Single menn leser ikke bøker

I sommer prøvde jeg meg på nettdating i en kort periode. Det gikk sånn medium bra, men det var ikke poenget. Det jeg oppdaget var at de aller færreste av de single mennene der ute leser bøker. På denne datingtjenesten så var det et fast spørsmål om “hva var det siste du leste?” De single mennene som i det hele tatt svarte på dette spørsmålet skrev at de hadde lest “noe krim”, Jo Nesbø eller VG. Jeg var lite imponert. for å si det mildt

Jeg skal ikke påsta at krim eller Jo Nesbø ikke er bøker, men med tanke på hvor mange profiler jeg besøkte så var det knapt noen av de som besvarte spørsmålet som svarte noe annet. Siden jeg selv leser mye og variert så syntes jeg at dette var en helt klar mangel blant de jeg hadde å “velge i”. Etterhvert hoppa jeg av nettdatinga og bestemte meg for å vende tilbake til den virkelige verden.

Spol seks måneder fram i tid og jeg er fortsatt singel. Jeg fant ut at jeg skulle gi nettdatinga en sjanse til, men bestemte meg for å prøve en annen nettside. På denne tjenesten er det ingen spørsmål til brukerne om bøker eller lesing. Noe som også førte til at ingen av de mennene jeg besøker profilene til i det hele tatt nevner bøker. De trener, går på konsert, liker å lage mat og tar en tur på byen i ny og ne. Altså, dette er jo ting jeg gjør også, det er ikke diskvalifiserende, men mangelfullt. Jeg vil jo ha en type som, om han ikke leser akkurat det samme som meg, söm man iallefall kan diskutere litteratur med. Og da bør jo det være en ting han framhever som en interesse når han er på jakt etter sitt livs (neste) kjærlighet?

Etter en liten stund endte jeg opp med følgende hypoteser:

• Menn leser ikke bøker
• Menn som leser bøker har allerede funnet kjærligheten
• Menn tror ikke kvinner er tiltrukket av menn som leser bøker

Skal jeg bare stryke nettdatinga og heller begynne å henge på biblioteket? Eller er alle de gode faktisk tatt?

Leser nå: “Diana: Her True Story – In Her Own Words” av Andrew Morton

I fravær av seriøs leselyst så har jeg framskyndet lesinga av neste bok i Moshonista sin biografilesesirkel: Kongelige. Siden jeg visste at dette var neste kategori så plukket jeg med meg Diana: Her True Story – In Her Own Words fra Fretex rett før jul. Mest sannsynlig ei bok jeg ikke ville lest ellers, men det er jo akkurat det som er så fint med sånne lesesirkler.

Selv om dette ikke er en selvbiografi så skal det visstnok være det nærmeste man kommer ei bok fortalt med hennes egne ord. Boka ble først gitt ut i 1992, dvs mange år før hun døde, men har gjennomgått revisjoner etter hennes død.

Den første delen av boka er titulert som In Her Own Words og består av ordrette notater fra Dianas samtaler med forfatteren i deres samtaler. Allerede her kommer det fram at hun ikke har planer om å legge lokk på seg med tanke på forholdet til Charles, Camilla og kongehuset. Så langt er det rett og slett kleint og flaut fordi jeg føler at jeg blandes inn i deres ekteskapsproblemer, det blir nesten for personlig. Forhåpentligvis klarer biografen å skape et litt mindre ensidig bilde av historien. Vi får se.

Jeg ligger iallefall foran skjema, hurra for det! Omtale kommer 15. februar.

Bloggleser-sjølvmelding

I jula leste jeg Gi meg en scene (2013) av Kristian A. Bjørkelo, ei bok som handler om bloggingens ti første år i Norge. Boka inneholder tekster av forskjellige bloggere som har noe å si om norsk blogg-historie. Ikke bare forteller de om egne erfaringer med blogging, men også hvilke blogger de leste og ble inspirert eller provosert av.

For en relativt fersk blogger, en som kom sent til festen for å si det sånn, så er det å lese denne boka som å prøve å komme inn i en veldig sammensveisa vennegjeng. Jeg innser at jeg var veldig sent ute. Ikke bare var jeg sent ute med å starte en blogg, det er jo helt valgfritt om man vil blogge eller ikke, men jeg var sent ute til å begynne å lese blogger.

For inntil kanskje to år siden så hadde jeg knapt lest en blogg i det hele tatt. Unntakene var sånn fantastiske innlegg som av en eller annen grunn hadde spredt seg som ild i tørt gress, f.eks. dette innlegget til Inspirato eller dette på Geir Pollestad sin blogg. Utover et og annet besøk på noen blogger pga denne type innlegg så klarte jeg meg fint uten blogger. Jeg leste nettaviser og var på Facebook, og det var mitt nettliv.

