Archive | May, 2013

Lest: “Evig søndag” av Linnéa Myhre

7 May

En naken bokomtale. Denne gangen uten format og knagger, bare innhold.

Det var ganske tilfeldig at det var nettopp en søndag jeg skulle lese Evig søndag av Linnéa Myhre. Det hadde vært en ganske vanlig søndag; sola skinte ute, men jeg likevel valgte å holde meg inne. Jeg leste noen kapittel med penusm, så noen repriser av Friends mens jeg spiste sjokoladekjeks. Til slutt satte jeg på en av de DVDene jeg allerede hadde sett veldig mange ganger, men fortsatt kan se om igjen og om igjen. For min del hadde det ikke vært en evig søndag i det hele tatt, det hadde vært en søndag som godt kunne vart lengre fordi jeg visste at neste dag var det mandag og da måtte jeg stå opp og være voksen igjen. Rett før dagen var over plukket jeg opp Evig søndag som jeg hadde hentet på posten dagen før.

2 timer og 8 minutter senere var jeg ferdig med den. Da var det forsåvidt ikke søndag lengre, det hadde blitt natt til mandag og jeg hadde grått. Jeg ble liggende ei stund og prøve å sove mens jeg lurte på om jeg kanskje skulle skrive blogginnlegget om denne boka med en gang, jeg kom ikke til å få sove med det første uansett. Men jo mer jeg tenkte på de triste delene av boka og hva jeg skulle skrevet i blogginnlegget mitt, jo mer trillet tårene og jeg ga opp. Jeg leste en artikkel om luksusklokker i Magasinet, før jeg til slutt sovnet.

Jeg var generelt sent ute med å oppdage blogger, og Linnéas sinnablogg var jeg altfor sent ute til. Innen jeg leste mitt første innlegg var bloggingen hennes nesten over og det kom kun sporadiske oppdateringer. Litt som å komme seint til nachspielet på det som hadde vært en utrolig kul fest. Evig søndag ble  for meg den siste krampetrekninga av denne festen, den siste flaska med vin som man finner gjemt i boden når nachspielet nesten er over. Jeg hadde lest et par anmeldelser av den, så jeg visste at den ikke var sånn sinnamorsom som bloggen, det var jeg forberedt på.

Linnéa har en spiseforstyrrelse og bruker mesteparten av dagen til å tenke på mat og planlegge mat. Når et måltid er overstått er det kanskje 24 timer til neste gang. Da hjelper det å ta 3-4 sovetabletter for så å prøve å sove seg frem til neste måltid. Begynnelsen på boka, det som endrer seg i Linnéas liv, er at hun begynner å gå til psykiateren Finn. Ikke fordi det hjelper, eller kanskje gjør det det. Hun mistenker at han bare tar imot henne som pasient fordi han har lyst til å forstå dette med blogging, lære noe han kan bruke i praksisen sin. Når hun ikke går til psykiateren så bruker hun mesteparten av tiden sin på å hate seg selv, planlegge hvordan hun skal dø og å være på Internettet.

Dagene er evige søndager, den dagen i uka du bare ønsker skal være over slik at livet kan begynne igjen. De dagene da ingenting skjer og man bare venter på at verden skal våkne til liv igjen.

Handlingen er kanskje ikke veldig spesiell. Jeg har lest historien før, dagbokformatet før og sykdommen før. Det som gjør boka spesiell for min del er at vi kommer fra samme by, at vi begge bruker energi på å hate egen kropp og at vi begge er så glade i mammaene våre. Hver gang Linnéa skriver om mammaen sin, hvor mye hun skulle ønske at hun kunne glede henne og hvor vanskelig det er å si hvor glad hun er henne, så begynner tårene å trille. Det blir så nært og jeg hadde lyst til å reise rett hjem til Molde og krølle meg med henne i sofaen som da jeg var liten.

“Jeg kan ikke leve mer, for jeg lever ikke for noen av disse menneskene, jeg lever kun for mamma, de andre kommer ikke til å savne meg mer enn et  par dager.”

Skrivestilen til Linnéa består av forholdvis korte og stramme setninger som tidvis minner om Kjersti A. Skomsvold sine. Disse setningene får henne til å fremstå som bastant og selvsikker. Sånn er det bare, liksom. Men kanskje er det heller det mottsatte? Kanskje handler det heller om at korte setninger er lettere å lire av seg, og deretter legge bak seg? Å fort rase videre til neste setning?

