Lest: “Den fremmede” av Albert Camus

Først litt om forfatteren..

Albert Camus (1913-1962) er en av disse veldig intellektuelle forfatterne som hang rundt med Sartre og Beauvoir i Paris på midten av 1900-tallet. Opprinnelig fra Algerie, men levde og studerte i Paris der han også døde i en bilulykke. Mest kjent for debuten Den fremmede (1942), men også Myten om Sisyfos som kom ut samme år, Pesten (1947) og Fallet (1948). Mottok Nobelprisen i litteratur i 1957.

Bilde lånt via Wikipedia

…og så litt om boka

Handlingen er lagt til Algerie på begynnelsen av 40-tallet. Hovedpersonen Mersault har akkurat fått vite at hans mor har gått bort. Han jobber i en avis, får seg etterhvert en slags kjæreste og slentrer rundt i livet helt til han utfører en handling som skal forandre alt og sette en stopper for hans forholdsvise bekymringsløse livsstil. De gjentagende beskrivelsene av den uendelige trykkende heten henger kvelende over boken.

Det er rett og slett ikke mulig å beskrive handlingen i noe særlig mer detalj uten å avsløre for mye uten å avsløre hva som skjer. Boka er delt i to deler som omhandler før og etter denne hendelsen. Når jeg leste den første delen så følte jeg at det var veldig mange likhetstrekk med Bukowski, Kerouac eller Hemingway i skrivestilen. Det skjer lite, hovedpersonen driver for det meste av gårde og eksisterer. Del to derimot grenser til å være ligne mer på Kafkas Prosessen.

Bilde lånt av forlaget

Den fremmede regnes for å være en av de store eksistensialistiske romanene, og det er kanskje det som ødelegger den litt for meg. Språket er veldig lett å lese og historien er helt grei, men da jeg hadde lest den ut så satt jeg igjen med en følelse av “var det alt”? Det skjer jo endel, men det handler meste om de store eksistensialistiske spørsmålene, og der mister jeg kanskje litt interessen og sitter igjen med følelesen av at jeg ikke er helt smart nok, eller intellektuell nok. Jeg fikk iallefall ikke sånn veldig masse ut av den.

Et favorittsitat eller to:

“Jeg arbeidet hele ettermiddagen. Det var fryktelig varmt på kontoret, og da jeg skulle hjem om kvelden, var jeg glad for at jeg kunne slentre langs kaiene. Himmelen hadde et skjær av grønt, jeg følte meg tilfreds. Likevel gikk jeg rett hjem til meg selv, for jeg ville koke poteter.”

“Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stede.”

Les/ikke les? Boka var bare akkurat helt grei, og jeg tror kanskje jeg er for begeistra for den gode historien til å bli begeistret.