Kort sagt: Biografi, diva, skuespiller, bildebok, levd liv, sykdom, hele Norges Wenche
Denne boka har jeg lest som en del av Moshonista sin Biografilesesirkel hvor temaet denne gangen var Silverscreens and dirty stages, altså teater-, skuespiller og altmulig backstage-tematikk. For min del var det ganske tilfeldig at det ble denne 30 år gamle biografien om Wenche Foss, men jeg er veldig fornøyd med den.
For meg har Wenche Foss (1917-1911) alltid vært den litt rørete dama med champagneglass i den ene handa og en velfrisert parykk på hodet. Jeg forbinder henne ikke umiddelbart med hennes skuespillerprestasjoner, rett og slett fordi hun hadde sine mest produktive år bak seg innen jeg ble født. Det betyr selvsagt ikke at Wenche Foss ikke har glidd forbi i stillhet, hun visste å bli hørt helt frem til sin død i 2011 (en hendelse hun selv hadde annonsert ved flere anledninger før den tid). Nå er hun mest tilstede for oss Oslo-folk med den flotte statuen som står ved Nationaltheateret. Og hun vil alltid være hele Norges Wenche.
Livets gave er utgitt i 1984 og er ført i pennen av Sverre Inge Apenes. Det er ei forholdsvis beskjeden bok størrelsesmessig med sine 126 sider. Boka er også fylt med mange store bilder fra Wenches liv. Denne boka er den tredje av så langt åtte biografier om henne (en første ble skrevet allerede i 1943 da hun var bare 26 år gammel). Historiene er fortalt til forfatteren og har dermed en ganske enkel og muntlig stil.
Boka handler om Wenches liv, personlig og bak kulissene. Som hovedpersonen selv sier innledningsvis:
“(…) noen teaterbiografi er ikke dette. Det er snarere beretningen om den delen av livet som ikke er vist på scenen.”
Wenche Foss skulle alltid bli skuespiller. I hennes barndom var det ikke særlig vel ansett å bli skuespillerinne, spesielt ikke om man kom fra en bedre familie. Selv om hennes beskrivelser av sitt barndomshjem maler et bilde av et hjem med stor innflytelse av bohemsk kunstnerliv, sønnen til Bjørnstjerne Bjørson var f.eks. fast inventar, så var det likevel et borgelig hjem på vestkanten.
Men selv om det ikke var spesielt vel ansett å bli skuespiller så er det scenen som blir hennes arbeidsplass. Ut fra historien så gjør hun lynsuksess. I ung alder forelsker også Wenche seg i den eldre ingeniøren Alf Scott-Hansen. De gifter seg, men krigen tærer på forholdet og de skilles etter noen år. Deretter faller hun for den gifte mannen Thomas Stang og innleder et forhold til han. Det blir ikke godt tatt imot.
“Jeg oppdaget hvilke skjellsord en kvinne kan utsettes for når hun ikke holder seg til den opptrukne landevei i kjærlighetens rike. Til og med min far kalte meg frille, og min sanglærerinne i Paris nektet å gi meg mer undervisning.”
Forholdet, og deretter ekteskapet, ble et lykkelig et og de får etterhvert to barn sammen. Først Tommeliten, som viste seg å være født med Downs Syndrom, noe som var omsvøpt med mye skam i 1953. De bestemmer seg likevel for å være helt åpne om at de har et barn med spesielle behov (åndssvake som de kalles i boka). Deretter kommer Fabian, idag bedre kjent som Oslos ordfører for Høyre. Tommeliten dør av leukemi bare fire år gammel. I 1971 rammes hun av brystkreft og nok en gang bestemmer hun seg for å være åpen om det som pågår i livet hennes. (heller ikke det naturlig på den tiden, eller idag for den saks skyld).
Boka dekker kronologisk fra barndom og fram til hennes kamp mot brystkreft og arbeid med psykisk utviklingshemmede. Mot slutten tar hun opp noen mer generelle tema som vennskapet med Thoralv Maurstad, da Nationaltheateret tok fyr og hvordan holde seg sunn. Hele veien kommer hun med referanser til stykker hun har spilt i og hva hun har ofret for sitt livslange liv på scenen. Så selv om boka ikke handler om livet på scenen, så viser den helt klart hva det kreves å være heltids teaterskuespiller.
“Man følges av konstant dårlig samvittighet ovefor familie og barn. Men å slutte eller bytte til et annet yrke? Nei, det gjør ingen kunstner frivillig.”
Som hun selv trekker fram så var hun var en moderne foregangskvinne på mange områder. Hun jobbet i teateret selv om det ikke sømte seg, hun var en arbeidende mor, hun skilte seg og når hun møtte motgang og sykdom så var hun åpen om det (noe som helt klart ikke var vanlig på den tiden).
Avslutningsvis kommer hun med et råd til det hun kaller teaterkåt ungdom:
“Skuespiller kan du bare bli hvis det er det absolutt eneste du kan tenke deg i ditt liv. Til scenen skal du kun gå hvis alt annet er utelukket og du føler at denne veien må du gå. Og du må ha et mål om bli en ener – og vite at kravene kan oppfylles.”
Alt i alt sie jeg tommel opp, det er interessant å lære mer om en kvinne som er en institusjon i seg selv, og det er bare et pluss i margen at det foregår på 126 sider med masse glossy bilder.
Boka mi 