Archive | February, 2014

Nytt i hylla: Mammutsalget

27 Feb

Jeg har ikke kjøpt bøker siden romjula. Noe som betydde at da jeg fikk lønn og tok turen innom Mammutsalget så gikk det ikke så bra. Eller dårlig, alt ettersom. Tre bokhandler og utallige salgsbord senere hadde jeg kjøpte seks bøker (litt flere enn det som var planen).

IMAG0021

Først ut var Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic (fortalt til David Lagercrantz). Denne skulle jeg faktisk kjøpe. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i Zlatan (eller nesten vet hvem han er i utgangspunktet), men fordi det neste temaet i Biografisirkelen til Moshonista er sportsutøvere. I tillegg har jeg faktisk hørt at boka er godt skrevet (for en fotballbiografi å være) og det er jo noe som er interessant å sjekke ut.

Neste bok i bunken ble Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz. Her forteller Getz sin egen historie om kampen mot spiseforstyrrelser. Ingen gladsak, men jeg har hørt at det skal være givende å lese den.

Det ble ei bok til med temaet spiseforstyrrelser, denne gangen den skjønnlitterære Stryk meg over håret av Agnes L. Matre. Lignende historie: hvordan kjempe kampen mot sin egen sykdom. Det som er litt morsomt med begge disse bøkene er at jeg ville nok ikke funnet de i bokhandelen hadde det ikke vært for blogging. Getz fortalte først sin historie gjennom bloggen, og Matre (så vidt jeg har skjønt) brukte bloggosfæren til å spre budskapet om boka si.

Det er ikke bare Mammutsalget som gjelder, de fleste butikkene har også slengt på egne tilbud. Bare ukedager av Cecilie Aurstad fant jeg i ei tilstøtende billighylle på Norli. Den er satt i Oslo og handler om ei jente i begynnelsen av 20-åra som innleder et forhold til helt feil type. Nå er jeg riktignok i begynnelsen av 30-åra, men det er vel en situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.

Den sjenerte pornografen av Nikolaj Frobenius lå i den samme billigbunken – bare enda billigere. Litt vanskelig å sammenfatte plottet i ei setning, men Frobenius er iallefall en forfatter som jeg gjerne vil like. Eller som jeg iallefall vil jobbe litt med å like.

Sistemann (eller kvinne) på plass er selve rosinen i pølsa: Folkelesnad av Agnes Ravatn. Denne boka har jeg hatt lyst på kjeeeempeleeenge. Og så lå den plutselig der på Tanum til bare 99 kr. Hurra! Her gjenneomfører Ravatn, med sin skarpe penn, en dissekering av det mest folkelige lesestoffet vi har: glansede magasin. Er allerede i gang, og kryssene i margen på de morsomme stedene er allerede ganske mange.

Jeg har med andre ord litt å lese på de neste ukene også.

Lest: “Death of a Salesman” av Arthur Miller

23 Feb

mill49Kort sagt: Skuespill, klassiker, The American Dream, Marilyn Monroes eksmann, livsløgnen,

Først litt om forfatteren…

Arthur Miller (1915-2005) vil nok alltid være mest kjent for to ting. Det ene er å ha skrevet dette skuespillet. Det andre er å ha vært gift med Marilyn Monroe.

Han var en amerikansk forfatter og dramatiker og forfattet en rekke skuespill og filmmanus. Utover En handelsreisendes død (1949) er Smeltedigelen (The Crucible) det mest kjente.

…og så litt om boka

Willy Loman er en omreisende selger som nærmer seg slutten av livet og karrieren. Han har tilbragt hele sitt arbeidende liv som selger i Massachusettes, Connecticut og New Jersey. Han bor i et hus i Brooklyn med kona Linda og de to voksne sønnene Biff og Happy. Stykket begynner når Willy kommer tilbake fra nok en lite innbringende salgstur, han har faktisk ikke klart å fullføre turen fordi han ikke er istand til å kjøre bil lenger.

