Lest: “The Crying of Lot 49” av Thomas Pynchon

Kjappomtale

Endelig en ny bokomtale her på bloggen, det begynner å bli ei stund siden sist. Har akkurat lest ut The Crying of Lot 49 (1966) av Thomas Pynchon og tenkte å kickstarte blogghøsten med en kjappomtale av den.

Denne boka er en av de utallige bøkene jeg har plukket med meg fra en flyplass. Det begynte med at jeg skulle til Bergen og fortsatt drasset rundt på Moby Dick som jeg fortsatt ikke har kommet så mye lengre i. Behovet for ei ny bok var stort. Samtidig så var jeg interessert i noe annet enn lett chick-lit eller drama der jeg tuslet rundt på Ark fem-minutt-på-stengetid i forrige uke. Plutselig øynet jeg denne lille flisa av ei bok. Lita bok med stort forfatternavn. Selve vaskeseddelen gjorde meg ikke så mye klokere, men med sine 128 sider kunne det ikke være verre enn Moby Dick.

Thomas Pynchon er en sagnomsust forfatter. Han har så langt han har kunnet holdt seg unna offentligheten, det finnes svært få bilder av han og han gir ikke intervjuer. The Crying of Lot 49 ble utgitt i 1966 og var hans andre roman (eller “short story, but with gland trouble” siden den er hakke for lang til å kalle seg novelle). Ellers er han også kjent for V. (1963) og Mason and Dixon (1997).

Handlinga går sånn noenlunde sånn: Oedipia Maas er hjemmeværende, barnløs husmor i California på 1960-tallet, gift med en radio DJ som heter Mucho. End dag får hun brev om at en tidligere kjæreste, en særdeles rik foretningsmann, har dødd og gjort henne til bobetyrer av boet sitt. Usikker på hva det i det hele  tatt innebærer drar hun til San Narciso, den lille byen hvor mesteparten av hans forretninger foregikk for å sette seg inn i sin nye oppgave. Der møter hun advokaten hans, Metzger, i tillegg til et generelt spennende persongalleri bestående av mer eller mindre friske og oppegående karakterer. Det tar ikke lang tid før Oedipa begynner å innse at noe ikke er helt som det skal være, eller er det bare noe hun og alle de andre innbiller seg? Det er nemlig ikke bobestyrer-oppgavene som tar mest tid, men mysteriet medkonkurrerende 1800-talls europeiske postleverandører. Ting blir mer og mer surreallistiske og dette går naturlig nok også utover Oedipas mentale helse. I tillegg  så begynner mange av disse karakterene å forsvinne og til slutt sitter Oedipa alene igjen i San Narciso. Er det den store konspirasjonen som har vunnet, eller eksisterte den aldri i utgangspunktet?

Tittelen er nok første pekepinn på at dette er litt rart. Og ganske surrealiststisk. Dette er kanskje en av de mer surrealistiske bøkene jeg har lest på ei stund. Jeg kan bare beskrive det som en blanding av Slaktehus 5 av Vonnegut og The Teleportation Accident av Ned Beauman. Jeg ser at flere steder er boka beskrevet som morsom, men det er jeg ikke helt enig i. For min del blir den for rar til å være morsom. Det blir vanskelg å skjønne hva som er surrealistisk og om det er meningen at de skal være  morsomt eller om det bare skal være surrealistisk.

Boka er ikke lang, men tidvis er det vanskelig å følge med, og noen av kapitlene er det vanskelig å skjønne hva som henger sammen med hva.
Samtidig så likte jeg den fordi den satte hjernen litt mer på prøve enn andre bøker som har ei handling som går mer fra A til B. Han bruker f.eks. masse plass og tid på å beskrive et teaterstykke som har stor relevans for handlingen, men det går nok litt for mye i detalj for min del. Det er mange lag, det er masse referanser som jeg ikke tar og av og til føler jeg meg rett og slett ikke smart nok (eller våken nok) til å skjønne den (selv de delene det er meninga man skal skjønne…).

Jeg sitter igjen med en følelse av at jeg burde lese den på nytt for å få en sjanse til til å få med meg alt. Den er ikke lang, så det ville ikke kostet meg så mye – men jeg vet ikke helt om jeg vil bruke tid på det likevel. Det var hjernetrim, men ikke det mest underholdende jeg har vært borti. Men om du har lyst til å lese noe av Pynchon, men ikke vet hva, så er nok dette et greit sted å begynne.

Forbud mot å ta bilder i bokhandelen?

Bergensavisen tar opp igjen saken om at studentbokhandelen Studia har innført forbud mot å ta bilder i butikkene deres. Dette for å motvirke at studentene kjøper alle pensumbøkene på nett.

I den anledning lenker jeg til mitt innlegg og meninger om saken fra februar.

Hva syns dere? God stratgei, eller helt feilslått?

Bytte-bokhylle i Syden

Når jeg først drar til det store landet Syden så er det for å slappe av, ligge rett ut og gjøre minst mulig. Selv om det er noen som på død og liv skal klatre i fjell og paraglide og sånn der nede, så er det nok avslapping som står på agendaen til de fleste. Det er nok også grunnen til at på hoteller i Syden så finner man  fantastiske bokhyller som inneholder gratis bøker. Bøker som er både gode og velbrukte, men som folk bare ikke er interessert i å ta med seg videre.

Hotellet jeg bodde på på Rhodos i sommer var ikke blant de største, hadde ingen norske charterturister, men det hadde likevel en ganske velfylt bytte-bokhylle.

Her kunne man finne noe for enhver smak, bla. Shantaram, Dan Brown sin siste bok, ei gammel Agatha Christie-bok på norsk, diverse på forskjellige andre europeiske språk og til og med Vente, blinke av Gunhild Øyhaug. Noe av det som er så fint er at man ofte kan ende opp med å lese noe man aldri ville plukket med seg fra en bokhandel nettopp fordi beggars can’t be choosers.

Mitt bidrag til hylla ble (passende nok) På øverste hylle av Jill Mansell.

Mitt utbytte ble disse to (tenkte det mått være greit å ta to bøker når hylla var såpass stappfull).

Vi bodde på tilsammen 4 hotell på vår lille øyhoppings-ferie og alle hotellene hadde ei slik hylle, mye hummer og kanari! Så ja, man trenger ikke nødvendigvis ta med seg bøker nok for ei uke når man drar på ferie til Syden, bare man tar med seg nok til å legge igjen noe i byttehylla når man henter ut ei ny bok til seg selv.

Sommerbloggdvale

Oops, jeg gikk visst inn i en skikkelig bloggdvale i løpet av sommeren. Med begge beina godt plantet i et oppussingsprosjekt på hjemmebane og ellers mye ferie så har bloggen dessverre gått i glemmeboka.

Når det er sagt så drasser jeg fortsatt rundt på Moby Dick. Moby er bra, men den er også til tider inni granskauen kjedelig. Derfor tar det tid, masse tid, å komme seg gjennom den. Siden dette er ei bokklub-bok så må jeg nok bare bli ferdig med den, men det går altså veldig sakte.

Den er iallefall med meg overalt.

Men! Så snart jeg er tilbake i eget hjem og begynner å få oversikt over ting og tang igjen så er jeg tilbake med omtaler og meninger. Det er mye å ta av etter en så lang pause 🙂

Noen der ute som har noen tips til å knekke Moby-koden? Bør jeg skaffe meg en norsk oversettelse?