-tallet.

…og så litt om boka

Boka er satt i hovedstaden på begynnelsen av 90-tallet mellom juss-studiet og vestkanten. Hovedperson i boka Lars kommer fra beste Holmenkollen (den anerkjente familien Meltzer), er i begynnelsen av tjue-årene og er stereotypen på en vellyket juss-student fra Oslos beste vestkant. Men også Lars har en fortid. Boka begynner med en tragisk ulykke som rammer Lars og hans venn Hauk syv år tidligere. Etter denne hendelsen mister Lars kontakten med både Hauk og sine andre barndomsvenner. På et nachspiel på nyttårsaften trer de gamle kameratene hans inn i livet hans igjen og han må begynne å forholde seg til det som skjedde for sju år siden.

IMAG0532

Det er ikke mulig å skrive noe om Hauk og due uten å først nevne Verdenmestrene. Som nevnt er denne boka frittstående fra den første boka, noe jeg tolker som at man skal kunne lese den andre uten å ha måtte lest den første først. Nå er det riktignok to år siden jeg leste Verdensmestrene, som med sine 600 sider og 4 familier er endel  å holde orden på. Jeg husker ikke alt, og ikke så mange detaljer, men nok til at jeg kjenner karakterene. For min del tror jeg ikke jeg hadde fått så mye ut av Hauk og due om jeg ikke hadde lest den andre først. Mye av bakgrunnen for situasjoner som blir beskrevet og forholdet mellom karakterene har sitt grunnlag i førsteboka, og Hauk og due blir i det beste mager uten at man har med seg forhistorien inn i lesingen.

Disse tok bøkene kan kanskje sammenlignes med forholdet mellom Roy Jacobsen sine bøker Seierherrene og Vidunderbarna. Der Seierherrene og Verdensmestrene er store, utbroderende og ekstremt detaljerte, og samtidig dekker mange forskjellige tema, så er de andre bøkene strammere. De skildrer samfunn som forfatterne kjenner bedre og klarer i større grad å ta pulsen på et strøk og fange en tidsånd.

Det er helt klart at av de fire familiene som blir beskrevet i Verdensmestrene så er det helt klart familien Meltzer som Langeland lettest klarer å formidle på en troverdig måte. Valget med å fortsette deres historie er derfor mer vellykket enn jeg tror det ville blitt med en av de andre, f.eks. de to østkant-familiene.

langeland

Hva jeg syns om boka? Langeland klarer å fange tidsånden av Oslo på begynnelsen av 90-tallet. I tillegg blir jeg alltid imponert over hvordan mannlige forfattere beskriver vennskap mellom menn. Disse vennskapene, spesielt det vanskelige forholdet mellom Lars og Hauk, er veldig sentrale og godt beskrevet. De levende, til tider ekstreme (?) beskrivelsene av et guttekollektiv gjør meg glad jeg aldri har måtte bo i et sånt.  Hovedpersonen Lars fremstår til tider som litt schizofren, på den ene siden der han ekstremt selvsikker og klystete. Veldig stereoptyp jusststudent. Samtidig klarer han ikke å opprettholde denne fasaden (hvis det bare er det det er) ovenfor leserne. Selve driven i historien fungerer sånn greit. Det er en viss spenning, en viss fremgang underveis, men samtidig noe uforløst som det er vanskelig å sette fingeren på når man er ferdig.

Noen favorittsitater:

“Selv hadde Lars fått sydd om en av Laurtiz’ gamle smokinger – de hang uansett på rekke og rad i klesposene på loftet i 31 A – og kjøpt en stivbrystet skjorte på Ferner Jacobsen. ”

“Lars satte sin ære i å aldri stå eller å ha stått i køen på HeadOn. Hele trikset var å ta sats i det du rundet inn korridorpassasjen fra Rosenkrant’z gate, søreg for å fange oppmerksomhete til Paal, Jose eller Christian borte ved døren lenge før du seilte forbi flokken av halvt håpefulle, halvt furtne utelivstryner langs veggen, håndhilse uanfektet på Paal og/eller Jose og/eller Christian borte ved døren  og så stupe rett den trange trappen til nattklubben i kjelleren. “

Les/ikke les? Hvis du har lest Verdensmestrene så er det grei oppfølger. Hvis du ikke har lest Verdensmestrene så må du gjøre det først. Eller du kan lese en helt annen oppvekstroman satt i Oslo. Det funker også helt fint.