Så på et eller annet tidspunkt leste jeg sikkert sak nr 39.483 om Fotballfrue på VG  eller Dagbladet og da var det gjort. Plutselig leste jeg en hel haug med blogger som jeg virkelig ikke liker å innrømme. Bloggene til disse jentene som er 10 år yngre enn meg og bruker mesteparten av dagen sin på å blogge om salg på Nelly og dagens outfit. Jeg skjønner ikke hvorfor det tiltrekker meg, jeg bryr meg aldri om sånt, og jeg bryr meg ikke om dem heller. De er jo revnende uinteressante, men jeg leser dem altså daglig. Jeg har troa på trafikkulykke-forklaringa, man klarer bare ikke å la være å se på.

Etterhvert datt jeg også innom noen gråblogger som f.eks Magnhild sin. Jeg leste Tjomlids skespisblogg. Jeg leste observasjonsbloggen Inspirato. Deretter endte jeg opp i bokblogger-verdenen (ingen nevnt – ingen glemt). Jeg bryr meg heidigvis ikke om mat, interiør, fitness eller barn, så jeg tror det er liten sjanse for at jeg havner i det klisteret også.

Jeg innrømmer det: Jeg liker å lese blogger med korte innlegg og masse bilder. Når innlegg blir veldig lange så spoler jeg nedover i teksten for å finne ut hva som er konklusjonen. Et langt innlegg skal være utrolig interessant eller utrolig morsomt for at jeg skal ville lese det i sin helhet. Skrivefeil ødelegger uansett. Det er mange som ikke skjønner at blogg er et skrevet medium. Dersom du ikke kan skrive så bør du heller ikke blogge. Da får du heller lage bildeblogg.

Jeg burde sikkert bytte ut noen av disse rosabloggene med velfunderte og interessante blogger. Men hvorfor? Den type underholdning har jeg jo bøker til. De kan skrive så langt de bare vil uten å ha med noen  bilder, jeg blir like begeistra likevel. Og når jeg leser bøker så leser jeg alltid alt.

Lest: “Gi meg en scene – Norsk blogghistorie” av Kristian Bjørkelo

Kort sagt: Blogg, antologi, ikke-fiksjonell, historie, konflikt, dokumentar, meninger, sjølvprofilering, rivende utvikling, nettdagbok

Først litt om forfatteren….

Kristian Bjørkelo (f.1978) underviser i sosiale medier og kommunikasjon ved UiB. Han bidrar som samfunnsdebattant gjennom media og på blogg under pseudonym. Utover å være redaktør så har han skrevet tre av kapitlene i boka.

Boka består ellers av artikler skrevet av andre bloggere som på et eller annet tidspunkt de siste årene anses å ha bidratt til blogghistorien, bl.a Heidi Nordby Lunde, Ida Gylff, Kristin Oudmayer og Bjørn Stærk.

….deretter litt om boka

Gi meg en scene består av 15 artikler med forskjellig vinkling på norsk blogghistorie. Innledningsvis kommer det en oppsummering av bloggens spede start med diverse nettdagbøker og nettsider som ligner lite på det man regner som en blogg idag. For 10 år siden havnet ikke bloggen om dagens outfit, treningsregimer, interiør eller reklame for tannbleking. Den gang da var f.eks. ikke bilder noe hvermansen lastet opp på internett i hytt og gevær. Bloggene var i større grad anonyme kanaler for politiske ytringer, samfunnsdebatt eller svært enkle dagbøker som ble delt smalt med likesinnede.

De videre kapitlene tar for seg diverse strømninger i bloggutviklingen, og opplevelser tidlige bloggere har hatt. Om sykdomsbloggerne, mørkeblå-bloggere, om hvordan Vampus mistet jobben da hun gikk fra anonym til åpen, og hvordan galebloggerne endelig fant sin plattform for å uttrykke seg. Noen begynte som bloggere, men utviklet seg til publisere egne bøker med tematikk fra bloggen som utgangspunkt.

Boka er lettlest og underholdende om temaet, men det er ikke alle kaptitlene som er like interessante. Kanskje pga tematikken, kanskje på grunn av at skrivestilen til forfatteren egner seg bedre til blogg enn til bok? Egentlig så er det noen kapitler man kan hoppe over hvis de ikke virker interessante fra begynnelsen av. Noen steder kunne den også vært bedre redigert, noen basic opplysninger om blogghistorie og diverse annet blir nevnt flere ganger i de forskjellige artiklene og dette kunne med fordel vært fjernet.

Innimellom henvises det til feider i bloggmiljøet, vanskelige episoder og personkonflikter, uten at det faktisk blir forklart. Det gjør at boka til tider virker litt intern og er frusterende lesning for oss som ikke allerede kjenner til disse hendelsene og kan sette de inn i konteksten.

Per idag har Norge 300.000 bloggere, men det er ganske få og smale bloggere som er med på å definere blogghistorien. Det overrasker meg at rosabloggere, interiørbloggere og matbloggere har fått liten til ingen plass. De er kanskje ikke like nyttige tilskudd til samfunnsdebatten, men deres påvirkningskraft på sine lesere, og ikke minst deres markedsverdi, er mye høyere enn de fleste politiske bloggerne. Det at disse stemmene mangler før bokprosjektet til å virke noe mer elitistisk enn det tittelen gir inntrykk av.

Oppsummert så syns jeg boka er spennende og underholdende, den omhandler et tema jeg er interessert i og den er folkelig skrevet. Men den er også smalere enn man skulle tro, og du bør ha lest blogger minst de siste fem årene for å få fullt utbytte av den.

Passer for deg? Passer for deg som har interesse for blogg, kommunikasjon og samfunnsdebatt på et litt nørdete nivå.

Lest: “One Moment, One Morning” av Sarah Rayner

Kort sagt: Brighton, tragisk, vennskap, alkoholisme, død, sinne, sorg, chick-lit-drama

Først litt om forfatteren…

Sarah Rayner har gitt ut fire bøker: The Other Half (2001), Getting Even (2002), One Moment, One Morning (2010) og The Two Week Wait (2012). Alle bøkene henger løselig sammen, men det er ikke nødvendig å ha lest noen av de andre for å få med seg sammenhengen. Hun har tidligere jobbet med markedsføring og PR og bor i Brighton med mann og barn.

…og så litt om boka

One Moment, One Morning begynner  en tirsdag morgen på pendlertoget mellom Brighton og London. Lou betrakter sine medpassasjerer da en mann i femtiårene plutselig blir syk. Kona Karen, Lou og andre reisende gjør det de kan for å hjelpe han, men han dør momentant. I en annen vogn sitter Anna som også skal på jobb. Toget blir stående på en tom togstasjon mens de venter på ambulanse og ved en tilfeldighet havner Anna og Lou i samme drosje. Før de har nådd London har Anna fått en telefon fra Karen.

I løpet av de neste dagene skjer det mye i livet til de tre kvinnene og de knyttes til hverandre gjennom det tragiske dødsfallet.

Handlinga utfolder seg fra de tre kvinnene sine synspunkter. De forteller hver sin del av historien, det aller meste i nådtid, men noe er også erindringer fra Karens liv med hennes avdøde mann. Lou og Anna sine historier er naturlig nok de mest lystbetonte, mens historien til Karen er rett og slett deprimerende. Det er ikke så rart siden hun sørger over mannen sin, men det er temmelig traurige greier.

Boka driver seg framover, men det blir ganske tydelig hvordan det skal gå og plottet blir temmelig forutsigbart. Noen overraskelser er det, og jeg vil jo vite hva som skjer, jeg leser jo videre, men det irriterte meg også underveis.  Alt i alt så blir det en slags happy ending til tross for utgangspunktet.  Helt grei ferielesing, men ikke noe mer enn det.

Noe for deg? Ja, for deg som trenger et lettbent, men samtidig deprimerende drama

Lest: “Ibsen på en time” av Katarina og Henrik Lange

Ibsen på en time tar mål av seg å lære deg det du trenger å vite om Henrik Ibsen og hans verk på en liten time. Jeg kan skryte av at jeg kom meg gjennom boka på ca 25 minutter.

Boka kom ut i 2013 og er skrevet/tegnet av Henrik og Katarina Lange  fellesskap. Henrik Lange har tidligere gitt ut 80 romaner på en time som er det samme konseptet.

Boka inneholder tegninger og småfakta både om Ibsen og hans samtid. I tillegg oppsummerer den alle Ibsens skuespill kronologisk på fire små tegneserieruter.

Selv skrev jeg særemne om Ibsen (Et dukkehjem og Catalina) i 10. klasse, men det er var overraskende lite jeg husket. Sånn sett er det ei bok alle nordmenn burde lese, om ikke annet enn for å ha litt grunnleggende informasjon om en av våre største forfattere.

Jeg vil si at den er underholdende uten å være spesielt morsom. Jeg fikk den i gave, og det er nok ei typisk gavebok. Jeg ville nok ikke kjøpt den selv, men jeg ble underholdt de 25 minuttene det pågikk!