Lest: “Evig søndag” av Linnéa Myhre

En naken bokomtale. Denne gangen uten format og knagger, bare innhold.

Det var ganske tilfeldig at det var nettopp en søndag jeg skulle lese Evig søndag av Linnéa Myhre. Det hadde vært en ganske vanlig søndag; sola skinte ute, men jeg likevel valgte å holde meg inne. Jeg leste noen kapittel med penusm, så noen repriser av Friends mens jeg spiste sjokoladekjeks. Til slutt satte jeg på en av de DVDene jeg allerede hadde sett veldig mange ganger, men fortsatt kan se om igjen og om igjen. For min del hadde det ikke vært en evig søndag i det hele tatt, det hadde vært en søndag som godt kunne vart lengre fordi jeg visste at neste dag var det mandag og da måtte jeg stå opp og være voksen igjen. Rett før dagen var over plukket jeg opp Evig søndag som jeg hadde hentet på posten dagen før.

2 timer og 8 minutter senere var jeg ferdig med den. Da var det forsåvidt ikke søndag lengre, det hadde blitt natt til mandag og jeg hadde grått. Jeg ble liggende ei stund og prøve å sove mens jeg lurte på om jeg kanskje skulle skrive blogginnlegget om denne boka med en gang, jeg kom ikke til å få sove med det første uansett. Men jo mer jeg tenkte på de triste delene av boka og hva jeg skulle skrevet i blogginnlegget mitt, jo mer trillet tårene og jeg ga opp. Jeg leste en artikkel om luksusklokker i Magasinet, før jeg til slutt sovnet.

Jeg var generelt sent ute med å oppdage blogger, og Linnéas sinnablogg var jeg altfor sent ute til. Innen jeg leste mitt første innlegg var bloggingen hennes nesten over og det kom kun sporadiske oppdateringer. Litt som å komme seint til nachspielet på det som hadde vært en utrolig kul fest. Evig søndag ble  for meg den siste krampetrekninga av denne festen, den siste flaska med vin som man finner gjemt i boden når nachspielet nesten er over. Jeg hadde lest et par anmeldelser av den, så jeg visste at den ikke var sånn sinnamorsom som bloggen, det var jeg forberedt på.

Linnéa har en spiseforstyrrelse og bruker mesteparten av dagen til å tenke på mat og planlegge mat. Når et måltid er overstått er det kanskje 24 timer til neste gang. Da hjelper det å ta 3-4 sovetabletter for så å prøve å sove seg frem til neste måltid. Begynnelsen på boka, det som endrer seg i Linnéas liv, er at hun begynner å gå til psykiateren Finn. Ikke fordi det hjelper, eller kanskje gjør det det. Hun mistenker at han bare tar imot henne som pasient fordi han har lyst til å forstå dette med blogging, lære noe han kan bruke i praksisen sin. Når hun ikke går til psykiateren så bruker hun mesteparten av tiden sin på å hate seg selv, planlegge hvordan hun skal dø og å være på Internettet.

Dagene er evige søndager, den dagen i uka du bare ønsker skal være over slik at livet kan begynne igjen. De dagene da ingenting skjer og man bare venter på at verden skal våkne til liv igjen.

Handlingen er kanskje ikke veldig spesiell. Jeg har lest historien før, dagbokformatet før og sykdommen før. Det som gjør boka spesiell for min del er at vi kommer fra samme by, at vi begge bruker energi på å hate egen kropp og at vi begge er så glade i mammaene våre. Hver gang Linnéa skriver om mammaen sin, hvor mye hun skulle ønske at hun kunne glede henne og hvor vanskelig det er å si hvor glad hun er henne, så begynner tårene å trille. Det blir så nært og jeg hadde lyst til å reise rett hjem til Molde og krølle meg med henne i sofaen som da jeg var liten.

“Jeg kan ikke leve mer, for jeg lever ikke for noen av disse menneskene, jeg lever kun for mamma, de andre kommer ikke til å savne meg mer enn et  par dager.”

Skrivestilen til Linnéa består av forholdvis korte og stramme setninger som tidvis minner om Kjersti A. Skomsvold sine. Disse setningene får henne til å fremstå som bastant og selvsikker. Sånn er det bare, liksom. Men kanskje er det heller det mottsatte? Kanskje handler det heller om at korte setninger er lettere å lire av seg, og deretter legge bak seg? Å fort rase videre til neste setning?

“Jeg reiser hjem til Molde. Eller hva betyr hjem? Jeg bor jo i Oslo. Molde var hjemme før, da jeg bodde der. Men samtidig er det mitt opphav, mitt barndomshjem, min mors hjem. Hjem til Molde og hjem til Oslo.”

Flere ganger i løpet av de 200 sidene har jeg mest lyst til å ta tak i de beinete skuldrene hennes og riste henne skikkelig hardt. Skjerp deg! Men vi vet jo alle at det ikke har noen effekt. Du kan ikke kjefte noen frisk.

Andre ganger så må jeg innrømme (og jeg vet at det ikke er lov til å si sånt), men innerst inne beundrer jeg henne bittelitt for den viljestyrken hun har. Tenk om jeg hadde en brøkdel av den viljestyrken og faktisk kunne brukt den til noe bra. Isteden har jeg nesten ingen viljestyrke  når det gjelder mat og trening. Jeg har ikke engang viljestyrke til å la være å se meg i speilet. (Det er ikke meninga å få dette til å handle om meg. Poenget er vel heller at historien og følelsene ikke er ukjente for de fleste, den kan handle om så mye. Jeg har en finfin jobb og masse mandager, onsdager og lørdager i livet mitt, men jeg bruker også mye energi på å ikke like min egen kropp, og dermed heller ikke store deler av meg selv.)

Går det bra til slutt? Er det en lykkelig slutt? Er historien over? Nei. Dette er kun ett år av livet hennes. Men jeg siterer et at de siste innleggene på den nedlagte bloggen:

“Og til sist vil jeg gjerne beklage den nye Knerten-looken, både overfor meg selv og andre – for jeg hadde ingen planer om å bli seende ut som en kvist. Jeg kan ikke fordra det, det gjør nesten vondt å sitte, men heldigvis er det bare en fase som kan jobbes med og etterhvert avsluttes. Som med et altfor kortklippet hår – før eller siden vil det vokse ut igjen, og så blir alt bra. Det tar bare litt tid.”

Det skal mye til for at jeg skal lese ei bok i ett strekk. At jeg attpåtil skal gjøre det mens tårene triller også. For meg var dette en leseopplvelse som krøp under huden min. Kanskje gjør den det samme for deg?