Lest: “Palo Alto” av James Franco

18 Sep

franco-james-palo-altoOk, jeg er helt med på at man ikke bør kjøpe bøker fordi man syns at forfatteren er kjekk, men James Franco er ikke bare kjekk – han har liksom litt kunstner-cred også. Jeg visste han skrev dikt og sånn, men denne boka var en liten overraskelse jeg kom over i en bokhandel i London.

James Franco er liksom 2000-tallets Jared Leto. Der Jared Leto var Jordan Catalano i Angela, så spilte Franco kjekkasen Daniel Desario i fantastiske Freaks and Geeks (imdb-lenke). Jared Leto vokste opp til å bli musiker i tillegg til skuespiller, mens James Franco utvidet reportoaret sitt med skriving. Pene gutter er de begge to også. Om du ikke har sett  han i F&G eller i den nyere filmen Spring Breakers, så anbefales det virkelig.

james-franco-workout2

Men nok om det. Det var ikke bare forfatternavnet som fikk meg til å plukke opp denne boka, også vaskeseddelen fanget interessen min. Palo Alto (2010) er ei samling med noveller satt i et ungdomsmiljø i suburbia for et tiår eller to siden. Boka består av 12 historier hvor forskjellige ungdommer forteller historier fra sin egen ungdomstid. De beskriver for det meste en ganske brutal ungdomstid fylt med alkohol, fyllekjøring, fester, sex og slåssing. Kidsa er skikkelig brutale mot hverandre, men samtidig så ville det kanskje ikke vært så leseverdig med helt vanlige historier om vanlige kids? Foreldre er helt fraværende, og det er i liten grad andre fornuftige voksenpersoner også, eller generelle moralske rettesnorer. Lærere har sex med elevene sine, foreldre lar barna sine feste vilt og andre voksne framstilles som følelsesløse og frakoblet virkeligheten.

Enkelt og greit vil jeg nok si at de aller fleste av historiene er temmelig fjerne fra ungdommers virkelighet, men historiene er basert på egne erfaringer (både Francos og andre fra Palo Alto). Det er ikke første gang amerikansk suburia framstilles som helvetes forgård og yngleplass for fremmedgjort og sinnsyk ungdom. Spesielt historien Chinatown får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, uten at jeg skal gå inn på hva den handler om. La oss bare si at jeg håper den er oppdiktet.

Det som kanskje ikke kommer så godt fram, og som av og til skaper både litt frustrasjon og forvirring, er om det skal være en løs sammenheng. Flere av karakterene i historiene har samme navn, men det kommer ikke fram om det faktisk er snakk om de samme personene, eller om dette er helt tilfeldig. Det gjør det litt mer slitsomt å henge med,

Er Palo Alto leseverdig? Til tider tar det som sagt litt av, det blir litt vel mye grusomhet og misantropi. Historiene er så fjerne og fæle at man nesten kan miste motet litt. Man får nær null sympati med karakterene, og de viser også minimalt med empati for hverandre. Samtidig så er det ganske fint å sammenligne historiene med egen ungdomstid og se hvor bra jeg faktisk hadde det. Og det er litt fint.

Advertisements

Legg gjerne igjen en kommentar!

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: