Lest: “It Happened One Summer” av Polly Williams

Kort sagt: Enslig mor, chick-lit, dysfunksjonell familie, Cornwall, familiehemmeligheter, arveoppgjør, London,  siste sjanse, søskenrivalisering, utroskap.

Først litt om forfatteren…

Polly Williams er en typisk chick-lit forfatter. Hun er nok mest kjent for debutboka The Rise and Fall of a Yummy Mummy (2006). Skriver chick-lit  hvor hovedpersonene er mødre/gifte/skilte osv (i motsetning til de som skriver om single jenter).  Har skrevet en rekke bøker i sjangeren. Bor i London med mann og barn, liker rødvin og høye hæler.

… så litt om boka

Nell Stockdale er 37 år, enslig mor, journalist og lever det perfekte London-liv (med unntak av at hun ikke har noen mann da, selvsagt). Den dysfunksjonelle familien hennes omfatter hennes strevsomme og pre-demente mor, den perfekte broren som er gift med en perfekt bitch og søsteren som tilfeldigvis skal gifte seg med HENNES eks-kjæreste (ikke han som er far til barnet altså). Med unntak av dette er livet ganske perfekt, frem til hun dessverre må finne seg i å ta med datteren og flytte inn hos moren i Cornwall for sommeren. For Nell, som er urban til fingerspissene og liker å ha dekning på mobilen, høyhælte sko og caffe latte i umiddelbar nærhet er ikke dette en ønskesituasjon. Er det mulig å overleve en sommer i Cornwall?

Den er godt skrevet og har godt språk (ikke en selvfølgelighet i denne sjangeren). Som coveret sier så er det en stor hemmelighet her, den store familiehemmeligheten. Nå skal jeg selvsagt ikke avløre hva den er, men kan si at jeg har lest bøker som har klart å bygge opp sånne avsløringer på en bedre måte. I denne boka blir det nesten litt som på spenningsserier på TV, det kommer et hint – og så er kapitlet plutselig slutt og handlingen durer videre i en annen retning. Det er en smule irriterende, men det tar ikke så mye plass at det ødelegger for resten av boka.

Klarer Nell å ordne opp med familien, møte drømmemannen og finne den perfekte jobben som sjangeren krever? Boka faller trofast og stilsikkert inn i chick-lit sjangeren. Williams skriver godt om familieforhold, om kjedsomhet og finner en (om enn forutsigbar) løsning på hvordan det hele skal kunne løse seg. Den overhengende bekymringen til hele familien for hvordan det skal gå med den syke moren er beskrevet på en sånn måte at man faktisk må bli litt påvirket av det.

Noe for deg? For den som liker (og sluker) chick-lit så er den defintivt å anbefale!

Litteratur-grafitti

Litteratur-horror i Bjørvika

Boka jeg vil brenne

Dagbladets Magasinet har en spalte som heter Bokettersynet hvor de besøker kjendiser og utforsker bokhyllene deres. Gjennom inspeksjon og faste spørsmål får kjendisen lov til å snakke om sitt forhold til bøker og litteratur. Jeg syns alltid det er ganske spennende å se hvilke kjendiser som “ligner meg” i smak, men det som er nesten like spennende er de faste spørsmålene de får. 

Et av de faste spørsmålene dreier seg om å finne ei bok de syns er skikkelig dårlig, eller som var totalt bortkastet tid. Det som er litt interessant er at dette spørsmålet tidligere var formulert som Boka jeg vil brenne, for ikke så lenge siden ble spørsmålet endret til Boka jeg vil glemme.

Dette er kanskje ikke så rart, jeg tror nesten samtlige av kjendisene som har blitt spurt om dette har begynt svaret sitt med “Nå syns jeg jo ikke man skal brenne bøker” eller “Jeg ville nok ikke brent denne boka, men…”. Ingen vil ha på seg at de har lyst til å sette fyr på ei bok (og det skjønner jeg som bokelsker godt), men hvorfor er det egentlig så tabu å i det hele tatt tenke tanken?