Hurra! Bridget kommer tilbake!

5 Feb

Ifølge Dagbladet skriver Helen Fielding ny bok om Bridget, krysser fingre og tær for at dette blir bra OG at det blir film av denne også! Har merket av kalenderen i november allerede!

Foto: Flickr/Sweet Mandy Kaye

Foto: Flickr/Sweet Mandy Kaye

“En historiebok i tre etasjer – bokskikk i byen 1865-2002”

5 Feb

En historiebok i tre etasjer_1Jeg har en forkjærlighet for bøker som handler om lokalhistorie og urban utvikling i Oslo. Denne boka passer særdeles godt inn i det spekteret.

Boka tar utgangspunkt i bygården som opprinneglig sto i Wessels gate 15 i Oslo. I 1999 ble gården revet overført til Norsk Folkemuseum der den senere ble restaurert og oppført i 2006. Bygården er nå en del av museets utstilling med hele sju leiligheter som er innredet i kulturhistorisk sammenheng. 1800-tallets borgelige hjem side om side med 1900-tallets arbeiderhjem.

Forfatterne Morten Bing, Torgeir Kjos og Birte Sandvik er kulturhistorikere. De har også hatt ansvaret for utstillingen som heter “OBOS-gården – Wessels gate 15”.

Dette er ikke akkurat den typen bok som man leser fra ende til annen, den har blitt liggende på stuebordet og blitt plukket opp nå og da. Når jeg nå nærmer meg slutten så har jeg lært en hel del om boskikk de siste 150 årene.

historiebok

Visste du for eksempel at..

  • Før så var hovedformålet til gardiner å holde trekken ute. Uten elektrisk lys og var det ikke et stort problem å holde lyset ut, men heller å holde varmen inne. Gardiner var frem til midten av 1800-tallet noe som var forbeholdt de rike. Når vegger så ble tettere, vinduer bedre og elektrisk oppvarming og lys vanlig så ble gardiner mer dekorasjon enn nødvendighet.
  • Frem til etterkrigstiden var det profesjonelle malere som gjorde både utendørs og innendørs maling. Maling ble rett og slett ikke solgt over disk, og maleryrket rev sine egne farger, kokte oljer og lakker.
  • Rosa var en av de rimeligere fargene og det var derfor ikke uvanlig at kjøkken ble malt i denne fargen fordi kjøkkenet ikke var et såkalt fromt-room.
  • Jenter som fikk post som tjenestepiker eide kun ett møbel: kommoden som de oppbevarte alle tingene sine i. Resten tilhørte husholdet

Boka er et skikkelig praktverk med flotte bilder fra det som helt klart er et rikholdig arkiv. Boka forteller også historiene til beboerne i de forskjellige leilighetene, noen ekte og noen fiktive. Konseptet med tre etasjer funker sånn circa. Litt vanskelig å følge med gjennom leilighetene innimellom, men det er kanskje ikke det viktigste heller. Boka hopper  heldigvis også ut av Wessels gate ganske ofte og dekker andre deler av Oslo, og andre deler av samfunnet og kulturens utvikling. Dette er en skikkelig bonus og noe du ikke får så mye av bare ved å besøke museumet. Men for all del, det bør man også gjøre! I tillegg til bygården på Folkemuseet så har også Oslo Bymuseum en (litt enklere) utstilling om drabantbyliv og boskikk – og den er gratis!

Noen favorittsitater:

“Trass i den nesten unisone begeistringen fantes det ulike oppfatninger om hvordan ‘det norske’ skulle forstås.”

“Vi anskaffet oss en mosegrønn sofa med to stoler, alt med teak armlener, samt et teakbord. Teak var i skuddet på den tiden.”

