Leser nå: “Slaktehus 5” av Kurt Vonnegut

Slaktehus 5 (eller Barnekorstoget) av Kurt Vonnegut er denne månedens bokklubbok. Har lest den en gang tidliger for mange år siden, men innser nå at jeg husker svært lite av den, derfor er det nå spennende å gjennoppdage den. Den er brutal, ekkel, følsom og surrealistisk.

En av de tingene som er ganske interessant med denne boka er at den er pepret med litterære referanser. Det er ikke bare interessant, men det er også litt irriterende. Hver gang jeg kommer over en sånn referanse så tenker jeg jo selvsagt at den må jo bety noe, den må jo på en eller anne måte belyse historien eller gi den dybde. Da er det spesielt irriterende når referansen er til ei bok som jeg ikke har lest (som gjelder de fleste her), da får jeg jo mindre ut av den.

Har foreløpig bare kommet halvveis, men klistrer inn noen av referansene her.

Bibelen av..?

De tre musketérer av Alexandre Dumas

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Pillenes Paradis (Valley of the Dolls) av Jaqueline Susanne

Words for the Wind av Theodore Roethke  og Celine av Erika Ostrovsky

Regner med at dette ikke er slutten på dem, så jeg sier bare: More to come!

Nytt i hylla: “Wreck This Journal” av Keri Smith

Wreck This Journal av Keri Smith fikk bli med meg hjem fra ferie. Dette er ikke ei bok som skal leses, den skal gjøres og skrives.

Konseptet er at dette er boka for de som aldri kommer skikkelig igang med å skrive dagbok eller journal, og er lagt opp som ei oppgavebok. Her er det både et poeng å få fylt boka med innhold, men den skal også se skikkelig most ut når du er ferdig med den.

Sjekk ut noen av oppgavene her:

Virker som et morsomt konsept, og kanskje den eneste sjansen jeg noen gang får til å skrive ut ei dagbok:)

Sjekk ut Flickr  og Wheartit for å se hvordan andre sine utgaver har endt opp!

Lest: “The Confidant” av Helene Grémillon

Kort sagt: Familiehemmeligheter, 2. verdenskrig, kjærlighet, barnløshet, Frankrike, avsløringer, morskjærlighet, utroskap.

Først litt om forfatteren…

Helene Gremillon (1977) er en fransk forfatter og journalist. Har hatt stor suksess med debutromanen The Confidant som kom ut i 2010.

… og så litt om boka

Handlingen er satt både på 1970-tallet og under andre verdenskrig. Parisiennen Camille Werner har akkurat mistet sin mor. Kort tid etter begynner hun å motta brev i posten med historien til en ung mann (Louis) som levde i en liten landsby utenfor Paris under andre verdenskrig. Han forteller om hvordan jenta han elsket dras inn i et merkelig forhold med en ungt, rikt ektepar som nettopp har flyttet til byen. Etterhvert forlater hun familien sin landsbyen og drar til Paris sammen med dem. Det tar flere år før Louis treffer henne igjen. Hva skjedde med henne, og er det tilfeldig at Camille, som jobber som jobber i et forlag, mottar disse brevene? Er det et manuskript, eller har historien noe med henne å gjøre?

Dette er naturlig nok en slik bok der jeg ikke skal avsløre for mye av handlingen. Samtidig så vil det nok være ganske lett for en som har lest et par sånne bøker å se hvilken vei det går. Ingen store overraskelser her altså.

Boka minner veldig om Saras nøkkel av Tatiana de Rosnay. Også her bytter man mellom en historie fra andre verdenskrig og en mer nåtidig. Hemmeligheter og unnlatelser fletter til slutt sammen de to historiene og man kommer frem til den store avsløringen.

Siden jeg ikke var spesielt begeistret for Saras nøkkel så kan det trygt sies at jeg heller ikke var overbegeistret for denne. Den kvinnelige hovedpersonen er temmelig endimensjonal og historien er forutsigbar. Det er mange måter forfatteren kunne bygd opp historien på en bedre måte, på en måte som faktisk hadde gjort det litt spennende, men det har hun altså ikke evnet til å gjøre. Det blir dessverre for platt for min del. Den glir lett ned, den er helt enkel underholdning på en flytur, men ellers klarer jeg meg uten. Hvis jeg ga terningkast så ville den nok fått en svak firer.

Noe for deg? Hvis du likte Saras Nøkkel så vil du like denne. Hvis du vil ha lett underholdning uten for mye krav til tenking så kan den også passe.