Spørsmålet et fortsatt illustrert med en liten flamme…

Spørsmålet om hvilken bok man vil brenne er selvsagt satt litt på spissen, men poenget er jo å dra fram ei bok som er bortkasta tid, skikkelig dårlig eller på annen måte er helt bak mål. Og alle disse kjendisene klarer å dra fram ei bok som de selvsagt ikke vil brenne, men som er helt ræva på en eller annen måte. Ofte med gode begrunnelser (alle har jo lest noe på et tidspunkt som var skikkelig crap).

Brenning av bøker er noe som forbindes med regimer som ønsker å undertrykke nye ideer, sine motstandere ellersamfunns- progresjon. Eller trangsynte folk som er redd for hva som skjer hvis folk får spre ideene sine til andre. Mye av dette er fantastisk ting som litteraturen bringer med seg. Noe av respekten for bøker handler selvsagt om at man skal ha respekt for forfatteren, den som har skapt et litterært verk, på samme måte som man vil respektere en billedkunstner sine verk.

«Der man brenner bøker, vil man til slutt også brenne mennesker.» Heinrich Heine

Nå burde selvsagt jeg også klare å avsløre hvilken bok jeg ville svart hvis Bokettersynet hadde spurt meg. Men jeg vil selvsagt ikke brenne bøker, det syns jeg ikke man skal gjøre. Eller jo, vent. Jeg – i likhet med noen jeg ikke liker å sammenligne meg med – kunne nok likevel funnet på å brenne bøker som virkelig går imot mitt verdisyn. Bøker som fornekter Holocaust kanskje? Eller bøker forfekter grusomme raseideologier. Eller kanskje de som rettferdiggjør overgrep mot barn. Men det ville vel alle tillate seg, eller..?

Jeg vil heller ikke brenne bøker, men jeg syns det må være lov til å si at noen bøker er dårlige. Noen bøker er skikkelig bortkastet tid. En god del bøker ville jeg til og med klart å kaste i søpla (det er svært få, men det har skjedd).

Lest: “Moab is My Washpot” av Stephen Fry

Kort sagt: Komiker, oppvekst, biografi, ungdomsforbryter, England, kostskole, utdannelse, homofili, vennskap, mistilpasset ungdom, besteselger.

Først litt om forfatteren…

Som jeg skrev da jeg kjøpte boka så er Stephen Fry kanskje en av Storbritannias morsomste menn. Per nå kanskje mest kjent for programmet QI som går på BBC Entertainment, men ellers også som forfatter, skuespiller, sketsje-maker og regissør (++). Han har spilt i alt fra Blackadder til Bones. Anbefaler å lese den mye mer utfyllende wikipedia-artikkelen om fyren for mer info om alt mulig han har bedrevet tiden sin med.

… og så litt om boka

Biografien omhandler sånn ca de første 20 årene av livet til Stephen Fry, i hovedsak årene han går på forskjellige kostskoler i England, finner ut av sin seksualitet og det til slutt går på ræva og ender i fengsel for stjæling. Hvem skulle trodd?

Altså, dette er jo ikke nytt, men det er jo kanskje ikke slik at folk tror det kan gå så galt med en så ordentlig og posh fyr. Boka begynner å bli ganske gammel nå, den ble utgitt i 1997 og mesteparten av innholdet deler Mr Fry ganske fritt av i både i intervjuer og ved andre muligheter. Boka ble en stor suksess, uten at jeg (etter å ha lest den) helt kan skjønne hvorfor. Kanskje det nettopp var sjokket over typens bakgrunn som gjorde boka så stor?

Jeg er en stor fan av komikeres selvbiografier, eller selvbiografiske bøker (bøker som ikke nødvendigvis er kronologiske, men inneholder episoder fra kjendisens liv). For det meste er det temmelig morsomme greier, gode historier – gjerne om folk som ikke har de samme sperrene som normale folk. Bedwetter av Sarah Silverman og Bossypants av Tina Fey + alt av Chelsea Handler er gode eksempler.

Nå er det klart at Stephen Fry heller ikke har de samme sperrene som vanlige folk, forholdsvis klepto og lystløgner med en spesiell interesse for å bli tatt – MEN det blir ikke morsomt. Jeg trakk ikke på smilebåndet en eneste gang og da blir 448 sider med kostskole og ung gutts seksualitet litt langt. I tillegg så klarer han ikke å bestemme seg for om det skal være en kronologisk fortelling om hans oppvekst, eller om han skal hoppe frem og tilbake, hinte fremover og legge ut på lange rants og vurderinger om det ene og det andre emnet med en nåtids-vurdering.