Syns begge disse sitatene viser det sjelden er noe nytt under solen.

Les/ikke les? Absolutt en flott bok å ha hvis du interesserer deg for temaet.

Forlagets omtale av boken

Gleder meg!

4 Feb

Denne boka fant veien hjem til meg på lørdag! Heidi Linde skrev seg inn i mitt hjerte med den fantastiske studentromanen Under bordet. Men så ble noe av det visket ut av boka Nu, Jävlar! som jeg ikke følte traff meg like mye. Gleder meg til å se om Agnes i senga treffer 🙂

Image

Bokhylla mi

3 Feb

Jeg må innrømmen en ting: navnet på denne bloggen er ganske misvisende.  Navnet “Boka mi” burde strengt tatt bli endret til “Bøkene mine”, eller “Hauger med bøker”. Det er ikke akkurat snakk om hundrevis, men i forhold til størrelsen på leiligheten min (<25 kvm) så er det tydelig at bøkene har vunnet.

Jeg liker å eie bøkene mine. Bibliotek er kjempefine og veldig viktige, men da må man jo gi bøkene tilbake. Jeg liker å ha de i hylla, ha muligheten til å plukke de ut igjen og lese på nytt og på nytt. De har ikke nødt til å være pene, de må gjerne være godt brukt. De beste bøkene jeg eier er fillete pocketbøker med eselører og sjuskete hjørner. Det er trygt å si at bokhylla er det viktigste møbelet jeg har.

Men hvordan skal man da organisere bokhylla? Noen går for fargekoordinering:

499197738_8b1f6aed72_o

Foto: Flickr/maubrowncow

Mens andre går for komplett kaos og hulter til bulter! Hulter til bulter!

Flickr bowenmurhy

Foto: Flickr/bowenmurphy

Og sist  (og minst): de som klarer det der med minimalisme:

Flickr/Chris Salzman

Foto: Flickr/chris salzman

Selv bytter jeg litt på. Bokhylla mi er den velkjente Expedit-hylla som man finner i mange hjem. Det fine med den er at man kan ha dobbelt sett med bøker i hver hylle. Samtidig så betyr også det at det er noen bøker som blir fremhevet, og noen som blir gjemt bort.  Her kommer man da inn på det vanskelige dilemmaet: Skal man fremheve noen bøker fordi man har lyst til å vise de frem? Bøker som egentlig ikke er favorittene, men som får deg til å fremstå smartere, mer intellektuell eller oppdatert? (Tar opp igjen tråden på den diskusjonen i et senere innlegg.)

Bokhylla mi er er per idag organisert etter tematikk som f.eks: Mannlige norske forfattere, store kvinnelige forfattere, humoristiske skriblerier (essay-samlinger og biografier og korte klassikere. Dette gjør bøkene lett å finne (pluss at det ser pent ut)!

Bokhylla

Noen hylle- eksempler:

  • Mannlige norske forfattere: Lars Saabye Christensen, Tore Renberg, Roy Jacobsen og Henrik Langeland
  • Store kvinnelige forfattere: Tove Nilsen (selvsagt!), Bjørg Vik, Jane Austen og Helen Fielding (selvsagt og selvsagt!)
  • Humoristiske skriblerier: Tina Fey, Caitlin Moran, Bill Bryson og Chelsea Handler
  • Korte klassikere: Hemngway, Truman Capote, Shakespeare, Andre Bjerke og Virginia Woolf
  • Mat og fakta: Diverse historiebøker om Oslo, bildebøker og kokebøker (som aldri brukes)

Dette er selvsagt ikke et idiotsikkert system. Flesteparten av bøkene mine passer ikke i en av disse kategoriene. Og det er jo det som er det vakre med expedit-hylla: alle bøkene er jo like mye verdt, men det er kun halvparten av bøkene som får lov til å stå foran. Sånn er det bare. Iallefall frem til jeg lager et nytt system.