Leser nå: “Gone Girl” av Gillian Flynn

Boka jeg egentlig leser, Slaktehus 5 av Kurt Vonnegut, er nå er et eller annet sted mellom her og London med resten av bagasjen min. Måtte derfor ty til flyplass-lektyre. Gone Girl av Gillian Flynn, som har blitt skrytt opp i skyene (ingen fly-ordspill intended) fikk bli med videre da jeg sprang innom W.H. Smith på Heathrow. Har kommet et stykke på vei enda, foreløpig er den en ganske ordinær thriller, er spent på når det blir skikkelig spennende med gode twists… Regner med at det må skje noe mer for at boka skal kunne bli kalt Thriller of the Year.

Har også lest ut The Confidant av Helene Grémillon i løpet av helga, omtale av den kommer når bagasjen min kommer.

Meme: Lesevaner

Fant denne for stund tilbake hos Bokvrimmel.  Tenkte den var perfekt å kopiere for å få litt oversikt over egen lesing!

Boklesing på senga

Har du et fast lesested?

Nei, men leser for det mest på sengekanten eller på trikken/bussen/t-banen. Kjenner jeg nesten gruer meg sykkelsesongen kommer, får nok lest endel mindre da. Sofaen går til nød, men da blir jeg ofte forstyrret av TVen, andre transportmiddel er også flotte (tog, fly osv).

Bokmerke eller tilfeldig papirlapp?

Begge deler, har noen gratisbokmerker (sånn man får i butikken når man kjøper bøker) som flyttes over fra ei bok til den neste, men hvis ett av dem er opptatt så blir det lapp. Boardingkort er av en eller annen grunn en favoritt, perfekt størrelse! Har dessverre ingen sånne fine, ordentlige bokmerker. Eseslører er også min venn i nøden!

Må du lese ferdig kapittelet før du legger fra deg boka?

Nei, men må helst lese helt til en naturlig slutt, gjerne et kapittel, men det kan godt være noe annet også. Skal være veldig trøtt for å bare slenge fra meg boka på et tilfeldig avsnitt eller setning.

Spiser eller drikker du noe mens du leser?

Sjelden, vanskelig å fokusere på to ting på en gang.

En sjelden gang: kaffe + bok

Går det greit å høre på musikk eller se på tv mens du leser?

Nja, musikk kan funke, men ikke radio hvis de prater for mye. TV funker ikke, fanger oppmerksomheten min altfor lett.

Leser du flere bøker samtidig, eller holder det med en om gangen?

For det meste er jeg bok-monogam, men hvis ei bok er for stor til å frakte rundt omkring i veska så må den ligge hjemme. Da har jeg ei anna i mindre format som er med rundt omkring

Høytlesing eller stillelesing?

Stille (finnes det noen som leser høyt?)

Hopper du over sider eller snikleser forover i boka?

I veldig sjeldne tilfeller kan jeg hoppe frem og lese slutten. Gjorde det bl.a. da jeg leste Prosessen rett og slett fordi jeg ble så irritert og vill forsikre meg om at det var et poeng i å lese videre. Ellers er det ikke uvanlig at jeg skummer eller spoler. Gjorde iallefall det da jeg leste Seierherrene av Roy Jacobsen, side opp og side ned med hesjing eller gymtime var bare ikke så interessant. Er nok en utålmodig leser til tider.

Knekker du bokryggen eller prøver du å bevare den helt som ny?

Jepp, det beste med å åpne ei ny bok er å knekke til. Elsker at bøkene mine ser lest ut, kan gjerne bli litt fillete for min del!

Fineste boka

Skriver du i bøkene dine?

Jeg pleide ikke å gjøre det, men har begynt med det etter at jeg begynte å blogge. Setter for det meste små kryss ved gode sitater, eller en liten LOL hvis noe er veldig morsomt 🙂 Siden jeg for det meste bare leser bøker som jeg eier selv så er det ikke noen krise med litt klussing.

Noen tips til flere spørsmål man kan inkludere?

Macbeth, baby!

London, baby! I helga går turen til London for å se Macbeth med fantastiske James McAvoy i hovedrollen.

Leste stykket på skolen for mange mange år siden, satser på at jeg husker akkurat nok til at jeg klarer å følge med og lite nok til at det ikke ødelegger opplevelsen. Husker at det var endel blod, gørr og galskap, perfekt Shakespeare med andre ord.

