Lest: “The Summer Without Men” av Siri Hustvedt

Kort sagt: Kjærlighetssorg, midtlivskrise, sommer, tenåringsjente-drama, going home again, et liv uten menn, men are bastards, de gamle er eldst.

Først litt om forfatteren…

Siri Hustvedt er en amerikansk forfatterinne som har et nært forhold til sine norske røtter. Som om ikke det gjør henne populær nok her så er hun også gift med nesten-like-populære Paul Auster. Mest kjent for romanene What I Loved (2003), The Enchantment of Lily Dahl (1996) og The Summer Without Men (2011). Har også gitt ut en diktsamling og noen essays.

… og så litt om boka

Mia Fredrickesen blir dumpet av ektemannen som hun har levd over halve livet sitt med. Han ønsker å utforske romansen sin med en fransk kollega og ber om en PAUSE. Mia tar ikke dette spesielt godt og blir til slutt nødt til å ta en mental ferie og reise hjem til byen hun vokste opp i. Der bruker hun sommeren sammen med moren og hennes venner, i tillegg til at hun holder et kurs i poesiskriving for sju lokale tenåringsjenter. Som tittelen antyder så er det et (nesten) krampaktig fravær av menn, her er det kvinnene som gjennom sine intriger spiller førstefiolin.

Mia er eksperitmentell dikter, og fremstår rett og slett en ganske stereotypisk lilla-dame. Ser henne helt klart for meg med asymetrisk sveis, null BH og papegøye-øredobb. Dette er nok noe av grunnen til at språket i boka er så lyrisk, så utbroderende, så mye mer enn bare å fortelle en historie. Språket er en like viktig del av boka som handlingen i seg selv. Dette er kanskje noe av grunnen til at jeg bare ikke klarer å knytte meg til hovedpersonen (noe av det samme som skjedde da jeg leste Når du ser meg). Jeg klarer bare ikke å bry meg så mye om henne, hun blir for fjern – både fra meg, men også generelt. Hun sier sånne ting som “Etter å ha meditert litt over saken…” og jeg kjenner jeg blir litt irritert.

Historien i seg selv er OK, og noen av de andre karakterene blir man faktisk glad i etterhvert.  Det er først etter å ha lest boka at man innser hvor fraværende mennene er. De er der såvidt i kulissene, men de får ikke si noe eller gjøre noe. Det er kvinenne som styrer showet, men det gjør de nesten tragisk stereotypisk de også. Her er det snakk om tenårings-intriger og skam over egen seksualitet.

Totalt sett. Jeg ble ikke så imponert, men jeg mistenker kanskje også at jeg ikke er i målgruppen, kanskje må man være i en slags midtlivskrise for å føle at boka snakker til deg? Kanskje det er en fordel å ha kjærlighetssorg? Jeg vet ikke, kanskje jeg skal prøve å lese den på nytt om sånn 20 år og se om den treffer bedre da.

Noen favorittsitater

“Crying jags, howling, schreeches, and laughter for no reason were not atall uncommom on the Unit and mostly passed unnoticed. Insanity is astate of profound self-absorption.”

“I took it like av woman. I wept.”

Les/ikke les? Midtlivskrise eller kjærlighetssorg? Kjør på! hvis ikke så kan du sikkert bruke tiden din på noe annet.