Lest: “The Mystery of Mercy Close” av Marian Keyes

1 Feb

Først litt om forfatteren…

Marian Keyes er nok en av forfatterne som åpnet opp chick lit-sjangeren for meg. Hennes første bok (Vannmelon) var en av de første skikkelige  rosa-bøkene som dukket opp i pocket hylla på Narvesen. Forskjellen mellom henne og andre forfattere innenfor samme sjanger er at det ofte er et større snev av alvor i hennes bøker. I bøkene dekker hun alkoholisme, samlivsbrudd, død og depresjon, men klarer samtidg å skrive morsomt og lett.

Debuten Vannmelon kom ut i 1995 og som med de fleste forfattere som har holdt på en stund så har hun utviklet seg som forfatter. Jeg syns hun er ganske forskjellig nå fra den forfatteren som jeg likte i utgangspunktet. Den forrige boka hennes “The Brightest Star in the Sky” leste jeg bare et fåtall sider av før jeg ga opp, den rett og slett ble for fjern.

Fem av bøkene hennes handler om søstrene Walsh. Hver av de fem bøkene har en av søstrene som hovedperson og man blir kjent med hele familien. Denne boka er den femte og siste om søstrene.

… og så litt om bokaIMAG0527

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til boka. Som nevnt over så har Keyes endret seg endel som forfatter. Samtidig så var det uaktuelt å la være å lese den siste boka om Walsh-søstrene.

Bokas hovedperson er Helen Walsh. Hun er privatdetektiv, men sammen med resten av Irland har hun blitt hardt rammet av finanskrisen. Leiligheten hennes  har gått tapt, oppdragene som privatdetektiv forsvinner og hun må til slutt flytte inn igjen hos sine foreldre. Så får hun (ikke overraskende med tanke på tittelen) en ny sak!  Hun skal finne en tidligere boyband-stjerne som har forsvunnet – og det haster. Og slik kaster Keyes seg ut i en bok av innenfor krim/thriller-sjangeren. Men Helen Walsh er ikke bare privatdetektiv, hun lider også tidvis av depresjon, og handlingen ender opp som et slags kappløp mot tida og den snikende depresjonen.

Som sagt så kunne jeg ikke latt være å lese denne boka. Men samtidig så  møter den nok ikke forventningene. Walsh-familien er ikke nok tilstede til at denne blir den endelige boka om Walsh-søstrene. Keyes er nok heller ikke komfortabel nok med krim-sjangeren, det går rett og slett for sakte og det trengtes ikke 400 sider for å fortelle denne historien. Samtidig så skriver Keyes, ikke overraskende, veldig overbevisende om depresjon. Keyes er kjent for å skrive om det hun kan, og depresjon er en av disse fæle tingene hun har følt på kroppen.

Boka ender ikke opp som noe særlig mer enn ei god feriebok. Kanskje er det jeg som har for store forventinger. Forventinger om at Keyes skal ha skrevet enda ei kjempemorsom bok om Walsh-søstrene.Den vil nok gjøre seg godt på ei solseng i juli, eller på en lang flytur. Men utover det ville jeg heller lest en av hennes tidligere bøker om igjen.

Noen favorittsitater

“I know that in this strange modern world we live in, children are king. Anything they want, they must get. We’re not supposed to deny them anything. We musn’t even admit to wants or needs of our own in their presence. (Is it an actual law yet? If it’s not it will be soon. You watch.)”

“People get sick and sometimes they get better and sometimes they don’t. And it doesn’t matter if the sickness is cancer or if it’s depression. Sometimes the drugs work and sometimes they don’t. Sometimes the drugs work for a while and then they stop. Sometimes the alternative stuff works and sometimes and sometimes it doesn’t. And sometimes you wonder if any outside interference makes any difference at all; whether an illness is like a storm; whether it simply has to run its course and, at the end, either you will be alive or you will be dead. “

Les/ikke les? Hvis du liker Marian Keyes, og gjerne har lest de andre Walsh-bøkene, så kan den nok anbefales. Utover det så er det kun helt grei strandlitteratur.