I denne månedens utgave av kulturmagasinet Aftenposten K er det en lang artikkel om folk samler på bøker. Boksamlere som er villig til å betale hundretusenvis av kroner på en førsteugave, eller en illustrert utgave av en eller annen bok, og bruker store deler av sin tid på å jakte på den ene sjeldne boka etter den andre.
Siden det er en artikkel om å samle på bøker, så er det jo naturlig at det er det som får hovedfokuset, men jeg kjenner jeg blir litt irritert av det kun er bøkene som objekt disse folka bryr seg om. Absolutt ingen nevner bøkenes innhold, essensen av dem, som en grunn til å samle på dem. Man kan selvsagt si at de som har definert bøkene som verdifulle er leserne, og at samlerne kun styres av leserne, men likevel. Hvorfor eie de bare for å eie de? Blir litt som å samle på sko uten å bruke dem, eller samle på plater uten å høre på dem.
Nei, gi meg heller fillete pocketbøker eller glinsende hardbacks som det faktisk går an å lese. Jeg bryr meg om det som er mellom permene, ikke når permene ble laget.
Boka mi 
Takk for tips! Skal kjøpe!