Kjappomtale
Handlingen er satt til Odense på begynnelsen av 1980-tallet og oppveksten til 11-årige Lars. Lars bor sammen med foreldrene sine og lillebroren Overbittet. I boligfeltet Paradishagen er det ungdommens råskap som gjelder: gi og få juling. Lar gir de som er yngre enn seg juling, og får juling av de som er eldre enn seg. Sånn er det bare. Juling er makt og juling er det eneste som teller for Lars sumobrødrene hans.
Jeg er over middels begeistra for oppvekstskildringer, spesielt de som skildrer varme forhold og vennskap mellom barn. Dette er ikke en sånn bok. Dette er ei bok som i hovedsak og gjennomgående inneholder de delene av oppvekstskildringer som jeg helst hopper over: Barn som er slemme mot hverandre. Det er i hovedsak det de gjør i denne boka. Jeg slutter aldri å bli sjokkert over hvor brutale og slemme barn kan være mot hverandre, og her tar de virkelig løs. (Jeg har ikke sjekka, men jeg vil tro at boka er basert på forfatterens egne opplevelser og det gjør det enda verre.) Det blir så ekkelt at jeg egentlig ikke har lyst til å lese den ferdig og jeg måtte rett og slett hoppe fremover når det ble for ille. Sier kanskje mer om meg enn boka, men det var iallefall ikke behagelig.
Ellers inneholder boka mange av de samme elementene som andre bøker i samme sjanger:
- Foreldre som ikke har det bra sammen
- Spenningen ved å få fatt i et pornoblad
- Familier med hemmeligheter som barna ikke får helt tak på
- Det første begjæret
- Den evinnelige jakta på godteri (eller penger til godteri)
- Hovedpersonens angst for… livet, å bli forlatt, foreldrene, døden, osv.
Boka er bygd opp av mange og korte kapittel. Noen steder minner boka nesten mest om ei novellesamling, men samtidig er det ei gjennomgående historie som blir fortalt med en framdrift. Det gjør det lettere å lese den, men også lettere å legge den fra seg.
Alt i alt: Jeg likte forfatterens forrige roman Hundehode (2005) bedre, denne er ganske annerledes og litt for brutal og hjerteskjærende for min del.
Boka mi 
Legg gjerne igjen en kommentar!