Boka har selvfølgelig noen positive sider også, jeg lærte veldig mye om hvordan synet på barn, familie og utdannelse var i England på denne tiden og det er jo ganske interessante greier. Noe av det er nok fortsatt ganske likt idag, mens andre ting (f.eks. syn på oppdragelse og avstraffing) har forvandlet seg mye mer de siste 30 årene enn det det har gjort de foregående 300.

Den ganske rare tittelen blir ikke forklart i boka, men nevnes i forordet som er skrevet på et senere tidspunkt. Det forklares med at det kommer fra Salmenes bok i Bibelen, men ellers ikke har noe særlig med innholdet å gjøre.

Les/ikke les? Les hvis du er en stor fan!

Lest: “The Summer Without Men” av Siri Hustvedt

Kort sagt: Kjærlighetssorg, midtlivskrise, sommer, tenåringsjente-drama, going home again, et liv uten menn, men are bastards, de gamle er eldst.

Først litt om forfatteren…

Siri Hustvedt er en amerikansk forfatterinne som har et nært forhold til sine norske røtter. Som om ikke det gjør henne populær nok her så er hun også gift med nesten-like-populære Paul Auster. Mest kjent for romanene What I Loved (2003), The Enchantment of Lily Dahl (1996) og The Summer Without Men (2011). Har også gitt ut en diktsamling og noen essays.

… og så litt om boka

Mia Fredrickesen blir dumpet av ektemannen som hun har levd over halve livet sitt med. Han ønsker å utforske romansen sin med en fransk kollega og ber om en PAUSE. Mia tar ikke dette spesielt godt og blir til slutt nødt til å ta en mental ferie og reise hjem til byen hun vokste opp i. Der bruker hun sommeren sammen med moren og hennes venner, i tillegg til at hun holder et kurs i poesiskriving for sju lokale tenåringsjenter. Som tittelen antyder så er det et (nesten) krampaktig fravær av menn, her er det kvinnene som gjennom sine intriger spiller førstefiolin.

Mia er eksperitmentell dikter, og fremstår rett og slett en ganske stereotypisk lilla-dame. Ser henne helt klart for meg med asymetrisk sveis, null BH og papegøye-øredobb. Dette er nok noe av grunnen til at språket i boka er så lyrisk, så utbroderende, så mye mer enn bare å fortelle en historie. Språket er en like viktig del av boka som handlingen i seg selv. Dette er kanskje noe av grunnen til at jeg bare ikke klarer å knytte meg til hovedpersonen (noe av det samme som skjedde da jeg leste Når du ser meg). Jeg klarer bare ikke å bry meg så mye om henne, hun blir for fjern – både fra meg, men også generelt. Hun sier sånne ting som “Etter å ha meditert litt over saken…” og jeg kjenner jeg blir litt irritert.

Historien i seg selv er OK, og noen av de andre karakterene blir man faktisk glad i etterhvert.  Det er først etter å ha lest boka at man innser hvor fraværende mennene er. De er der såvidt i kulissene, men de får ikke si noe eller gjøre noe. Det er kvinenne som styrer showet, men det gjør de nesten tragisk stereotypisk de også. Her er det snakk om tenårings-intriger og skam over egen seksualitet.

Totalt sett. Jeg ble ikke så imponert, men jeg mistenker kanskje også at jeg ikke er i målgruppen, kanskje må man være i en slags midtlivskrise for å føle at boka snakker til deg? Kanskje det er en fordel å ha kjærlighetssorg? Jeg vet ikke, kanskje jeg skal prøve å lese den på nytt om sånn 20 år og se om den treffer bedre da.

Noen favorittsitater

“Crying jags, howling, schreeches, and laughter for no reason were not atall uncommom on the Unit and mostly passed unnoticed. Insanity is astate of profound self-absorption.”

“I took it like av woman. I wept.”

Les/ikke les? Midtlivskrise eller kjærlighetssorg? Kjør på! hvis ikke så kan du sikkert bruke tiden din på noe annet.