Blir selvsagt med noen bøker på turen. Har vært i London et par ganger før, men alltids greit å ha med guidebok likevel. OG attpåtil så har de jo masse fine bokhandler med bøker på et språk jeg forstår. Hurra!

Lest: “Sommeroverfart” av Truman Capote

Kort sagt:  New York, sommer, short & sweet, varme, 1945, rikmannsdatter, feil side av byen, ulovlig kjærlighet, Central Park, upublisert debut.

Først litt om forfatteren…

Truman Capote (1924 -1984) er famøs og like myteomspunnet som forfatter og festmenneske. Levde i New York  på 50- og 60-tallet og frekventerte Studio 54 og hang med Andy Warhol. Kom opprinnelig fra New Orleans. Ble alkoholiker og narkoman og døde til slutt av misbruket.

Litterært mest og best kjent for Breakfast at Tiffanys (1958) og (det som opprinnelig ble ansett for å være hans første bok) Andre stemmer, andre rom (1948). Produserte mengder noveller, artikler og skuespill.

Noe av det flotte med Capote sine bøker, sammenlignet med hans samtidige kolleger som også var vel så kjente for drikking og livsstil som for bøkene sine, er at han ikke skriver selvbiogfrafisk. Det er helt tydelig at settingene i bøkene hans er noe han er nært knyttet til og har god kjennskap til. Samtidig så er ikke alle hovedpersonene hans like han i det hele tatt. Temmelig befriende etter å ha lest f.eks. Kerouac og Bukowski.

..og så litt om boka

Handlingen utspiller seg i New York sommeren 1945. Rikmannsdatteren Grady blir igjen i byen mens familien hennes reiser bort. Foreldrene drar på sin årlige overfart til Europa og søsteren drar til Hamptons. Det er ikke tilfeldig at 17-årige Grady ønsker å bli igjen i  byen alene, hun har nemlig innledet et forhold til Clyde, en jødisk fyr som jobber på en parkeringsplass og kommer fra Bronx. Omtrent så langt bort fra The Upper East Side som man kan komme. Etterhvert som sommeren skrider frem og forholdet utvikler seg blir ting mer alvorlig og spinner til slutt ut av kontroll både for henne og Clyde.

Foto: Carl Van Vechten

Historien fortelles fra både Grady og Clyde sitt synspunkt. Grady er en spesiell karakter, på den ene siden er hun en vanlig tenåring, trassig jentunge og rich bitch. På den andre siden er hun tøff, utprøvende og forholdsvis voksen. Clyde derimot er litt kjedeligere, han er temmelig typisk og det er klart at han egenlig ikke helt vet hva han vil. Han føler seg helt klart underlegen Grady, og selv om han elsker henne så  venter han nok bare på at hun skal fly videre til en som passer henne bedre.

Boken ble gjennoppdaget etter forfatterens død i en samling gamle papirer og ble gitt ut posthumt. Det forklarer hvorfor boken av og til føles litt uferdig.Det går av og til litt trått fremover, det er litt vanskelig å skjønne hvor veien går, og hvor lang tid det egentlig tar. Men for min del er ikke selve handlingen som er det viktigste.

Det som virkelig gjør boken for meg er de fantastiske beskrivelsene av New York. Du kan kjenne vinden i håret. Du kan føle den trykkende heten, luktene av byen. Helt fantastisk. Her, som i Breakfast at Tiffanys, (eller Sex og singelliv for den del) så er New York ikke bare settingen, det er en av hovedpersonene.

Alt i alt en liten perle av en bok på 112 sider.

Noen favorittsitater:

“Utpå ettermiddagen, da heten la seg over byen som en hånd over ansiktet på et mordoffer, slo byen om seg og prøvde å vri seg løs, men siden den ikke kunne rope om hjelp, ikke løpe sin vei, ikke sette sine planer ut i livet, var den som en tørr fontene, et formålsløst monument, og dermed falt den i koma.”

“Mesteparten av livet er så kjedelig at det ikke er verd å snakke om, og det er kjedelig i alle aldre. Når vi skifter sigarettmerke, flytter til et annet nabolag, abonnerer på en annen avis, blir forelsket og slutter å være det, protesterer vi på en både frivol og dyp måte mot dagliglivets ufortynnelige kjedsomhet.”

Noe for deg? En liten perle av ei bok, uferdig og komplett samtidig. Ja, definitivt noe for deg – spesielt hvis du har et kjærlighetsforhold til New York.

