Lest: “Snort stories” av Matias Faldbakken

4 Mar

Først litt om forfatteren…

Matias Faldbakken er nok best litterært kjent som Abo Rasul, pesudonymet han brukte da han skrev trilogien “Skandinavisk misantropi”. Noe av grunnen til pseudonymet var visstnok at han ikke ønsket å bli sammenlignet med sin far, forfatteren Knut Faldbakken. Utover å være forfatter er han for det meste billedkunstner.

Han er en av de forfatterne som jeg nesten er litt redd. The Cocka Hola Company (2001) og Macht und Rebel (2002), de to første bøkene i Skandinavisk Misantropi, er blant de få bøkene som faktisk har gjort meg psykisk uvel. Det er ekkelt, usmakelig og ubehagelig, men samtidig med et budskap.

Den litterære produksjonen hans består av fem utgitte bøker. Jeg leste en annen bokblogger som omtalte en av hans bøker og som sa at “Det virker som om litteraturen trenger Matias Faldbakken, mer enn Faldbakken trenger litteraturen”. Det tror jeg nok stemmer. Han er først og fremst kunstner, med et behov for å uttrykke noe gjennom sitt forfatterskap når det sammenfaller med kunsten hans.

…så litt om bokasnort

Snort stories (2005) er et utvalg av Faldbakkens intervjuer og artikler publisert i forskjellige norske og utenlandske publikasjoner mellom 2002 og 2005. Tekstene beveger seg mellom virkelighet og fiksjon, uten at det egentlig er mulig å klare å gjette hva som er hva. Temaene er populærkultur, kunstneren, rus og vold. Av de 10 tekstene er det fire intervjuer, og resten er gjenfortalte historier og essays.

Alle tekstene er helt koblet fra hverandre og det går helt greit å ikke lese den i ett strekk. Samtidig så er den bare 125 sider lang, så det er ganske rask, men underholdende lesning. Med så forskjellige tekster så er det helt klart noen tekster som er bedre enn andre, eller mer interssante enn andre. Det er nesten litt som å lese et magasin, dersom et av intervjuene ikke er så spennende, så er det bare å hoppe videre til neste.

Noen av tekstene traff meg mer enn andre. For en bokblogger så er teksten Minimal kritikk ganske spennende lesing. Denne historien handler om den armenske kritikeren Artoun Dilsizian (såvidt jeg kan skjønne en fiktiv person) som forteller om sin tilnærming til litteraturkritikk kalt minimalistisk kritikk. Han har jobbet som litteraturkritiker i NY Times der hans anmeldelser kun inneholder følgende omtale av boka: JA eller NEI. Problemet er at for at publikum skal ha tiltro til hans mening så må han jobbe svært hardt på den sosiale arena for at folk skal skjønne at han vet hva han snakker om. Det blir til slutt hans undergang.

Konseptet er jo egentlig ganske genialt. Dersom det var en blogger eller anmelder som jeg stolte 100% på, så ville jeg helt klart ha tiltro til et ja eller nei som anmeldelse av en bok. Det er jo ikke så langt unna et terningkast egentlig, jeg forholder meg for det meste til terningkastet og mindre til teksten som er skrevet som begrunnelse for det. (Ikke det at terningskast er så ofte brukt på bøker, det er vel mer vanlig på film.)

Snort stories

Utover denne teksten så er også endel andre som er morsomme, underfundige og interessante, mens noen av dem er også kjedelige eller intetsigende for meg. Må innrømme at teksten Om negasjon – en samtale med Seymore Snuff måtte jeg bare hoppe over, den ble for kjedelig.

Bokens kanskje største styrke er nettopp det grenselandet mellom fiksjon og virkelighet, det er veldig vanskelig å vite hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som er disse to ytterpunktenes uekte barn. Men det gjør også lesingen mer spennende og gir boken flere dimensjoner.

Noen favorittsitater

“Salman Rushdie

Haroun and the Sea of Stories

224 sider

Penguin Putnam

Av Artoun Dilsizian

NEI”

“Flere og flere avanserte kunstnere har adaptert kontorarbeiderens stil og arbeidsform. De sitter 9-4 og gjør tre ting: 1) Skriver prosjektbeskrivelser/fyller ut skjemaer 2) svarer på mailer 3) gjør “research” på internettet. De sitter i noen møter også. Det er altså snakk om kunstneren som en blanding av sektretær, saksbehandler og akademiker.”

Les/ikke les? Ta den for det den er og les den som et avbrekk fra vanlige skjønnlitterære bøker. Eller les én og én tekst etterhvert, og hopp over de som ikke fenger. Jeg tror ikke du vil angre.

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: