Lest: “Eg vil at nokon skal vente på meg” av Anna Gavalda

Kort sagt: Kort og godt, vakkert, fransk på nynorsk, Paris, sårt, noveller, Hovland, akslar

Først litt om forfatteren…

Anna Gavalda (f.1970) er en fransk journalist og forfatter. Hun debuterte med novellesamlinga Eg vil at nokon skal vente på meg i 1999. Hun har gitt ut både novellesamlinger og romaner og er nok best kjent for Saman er ein mindre aleine (2004).  Sistnevnte ble filmatisert i 2007. Bøkene er oversatt til nynorsk av Ragnar Hovland.

… og så litt om boka

Eg vil at nokon skal vente på meg er ei novellesamling med 11 noveller og snaue 150 sider. Historiene strekker seg fra de mest vanlige situasjoner om et par som er på date for første gang til dyrlegen som straffer sine overgripere med kirurgisk presisjon. Mannen som uforvarende forårsaker 11 menneskers død og fyren som er avstandsforelska i kollegaen sin. Tittelen er henta fra historia om gutten som kommer hjem fra militæret og som fortsatt vil at noen skal vente på han på togstasjonen selv om han er blitt voksen.

Han veit så altfor vel at han ikkje har elska andre enn henne og at han aldri har blitt elska av andre enn henne. At ho har vore hans einaste kjærleik og at ingenting vil kunne endre på det. At ho gav avkall på han som ein plagsom og unyttig ting.

Historiene er vakre, triste, kjedelige og lykkelige. De er lange og korte. De er usannsynlige og troverdige. Men ikke samtidig. Og det gjør ikke noe. Frankrike, og spesielt Paris, er nesten en like viktig karakter som personene. Vet ikke om det er fordi jeg så sjelden leser franske bøker og derfor syns det er eksotisk, eller fordi det er noe som Gavalda lykkes spesielt godt med.

Jeg er vanligvis ingen stor fan av novellesamlinger. Jeg liker historier som varer ei stund, et plot som får lov til å utfolde seg. Når jeg blir glad i en karakter så vil jeg følge han eller henne lenger enn bare over noen få sider.

Men denne boka er et unntak. Gavalda lykkes med å spre historiene utover på et slikt karaktergalleri at det ikke gjøre noe. Hun kjører seg ikke fast i en karaktertype som får råde. Her er det unge og gamle, menn og kvinner med forskjellige bakgrunn og tyngde. Samlinga er så mesterlig utført at det ikke gjør noe. Det er først når jeg leser ei slik novellesamling at jeg skjønner hvordan det skal gjøres.

Eg foretekker at det er hendene mine som tenkjer. Det er enklare.

Språket i novellene flyter godt, det er rett og slett vakkert å lese. Nynorsken gir det en egen dimensjon. Novellene er ikke bare oversatt, de er omdikta. Det er tatt nemsomt hensyn til både språk og plot.

Kort og godt. Vakkert.