Men det er ikke bare han som har forandret seg, samfunnet og selgerlivet har også forandret seg. Kona er sliten. De to sønnene ble aldri alt det de kunne ha blitt. Sønnen Biff klarer ikke holde på en fast jobb og Happy jobber i en lavtlønnet stilling. Den amerikanske drømmen har ikke slått til og Loman-familien begynner å slippe opp for muligheter.

Marilyn-and-Arthur-Miller-marilyn-monroe-15107943-502-542

Det er mulig å lese dette stykket uten å se parallelene til Ibsens Vildanden. Willy Loman har en evigvarende drøm om suksess for seg og sine. Spesielt når han begynner å drive inn forvirring og alderdom. Det er først mot slutten at Biff brister Willys livsløgn om at de (hvem som helst av de) kommer til å oppnå hans drøm. Den amerikanske drømmen. Og Willy innser at han er mer verdt død enn levende.

Jeg syns alltid det er krevende å lese skuespill. Man må lese på en helt annen måte enn f.eks. en roman siden man til stadighet må holde orden på hvem som sier hva. Det er lettere å falle av enn i en vanlig skjønnlitterær tekst. I dette tilfellet så har Miller gjort det enklere å lese ved å ha utbroderende scenebeskrivelser slik at det er lett å sette seg inn i settinga, men det er fortsatt en helt annen leseopplevelse.

En handelsreisendes død er nesten obligatorisk pensum på all utdanning som har med engelsk litteratur å gjøre. Så hva kan man egentlig si om en sånn klassiker som ikke allerede er sagt? Jeg ble frustrert over Willys fastlåsthet. Over at alt er så tragisk. Over at disse menneskene drømmer og tror at ting bare skal komme til dem. At de ikke skjønner at verden har forandret seg, og at de ikke kan leve i nåtida.

Stykket er nøkternt velskrevet, men hvis jeg kunne valgt så ville jeg nok heller sett stykket på teater enn å lese det.

Lest: “Bergeners” av Tomas Espedal

21 Feb

Bergeners_hd_imageKort sagt: Bergen, springende, Nordisk Råds Litteraturpris, novelle, dikt, namedropping, fakta&fiksjon

Først litt om forfatteren…

Tomas Espedal (f. 1961) er en forfatter fra Bergen, men som også har bodde flere steder i verden. Han debuterte i 1988 med romanen En vill flukt av parfymer. Han har gitt ut en rekke bøker, men gjennombruddet kom i 2006 med Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Han har blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris hele 3 ganger, i tillegg til flere andre priser.

Romanene hans befinner seg i grenseland mellom selvutleverende biografi og fiksjon, et viktig trekk også ved Bergeners (2013).

…og så litt om boka

Bergeners er en hyllest til Bergen. Til de som lever der, og de som ønsker å leve der.

Vet dokker koffor bergensere e så mykje dummere enn alle andre nordmenn? (…) Det e fordi de går med paraply og alt blodet som skulle løpt opp i hodet det strømmer ut i den høyre hånden, sier Georg Johannsen.

Boka begynner ikke i Bergen. Den begynner på Manhattan med et samlivsbrudd. Deretter stikker den innom Madrid, 22. juli og diverse andre steder før den endelig tar plass i Bergen og til slutt ender i Berlin. Passende for meg, jeg er like begeistra for Bergen som for Manhattan. Tomas Espedal er som vanlig selvbiografisk og utleverende. Fra samlivsbruddet på Manhattan, via barndom, kjærlighet, familie, reiser, bøker, forfatting, fest&fyll, sex og Bergen. Innimellom bryter boka ut i dikt. Noveller. Og så tilbake til seg selv igjen.

flickr_mercre

Nå faller vannet. Nå er vi hjemme.

