Avbrutt: “Kjør meg til Slottsparken”

Å herregud!

Først må jeg bare si at denne boka kjøpte jeg på sånn super-billig-nesten-gratis-kastet-etter-meg-SALG. For det andre så må jeg si at jeg har lest og satt pris på mange  bøker i sjangeren “Så ille kan det gå om du ikke passer deg” (f.eks. Christiane F, Døden på Oslo S, Bare spør Alice, Valley of the Dolls, osv).

Når det er sagt så må jeg si at dette kanskje er noe av det dårligste jeg har vært borti noensinne. Grunnen kommer jeg til nedenfor, bare litt info om boka og handlinga først.

Boka Kjør meg til Slottsparken av Gustav M. Galåsen (1984) er en roman fra virkeligheten som er satt i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. Forfatteren (hovedperson og forfatter i ett) Gustav M. Galåsen møter rusmisbrukeren Marit og forelsker seg umiddelbart. Marit vil bli nykter, men det er en krokete vei å gå. Historien er selvopplevd og boka ble en stor salgssuksess med over 40.000 solgte eksemplar den gang da. Bakrgrunnen for suksessen var nok i hovedsak det at dette innblikket i Oslos rusmiljø var ganske sjeldent på den tiden. Sosialpornografien lenge leve, altså.

Som nevnt over så holder jeg meg ikke for god til å fordype meg i sosialpornografi, men det fordrer jo selvsagt at boka er verdt å lese. I og med at det jeg visste om forfatteren fra før var at han var forfatter/skribent, og ikke en amatør som ville skrive bok om kjæresten sin så tenkte jeg at det var bankers. Det viste det seg fort at det ikke var. (Fant seinere ut at han hadde skrevet kjærlighetsromaner og vært redaktør av Romantikk.)

Historien er grei (jeg kom til side 68), men språket og skrivestilen er kanskje noe av det verste jeg har vært borti. Boka har naturlig en litt muntlig stil, men det betyr da ikke at det skal være greit å skrive prikk-prikk-prikk minst en gang i hvert avsnitt! På én tilfeldig side telte jeg sju tilfeller av prikk-prikk-prikk uten noen god grunn. Helt hårreisende.

I tillegg er selve språket så ekstremt klisjefylt og fullt av floskler at man skulle tro man leste en novelle i Romantikk. Her er beskrivelsen  han kommer med etter at Gustav og Marit har kjent hverandre i ca to timer.

Jeg stirret inn i de fantastiske øynene hennes. Det flammet til mellom oss , et eller annet ubeskrivelig hett; en intens dragning av ømhet og varme, av tillit og lengsel. Vi leste hverandres øyne – og plutselig hadde jeg armene hennes rundt halsen. Det var på en gang så myke og sterke, det var følelser i dem også, og jeg vil alltid kunne huske sekundene da hun la leppene mot mine. Et vart, mykt kyss, et sanselig, megetsigende kyss – et under – der og da.

Kanskje passer det for noen. Det passet iallefall ikke for meg.