“Jeg reiser hjem til Molde. Eller hva betyr hjem? Jeg bor jo i Oslo. Molde var hjemme før, da jeg bodde der. Men samtidig er det mitt opphav, mitt barndomshjem, min mors hjem. Hjem til Molde og hjem til Oslo.”

Flere ganger i løpet av de 200 sidene har jeg mest lyst til å ta tak i de beinete skuldrene hennes og riste henne skikkelig hardt. Skjerp deg! Men vi vet jo alle at det ikke har noen effekt. Du kan ikke kjefte noen frisk.

Andre ganger så må jeg innrømme (og jeg vet at det ikke er lov til å si sånt), men innerst inne beundrer jeg henne bittelitt for den viljestyrken hun har. Tenk om jeg hadde en brøkdel av den viljestyrken og faktisk kunne brukt den til noe bra. Isteden har jeg nesten ingen viljestyrke  når det gjelder mat og trening. Jeg har ikke engang viljestyrke til å la være å se meg i speilet. (Det er ikke meninga å få dette til å handle om meg. Poenget er vel heller at historien og følelsene ikke er ukjente for de fleste, den kan handle om så mye. Jeg har en finfin jobb og masse mandager, onsdager og lørdager i livet mitt, men jeg bruker også mye energi på å ikke like min egen kropp, og dermed heller ikke store deler av meg selv.)

Går det bra til slutt? Er det en lykkelig slutt? Er historien over? Nei. Dette er kun ett år av livet hennes. Men jeg siterer et at de siste innleggene på den nedlagte bloggen:

“Og til sist vil jeg gjerne beklage den nye Knerten-looken, både overfor meg selv og andre – for jeg hadde ingen planer om å bli seende ut som en kvist. Jeg kan ikke fordra det, det gjør nesten vondt å sitte, men heldigvis er det bare en fase som kan jobbes med og etterhvert avsluttes. Som med et altfor kortklippet hår – før eller siden vil det vokse ut igjen, og så blir alt bra. Det tar bare litt tid.”

Det skal mye til for at jeg skal lese ei bok i ett strekk. At jeg attpåtil skal gjøre det mens tårene triller også. For meg var dette en leseopplvelse som krøp under huden min. Kanskje gjør den det samme for deg?

“Bikubesong” på Det norske teatret

5 May
IMAG0849

Ei debriefings-øl på Håndverkeren etter stykket

Igår var det endelig duket for teaterstykket Bikubesong på Det norske teatret! Ei skikkelig festforestilling av humor, melankoli og musikk.

Stykket er basert på boka med samme navn av Frode Grytten og satt i den sagnomsuste Murboligen i indsutribygda Odda. Stykket er i tillegg ei ønskereprise og blir satt opp for andre gang.

Jeg hadde ikke lest boka på forhånd, begynte på den for en stund tilbake, men måtte legge den fra meg fordi jeg syns den var så melankolsk (den passet iallefall ikke til mitt mindset akkurat da). Når jeg nå skulle se stykket så var jeg egentlig ganske fornøyd med å ikke ha lest den fordi jeg misliker å sitte å “vente på” replikkene og sammenligne handlingen. Derfor er det vanskelig for meg å si noe om hvor nært stykket ligger opp til boka, men Odda og Murboligen har de iallefall klart å fange.

Hovedpersonen M bor hjemme hos mor si, er 43 år og er blodfan av The Smiths. The Smiths får være med gjennom hele stykket gjennom M sine live-opptredener. Nå har jeg aldri skjønt dette med The Smiths, men jeg skjønner så mye som at for mange menn i en viss alder så definerer Morrissey og The Smiths et helt verdensbilde. Musikken gjør seg veldig bra i stykket, men jeg hadde kanskje fått enda mer igjen for det dersom jeg faktisk kjente til sangene (og tekstene).

Utenom M så følger vi Harry Lund (den norske gjennomsnittsmannen), partisekretæren som skal holde 1. mai-tale, Martini (kjiping), Gerhardsen (gammel sullik) og diverse andre karakterer som holder til i Murboligen eller på kroa Smeltaren.Et knippe av historier fra boka er med, men noen er også utelatt (kanskje ikke så rart siden boka inneholder så utrolig mange forskjellige historier).

