Lest: “The Fuck-Up” av Arthur Nersesian

The Fuck-Up (1999) av Arthur Nersesian fant jeg i en bokhandel under et skilt hvor det sto “Cult is a nice way of saying no one really likes you.” Jeg vet ikke helt om jeg er enig i det, men det fikk meg iallefall interessert, men det var vaskeseddelen som overbeviste meg. Ikke fordi historia i seg selv virker som en gladsak, men fordi boka er ei New York-bok. Den er ikke bare satt i New York, men New York er en karakter i seg selv i boka. Og jeg liker New York.

Hovedpersonen i The Fuck-Up er ganske enkelt en fuck-up. Alt han tar i blir til dritt, selv om intensjonene er de beste (til tider). Vår navnløse helt, eller taper, klarer på en eller annen måte å få det meste til å gå i tusen knas mellom hendene sine. Han kunne blitt brukt som bevis på at Murphy’s law er en realitet.

Handlinga er satt på 80-tallet og hovedperson har akkurat fått seg jobb på en kino og feiret jubileum med kjæresten sin. Det er ikke lenge før det begynner å gå uttafor. Han møter en annen dame, mister jobben når han ber om lønnsforhøyelse, må flytte inn på sofaen hos sin eneste venn og det skal bli verre. Skal ikke avsløre hvordan det går etterhvert, men kan si så mye som at at ikke kan bli særlig verre før det i absolutt siste avsnitt begynner å peke oppover.

Hovedpersonen er altså den type person som ender opp med å ta feil valg nesten hver gang. Den typen som ville sprunget opp trappa istedenfor ut ytterdøra i en skrekkfilm. Selv om han til tider er forholdsvis sympatisk, så er han rett og slett en idiot. Til slutt så ble jeg rett og slett litt lei av han. Det holdt med misantropi. Alle han møter klarer å føkke det til for han på en eller annen måte.

Tidvis får jeg litt sånn Bukowski/Kerouac -vibbe av boka og forfatteren er helt klart påvirket av disse typene. Historien drives frem av denne typen som ikke har noe særlige forbindelser, familie eller noe som knytter han til et sted. Typen som reker rundt, drikker for mye og sliter med å holde på en jobb, kanskje mest fordi han egentlig ikke har lyst på en jobb. Skrivestilen er røff og ærlig,  en stil forfatteren håndterer godt.

Som nevnt over så er virkelig New York, da speisielt Manhattan og Brooklyn å regne som egne karakterer i boka. Historia flyter fra Manhattan til Brooklyn og vi får dyptgående innsyn det  “nitty-gritty of New York”. Tbane-stasjoner,  barer, homsekinoer, fengeselsceller og slitne leiligheter er både en del av historien og settinga for historien. Forfatteren lykkes så godt med disse beskrivelsene av det føles nesten som om man er der. Det var kanskje noe av det jeg likte best med boka.

Vil jeg anbefale boka? Vel, om du ikke føler deg spesielt vellykka en dag så kan du definitivt få en opptur av denne karen. Og hvis du liker New York så kan du  nok også sette pris på denne boka. Utover det så ville jeg kanskje heller lest Bukowski eller Kerouac på nytt.