Avbrutt

Jeg gir opp, jeg må nok bare innse at jeg ikke kommer til å lese ut A Confederacy of Dunces. Begynte på den for godt over ei uke siden og har så langt bare kommet til side 47. Jeg har hatt masse tid til å lese, har hatt den med meg overalt og allikvel så orker jeg bare ikke å lese den. Den er forholdsvis lettlest, men hovedpersonen er så motbydelig og plagsom at jeg gir opp. Den blir herved lagt i hylla med bokmerket på side 47 og jeg kommer nok til å ha dårlig samvittighet en stund fremover for dette her. Jeg liker ikke å gi opp, men samtidig liker jeg ikke å lese bøker jeg ikke liker.

Jeg har flere blad dårlig samvittighet liggende. Det er de bøkene jeg har begynt på, men som jeg har innsett at jeg aldri kommer til å lese ferdig. Jeg er veldig streng på at jeg ikke setter bøker jeg ikke har lest inn i bokhylla. Uleste bøker ligger derfor i en liten stabel of shame. Her er et par andre eksempel:

“The House of the Seven Gables” av Nathaniel Hawthorne

House of the Seven Gables er et faktisk hus i byen Salem, Massachusetts som jeg besøkte i fjor. Den er skrevet av Nathaniel Hawthorne som vokste opp i byen og tilbragte endel tid i huset i sin ungdom.  Handlingen er lagt til midten av 1800-tallet og familien Pynchon sin historie og lagnad. Boka er en amerikansk klassiker, men forholdsvis ukjent utenfor USA (såvidt jeg vet). Forfatterens mest kjente verk er The Scarlet Letter som også er satt i samme tid og sted.

Boka ble selvsagt kjøpt i souvenirbutikken til huset. Det å ha sett huset og hørt historien gjorde helt klart boka mer fristende, det er litt spesielt å kunne se for seg rom for rom når man leser boka. Men når jeg først begynte på den så innså jeg at detter var traurige greier. New England på 1800-tallet var trist og kjipt, og historien bærer mye preg av det. Skrivestilen til Hawthorne er også ganske gammeldags og snirklete. De første 60 sidene ga meg så lite at jeg la inn årene der. Nå har jeg beholdt boka som det det er: en souvenir.

“Sommerboken” av Tove Jansson

Denne boka hadde en slags renessanse i fjor sommmer og har blitt rost opp i skyene. Jeg gledet meg veldig til å lese den og få den fantastiske sommerfølelsen som alle andre tydeligvis sitter igjen med. Jeg fant den iallefall ikke. Jeg syns den var kjedelig og frustrerende. Det som av mange beskrives som vakre scener mellom Sophia og farmoren. Den ble for eventyrlig, vakker og uangripelig. Jeg klarte bare ikke å like den. Nå er det midtvinters og siden jeg enda ikke har lest den ut nå så er nok slaget tapt.

 

Etter å ha skrevet dette så må jeg innrømme at det frister litt å plukke de opp igjen. Kanskje får de en siste sjanse? Siden jeg sjelden kvitter meg med bøker så har de jo alle en reell mulighet for å bli lest, en eller annen gang…

Pensumbøker er også bøker, eller..?

Så morsomt å lære noe nytt. En mulighet til å utvikle seg. Noe jeg kan putte på CVen. I januar brukte jeg alle disse argumentene for å melde meg opp i faget Barnerett på UiO. Jeg har gått på de fleste forleseningene, men har nå også innsett at jeg må nok lese pensum også for å kunne stå på eksamen.

Derfor må jeg de neste seks  ukene prioritere disse…

…fremfor disse 😦

Temaet er kjempespennende, men som vi alle vet så er aldri skjønnlitteratur så fristende som når man skal lese til eksamen. Alle sidene jeg noensinne har lest av Forbrytelse og straff har blitt lest i eksamenstida. Det øyeblikket jeg er ferdig med eksamen har jeg også mistet interessen for Forbrytelse og straff og lagt den bort.

Holder forresten fortsatt på A Confederacy of Dunces. Har bært rundt på den i ei uke, men har fortsatt ikke komme lenger enn til side 35. Kjenner jeg kanskje kommer til å legge den fra meg hvis jeg ikke får et gjennombrudd i helga. Hovedpersonen, en skikkelig Fatso-karakter, er så motbydelig og irriterende at hele boka byr meg imot og det skaper ikke akkurat leselyst. Jeg har, som dere kan se, nok av andre spennende bøker å ta fatt på!