Hoppene fra den ene historien til den andre, ispedd med levende musikk, gjør at du blir sugd inn i stykket og lever deg skikkelig inn i det. Dramatisering av bøker kan være tricky, men jeg skjønner godt hvorfor det ble ønskereprise av akkurat denne.  Anbefales virkelig – og kommer på turne med Riksteatret for deg som ikke bor i Oslo!

Kanskje på tide å lese boka nå? Ja!

bikubesong-front-728

Bilde lånt av Det norske teatret – klikk på bildet for å komme til nettstaden til stykket.

Lest: “Gone Girl” av Gillian Flynn

3 May

Kort sagt: Forsvinning, mysterium, vanskelig ekteskap, utroskap, Missouri, New York, nedgangtider, politietterforsking, media, uærlighet, twists and turns.gonegirl

Først litt om forfatteren…

Amerikaneren Gillian Flynn (f.1971) har skrevet tre bøker i sjangeren thriller/krim hvorav Gone Girl (2012) er den nyeste.

…og så litt om boka

Nick og Amy har vært gift i fem år. Etter å ha møtt hverandre i New York så har de blitt nødt til å flytte til Nicks hjemby i Missouri for å ta seg av hans syke foreldre. Like greit siden de begge mistet jobbene sine i finanskrisa. iI Missouri åpner Nick  bar sammen med søsteren sin mens Amy er hjemmeværende. De er det perfekte paret, den vakre og lynskarpe Amy og den sjarmerende Nick. Men på bryllupsdagen deres forsvinner plutselig Amy, og ektemannen er selvsagt den naturlige mistenkte. Eller er han det? Og hvordan var egentlig forholdet mellom dem?

There are two sides to every story står det på coveret til boken, en liten pekepinn inn i hvordan dette utfolder seg. Jeg skal ikke si noe mer enn det om handlingen for å ikke ødelegge for andre. Gjennom hele den første delen av boka bytter historien mellom å fortelle Nick sin side gjennom det som skjer og Amy sin historie gjennom dagboken hennes. Ca halvveis ut i boka endrer en del ting seg, men boka fortsetter med at begge parter forteller hver sin side av historien.

GG

Da jeg leste boka så tok jeg meg selv i å sammenligne den med en film eller tv-serie. Noe av det som gjør boka mest spennende er at man ikke klarer å få helt has på Nick, hvorfor han reagerer som han gjør og hvor mye han egentlig vet. Selv om hans historie er fortalt i første person så er det endel informasjon som ikke kommer frem. På et tidspunkt så begynner jeg nesten å lure på om han faktisk har hukommelsestap, eller en eller annen psykisk lidelse som gjør at han ikke selv husker hva han har gjort. Litt som i en film så er det masse informasjon som blir holdt tilbake og det er nettopp dette som gjør boka særdeles spennende.

Selv om bokas plott ikke er at de mest kreative, så klarer likevel forfatteren å skrelle historien av lag for lag gjennom å hoppe fra den enes side til den andre. Det som gjør plottet skikkelig bra er at du på et tidspunkt tenker at nå har vi jo funnet ut av det vi var ute etter, men så snur det og det kommer en twist og dermed noe nytt vi må finne ut av. Det er det som gjør boka bra, bedre enn andre bøker i samme sjanger.

Noen favorittsitater:

“Love makes you want to be a better man. But maybe love, real love, also gives you permission to just be the man you are.”

“Friends see most of each other’s flaws. Spouses see every awful last bit.”

Noe for deg? Enda ei flott bok for en flytur eller en strandseng, spennende saker også for deg som ikke egentlig leser sånne bøker!

“1. mai på Karl Johan” av Rudolf Nilsen

1 May

nilsen2Rudolf  Nilsen er kanskje en av mine yndlingsdiktere noensinne. Den måten han har fanget Oslo Øst og arbeiderklasseliv er helt uten sidestykke. Diktene inneholder så flotte og rørende skildringer at man nesten kan miste pusten. Denne flotte utgaven av Rudolf Nilsens Samlede dikt kom jeg over i en brukthandel for en tid tilbake og den inneholder alle favorittene mine som Nr 13 og Gategutt, i tillegg til dagens tema: 1. mai på Karl Johan.

Nå kan jeg dessverre ikke skryte på meg at jeg har gått i tog idag, men nå har jeg iallefall gjort litt for å spre dagens budskap.

nilsen1

Gratulerer med dagen!