Espedal namedropper nådeløst. Han utleverer både kjente og ukjente kolleger. Kunstnere, diktere, forfattere, svirebrødre og tilfeldige forbipasserende. Han hevner seg på Karl Ove Knausgårds utlevering av ham selv i Min kamp. Jeg blir usikker på hva vi egentlig skal med denne informasjonen. Hvilken plass den egentlig har i beretningen. Det er så uinteressant, jeg bryr meg jo ikke om hva disse menneskene  spiser til middag, reiser på ferie eller hvor de bor. Og som han selv sier:

I en viss alder orker man ikke å ha venner, og man orker heller ikke være alene.

Jeg syns han er en selvopptatt gammel mann som lever begrenset i sitt eget univers. Jeg ble rett og slett litt irritert på han. Men samtidig så skriver han jo til tider så vakkert. Og det er vel nettopp derfor man lar slike snevre og selvopptatte menn holde på. Fordi de får til slike tekster.

Man bygger og river. Byen er i konstant forandring, den forblir uforandret. Man kunne rive ned hele byen og bygge den opp påny, en ny by, uten at de som bodde her i den nye byen, ville forandret seg en tøddel. Det samme språket, den samme arrogansen, den samme lysten til å krangle og bråke. Den samme hangen til å formere seg og kaste fremmede ut av byen.

flickr_davidlewis

Boka har ikke et fra-begynnelse-til-slutt-plott. Jeg klarte iallefall ikke å avdekke et. Det er en tynn rød tråd, men tekstene springer fra tema til tema. Fra sjanger til sjanger. Fra fiksjon til fakta. Plutselig dukker det opp et dikt om Danmarksplass! For min del er det krevende å lese på denne måten, men man kommer overraskende fort inn i det. Det betyr ikke at det er behagelig å lese, men samtidig så trenger det vel ikke alltid å være behagelig? Da blir man fort lat.

Bergen legger sin klamme regnhånd over boka. Og hvis du har et forhold til Bergen så kjenner du deg igjen i boka. Igjen i regnet og de få dagene med fint vær, når sola er på besøk og Bergen aldri er vakrere. Når man holder pusten fordi hver solstråle kan være den siste og det nårsomhelst kan falle en tung regndråpe.

Alt dette vannet, det virker hjemlig. Som å bo i et grått, blått mørke, det forsvinner ikke.

En bok for deg som kjenner Bergen. Også for deg som har rømt fra regnet,

Lest: “Sinte hvite menn” av Auhild Skoglund

19 Feb

sintehvitemennKort sagt: Ikke-fiksjonell, terrorisme, 22. juli, menn, antifeminisme, psykologi og personlighet, ønske om å forstå

Først litt om forfatteren…

Audhild Skoglund (f. 1970) er en norsk folklorist, forsker og sakprosaforfatter med spesielt fokus på religion og populærkultur. Hun har gitt ut bøkene Jakten på en indre gud (1999), Sekter (2011)  og Sinte hvite menn (2013). Alle er ikke-fiksjonelle bøker.

…og så litt om boka

Sinte hvite menn – De ensomme ulvenes terror  er jakten på å forstå, kanskje til og med knekke koden på soloterrorister. Skoglund begynner med å definere rammene for å forstå hva som er en soloterrorist.

Utgangspunktet for boka er ikke overraskende Breivik sine terrohandlinger 22. juli i Regjeringskvartalet og på Utøya. Behovet for å forstå hvorfor han gjorde dette. Hvilken global sammenheng kan dette settes inn i. Hva er det som skal til for at en sint, hvit mann (for ja, det er bare menn) skal utvikle seg til en soloterrorist? Breivik er en rød tråd gjennom hele boka, bl.a. så innledes hvert kapittel med to sitat, ett fra Breivik og ett fra en av de andre soloterroristene.

Hun tar utgangspunkt i bakgrunnen og handlingene til fem personer som omfattes av FBI-psykologen Kathleen Puckett sin definisjon av en soloterrorist. En definisjon som bl.a. utelukker de som har gjennomført skolemassakrer, og selvsagt alle som er koblet til organiserte grupper. Det er et krav om at målet for voldsutøvelsen er å oppnå et større ideologisk, politisk eller religiøst mål hvor også andre enn de som er direkte målene for angrepene kan bli drept.