Lest: “De dødes tjern” av André Bjerke

Kort sagt: Krim, bok+film, klassiker, hyttetur, akademikere, skauen, Bernard Borge, mysterium

Først litt om forfatteren...

André Bjerke (1918-1985) ga opprinnelig ut krimbøkene sine under pseudonymet Bernard Borge. Utover dette så burde ikke herr Bjerke kreve spesielt mye introduksjon, mannen var særdeles produktiv. De fleste kjenner nok best til han barnebøker og lyrikk, han ga bl.a. ut en omstridt ABC (hvem skulle trudd noe slikt fantes). Skrev endel kriminalromaner med et stort innslag av psykoanalyse, bl.a Nattemennesket (1941), De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947).

Var også forkjemper for riksmålssaken, skrev endel om språk og var redaktør av tidskriftet Ordet. Gift en kort periode med hovedrolleinnehaversken i De dødes tjern Henny Moan (som faktisk senere var samboer med Ole Paus).

Et par av humorbøkene til Knut Nærum er direkte inspirert av Bjerkes krimbøker.

…og så litt om boka

En vennegjeng samles på innflytningsfest hjemme hos hovedpersonen (Bernard Borge – krimforfatter) og får høre en spøkelseshistorie fra hytta til den ene av dem. Kort tid etter så forsvinner eieren av hytta, og vennegjengen bestemmer seg for å reise til hytta for å finne ut hva som skjer. Er det noe overnaturlig som foregår ute i skogene? Og kommer alle til å overleve hytteturen?

Dette var påskas bokklubbok, måtte jo være krim i påska! Leste den på ferie og jeg tror kanskje hun jeg var på ferie sammen med trodde den var en komedie til slutt. Det var en humring underveis. Siden dette er ei sånn bok der forfatteren bruker sitt eget pseudonym også som navn på hovedpersonen, så blir det litt vanskelig å skille mellom disse to. En del av de tingene som hovedpersonen sier og tenker blir ganske fjerne, og jeg brukte mye tid på å undre om dette faktisk var Bjerkes kvinnesyn (se f.eks. sitatet under). Kvinner blir gjennomgående objektifisert og har tydeligvis liten egen verdig utover å lage mat og se pene ut.

Man kan jo nesten spørre seg: Hva kom først av” skrekksjangeren” og “ungdommer på hyttetur”? Noen av filmeverdenens mest klassiske filmer dreier seg om ungdommer som drar på tur til gudsforlatt sted og snart finner seg i den blodstørste morderens vold. Denne boka er intet unntak. Men det er ikke nok til å bli kåret til Norges beste kriminalroman, det må litt mer til enn som så. Selv om Bjerke (eller Borge) var en annerkjent kriminalforfatter fra før av, så tror jeg nok filmatiseringen av De dødes tjern (1958) hadde en del å si for populariteten. Kanskje en av de bøkene som er mer kjent for filmen, enn for boka. Spesielt den velkjente (og avbildede) motivet av damen i hvit nattkjole (for de av dere som ikke har lest boka så skal jeg ikke avsløre hvem damen er).

Boka kan bli tolket som et forsvar for psykoanalysen, det er iallefall den som bidrar til en slags løsning til slutt. Det blir iallefall en del psykoanalyse-snakk etterhvert, noe som blir ganske fjernt for en av vår tid, men det var nok mye større da og kunne brukes til det meste (selv om dette ikke er noe det er full enighet om i vennegjengen).

Løsningen er kanskje ikke blant de mest fiffige, men oppbyggingen og historien klarer fint å bære hele boka som en psykologisk thriller. Boka er god krim, iallefall for en som ikke leser krim til vanlig!

Noen favorittsitater:

“Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.”

“Tenk på hvor meget god norsk skog som er blitt ødelagt ved at man har laget bøker av den! Tenk dere et stolt gammelt tre i skogen, en kongefuru som vinden suser i, en verden i seg selv. Og så en dag kommer det noen dverger å hugger den overende og sender den til byen for å gjøre den om til litteratur.”

Sjekk også ut innlegget jeg la ut i påska med et lengre sitat fra boka.

Noe for deg? Ja! Denne boka bør du ha lest, den er både kort og klassiker. Passer for deg som ikke er så begistra for krim også. (Så kan du jo se filmen etterpå:)