Alle soloterroristene som blir gjennomgått i boka er forholdsvis godt kjent gjennom media. I første kapittel er det en gjennomgang av Breiviks bakgrunn, ideologi, politiske ståsted, hans tilknytning til et innbilt fellesskap og hans psyke. Deretter tar hun for seg Unabomberen Ted Kazcynski som herjet i USA fra 1978 til 1995. Nestemann på lista er en Timothy McVeigh som utførte bombingen i Oklahoma i 1995. Fjerde og femtemann er de svenske Lasermennene som opererte helt uavhengig av hverandre, men med lignende operandi på 90- og 2000-tallet.

Gjennomgangen av alle disse fokuserer på deres bakgrunn, psykiske problemer, likhetstrekk med tanke på forholdet til kvinner, minoriteter, familie og Staten med stor S. De er gjennomgående smarte (IQ-messig), men sliter med mellommennesklige relasjoner, spesielt ovenfor kvinner. De har psykiske problemer som kommer mer eller mindre tydlig fram. De oppsøker lignende ideologiske miljøer, men sliter med å passe inn i grupper.

Skoglund finner mange likhetstrekk, men totalt sett kan man vel si at dette er likhetstrekk man kan finne hos ganske mange menn, også menn som ikke ender opp med å drepe mange mennesker. Hva skiller en voldelig terrorist fra en alminnelig ekstremist. Det er lett å finne likhetene mellom disse, men (og dette er vel litt mer enn man kan kreve) det betyr ikke at man får et svar. Et svar på hvordan man kan spotte dem, hvordan man kan unngå det i framtiden eller hvordan det kunne vært unngått.

Boka er interessant, den er lett å lese og Skoglund har en veldig forståelig tilnærming til stoffet og personene. Jeg syns kanskje den ble litt rotete mot slutten når det blandes inn en rekke soloterrorister som ikke har blitt brakt på bane tidligere, men ellers er stoffet godt disponert og boka er interessant.

Lest: “Diana – Her True Story In Her Own Words” av Andrew Morton

15 Feb

Prinsesse Diana var verdens beste menneske! Det er iallefall det inntrykket det er meningen at jeg skal sitte igjen med etter å lest Diana – Her True Story In Her Own Words. Jeg ble ikke helt overbevist.

En liten tanke om biografier først: Biografier kan sies å ekstistere med to ytterpunkter. Selvbiografier som i sin helhet er skrevet av den personen som den handler om og dermed representerer denne personens egen side av saken.  Det andre ytterpunktet er den uatoriserte biografien skrevet uten godkjennelse. mens personen fortsatt er i live. Når man leser en selvbiografi så er det helt innafor å ha ei skikkelig slagside, men jeg tror vi alle setter pris på å lese mest mulig objektive biografier, selv om det strengt tatt ikke finnes. Poenget mitt med dette er at jeg etter å ha lest denne boka definitivt burde lese ei bok som vekter imot fra den andre sida.

IMAG1374

Å lese denne biografien er som å være et barn som blir boende hos den ene bitre foreldren etter skilsmissen. Det er ikke måte på hvor kjipt det var å være Diana i ekteskapet med Charles og det skal alle få vite!

The Princess was a tactile, affectionate and needy woman who craved the warmth and companionship that a loving realtionship could bring, but which she had so long been denied. Locked into a cool and distant marriage for most of her adult life (…).

Men nå foregriper jeg litt her. Tilbake til utgangspunktet. Diana – Her True Story In Her Own Words av Andrew Morton ble opprinnelig  skrevet og gitt ut i 1992 mens Diana fortsatt var gift med Charles. Den er skrevet basert på intervju med Diana og hennes omgangskrets og familie. Etter Dianas død har den blitt revidert og gitt ut på nytt, den har altså henvisninger “til seg selv” i den siste versjonen som kom i 1998. Den første versjonen gjorde stort inntrykk fordi den avslørte mer enn noen annen publikasjon fra innsiden av det kongelige ekteskapet.

Diana Spencer var 20 år gammel da hun giftet seg med den britiske konprinsen. Før den tid hadde hun hatt en turbulent barndom med skilte foreldre som ikke kunne kommunisere med hverandre og den typen oppdragelse som det britiske adelskapet hadde som tradisjon. Hun gikk på internatskole både i England og Sveits, men utpekte seg aldri som en med ambisjoner innenfor akademia. Strengt tatt tok hun vel aldri artium og hun var en ganske uerfaren og beskyttet 20-åring. Diana hadde heller aldri hatt en kjæreste, ifølge boka var grunnen til dette at hun bare visste at hun skulle gifte seg med en kjent person og måtte “holde sin sti ren”.

Oppsummert kan man si at det var en ganske uerfaren og naiv jente som forlovet seg med den 13 år eldreplayboyprinsen  Charles. Hadde det vært nå til dags så kunne hun nesten kvalifisert til å vært med på Unge Mødre. Men Charles måtte gifte seg med en jomfu og Diana var forelsket.

The Royal Wedding

Allerede før bryllupet er hun skeptisk til om dette er noe for henne, bl.a pga Charles sitt nære forhold til den gifte kvinnen Camilla Parker Bowles, men hun gjnneomførte likevel. Kort tid etterpå begynner hun å skjønne at dette kanskje ikke var så lurt, men da er det allerede for sent. Skilsmisse driver man ikke på med i den britiske kongefamilien. Diana blir syk av bulimi, noe som preger de neste 10 årene av livet hennes.

Deretter kommer det historie på historie om hvor fæl Charles/kongefamilien/pressen er mot henne de neste 16 årene. Det eneste lynspunktet er barna hennes og veldedighetsarbeidet hun driver. Men selv det er ikke bare positivt, Charles blir nemlig sjalu på sin kone som er mer populær enn han, og hindrer henne derfor i både det ene og det andre. I tillegg så slipper hun aldri helt unna Camilla som dette kjente sitatet henviser til:

Well, there were three of us in the marriage so it was a bit crowded.

Videre er det slikt det går i:

In reality Diana was given less training in her new job than the average supermarket checkout operator.

Diana was deeply confused. Her face graced the cover of a hundred magazines and the public sang her praises, yet her husband and his family rarely gave her a word of encouragement, congratulation or advice.

However well she did, however hard she tried she never earned a word of praise from her husband, the royal family or their courtiers.

Til slutt, etter 15 års ekteskap, mange av disse med separasjon får Diana lov til å skille seg fra Charles. Da har hun allerede hatt flere fohold med andre menn og hun blir å anse mer som en byrde for kongehuset. Hun mister tittelen sin, men blir boende på Kensington Palace. Hun blir sammen med Dodi og dør tragisk i en bilulykke i 1997.

Altså; Charles oppførte seg helt klart som ei ræv. Dronningen har jeg vel heller aldri hatt noe intrykk av som ei særlig varm og tilgivende kvinne. I tillegg så er jo det britiske kongehuset noe av det mest konservative som finnes og bare det at de fikk lov til å skille seg i det hele tatt viser hvor langt verden har kommet. Jeg har ingen tvil om at det var skikkelig kjipt å være Diana i denne tiden. Samtidig så blir jeg umiddelbart veldig skeptisk når ei bok prøve å gi noen helgestatus på denne måten. Alt i alt helt greit å lære litt om Diana, men jeg tror kanskje man kan lese andre bøker om henne dersom man er helfrelst i utgangspunktet.

Denne boka har jeg lest som en del av Moshonistas biografisirkel.

Lest: “Eg vil at nokon skal vente på meg” av Anna Gavalda

12 Feb

gavalda2Kort sagt: Kort og godt, vakkert, fransk på nynorsk, Paris, sårt, noveller, Hovland, akslar

Først litt om forfatteren…

Anna Gavalda (f.1970) er en fransk journalist og forfatter. Hun debuterte med novellesamlinga Eg vil at nokon skal vente på meg i 1999. Hun har gitt ut både novellesamlinger og romaner og er nok best kjent for Saman er ein mindre aleine (2004).  Sistnevnte ble filmatisert i 2007. Bøkene er oversatt til nynorsk av Ragnar Hovland.

… og så litt om boka

Eg vil at nokon skal vente på meg er ei novellesamling med 11 noveller og snaue 150 sider. Historiene strekker seg fra de mest vanlige situasjoner om et par som er på date for første gang til dyrlegen som straffer sine overgripere med kirurgisk presisjon. Mannen som uforvarende forårsaker 11 menneskers død og fyren som er avstandsforelska i kollegaen sin. Tittelen er henta fra historia om gutten som kommer hjem fra militæret og som fortsatt vil at noen skal vente på han på togstasjonen selv om han er blitt voksen.

Han veit så altfor vel at han ikkje har elska andre enn henne og at han aldri har blitt elska av andre enn henne. At ho har vore hans einaste kjærleik og at ingenting vil kunne endre på det. At ho gav avkall på han som ein plagsom og unyttig ting.

Historiene er vakre, triste, kjedelige og lykkelige. De er lange og korte. De er usannsynlige og troverdige. Men ikke samtidig. Og det gjør ikke noe. Frankrike, og spesielt Paris, er nesten en like viktig karakter som personene. Vet ikke om det er fordi jeg så sjelden leser franske bøker og derfor syns det er eksotisk, eller fordi det er noe som Gavalda lykkes spesielt godt med.

paris

Jeg er vanligvis ingen stor fan av novellesamlinger. Jeg liker historier som varer ei stund, et plot som får lov til å utfolde seg. Når jeg blir glad i en karakter så vil jeg følge han eller henne lenger enn bare over noen få sider.

Men denne boka er et unntak. Gavalda lykkes med å spre historiene utover på et slikt karaktergalleri at det ikke gjøre noe. Hun kjører seg ikke fast i en karaktertype som får råde. Her er det unge og gamle, menn og kvinner med forskjellige bakgrunn og tyngde. Samlinga er så mesterlig utført at det ikke gjør noe. Det er først når jeg leser ei slik novellesamling at jeg skjønner hvordan det skal gjøres.

Eg foretekker at det er hendene mine som tenkjer. Det er enklare.

Språket i novellene flyter godt, det er rett og slett vakkert å lese. Nynorsken gir det en egen dimensjon. Novellene er ikke bare oversatt, de er omdikta. Det er tatt nemsomt hensyn til både språk og plot.

Kort og godt. Vakkert.

Døseblogg

8 Feb

Som så mange andre av mine blogg-kolleger så er jeg gått inn i ei lesetørke etter jul. Det har også ført til dårlig blogging. Nå har jeg riktignok publisert noen innlegg, men det har ikke vært så mye glede i det. Jeg vil aller helst se TV-serier, sove og trene spille Candy Crush. Boka som jeg skryter at jeg “leser akkurat nå” har ikke vært åpna på flere uker selv om jeg har bært den med meg overalt i veska. Den andre boka jeg liksom leser nå ligger under senga mi (sammen med enda ei bok jeg heller ikke leser).

Jeg hadde en haug med innlegg på blokka. Skal f.eks. skrive omtale av denne haugen med bøker (med flere som ikke fikk plass på bildet).

IMAG1371

Jeg skulle skrive ei oppsummering av Topp 5-bøkene i 2013 og lage mål for 2014. Oppsummere kulturåret mitt. Og mye mye mer. Innleggene om 2013 og 2014 tror jeg iallefall utgår, men omtalene burde jeg klare å presse ut etter hvert, de vil bare ikke bli så bra.

Og akkurat nå vil jeg bare heller se på TV. Jeg kommer sikkert sterkere tilbake. Må bare få tilbake leselyst, blogglyst og kanskje sollys først.