Kort sagt: Oslove, ung og lost, å finne seg sjæl, Furuset, “you can’t go home again”
, Kent
Først litt om forfatteren…
Linn Strømsborg (f. 1986) er fra Oslo og jobber i bokhandel. Furuset (2013) er hennes siste bok, tidligere har hun gitt ut Roskilde (2009) og boksingelen Øya – begge i 2009. Og hun har en blogg!
…og så litt om boka
Eva er ferdig med masteren sin og det er på tide å bli voksen, hadde det bare ikke vært for at hun ikke er spesielt interessert i det. Og når alle vennene hennes drar hvert til sitt, til utenlandsstudier og samboere og jobber og alt annet som er en del av voksenlivet så sitter Eva igjen i det tomme kollektivet. Etter seks måneder uten jobb eller ny plass å bo så må hun ta den lange turen fra Bislett og hjem til jenterommet på Høybråten. Hjem til barndomsvennene, mors kjøttkaker og smugrøyking ut vinduet mens hun hører på Kent. Alltid Kent. Kent forklarer verden, selv når den er umulig å forstå. Etterhvert glir hun inn sitt gamle miljø, begynner å jobbe på videosjappa på hjørnet og innser at det er mulig å forlate verden og flytte hjem til Furuset.
Foto: Dagsavisen
Thomas Wolfe skrev en gang “you can’t go home again”, og selv om det sitatet egentlig handler om noe helt annet, så brukes det ofte i sammenhenger der folk reiser tilbake til hjemstedet sitt for å måtte innse at man ikke kan vende hjem til sitt barndoms paradis. Du kan ikke vende tilbake til dine barndoms enger, de vil uansett ikke være slik du husker det. Eva har brukt fem år på å ikke vende tilbake, på å knapt ta tbanen hjem til foreldrene med mindre det har vært helt nødvendig. Og det er lengre fra Bislett til Furuset, enn fra Furuset til Bislett. Men når hun nå kommer hjem til jenterommet så innser hun at ting ikke har endret seg noe særlig. Og at selv om det eneste hun ønsket da hun bodde der var å komme seg bort, så er det ganske trygt og godt å komme hjem.
Så hva handler den om? Handler den om å flytte hjem? Om å ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt? At det man rømmer fra kan være like bra som det man rømte til? At folk ikke endrer seg – selv om de vil? Eller bare at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når man er ferdig med masteren sin?
Selv ville jeg ikke dratt hjem, men det er nok annerledes å vende tilbake til Molde (som tross alt ligger en flytur unna), heller enn Furuset som ligger en tbanetur unna. Men sånn som Strømsborg beskriver reisen og oppholdet så skulle man tro at det var adskillig mye lengre, at Furuset var en liten by på den andre siden av fjellet, ikke en liten bydel i en liten dal i Oslo. Og sånn er det kanskje?
Som jeg ikke har lagt skjul på: Jeg liker Oslo. Og noe av det som tiltrakk meg med denne boka var nettopp den selvbiografiske Oslo-beretninga. Hvordan forfatteren hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid, mellom Furuset og byen, mellom skolen, videosjappa, badevannet og blokkene med kirirgisk presisjon. Det er så reelt og selvbiografisk at jeg her (som ved flere andre lignende bøker) sliter med å skille mellom fiksjon og virkelighet. Det er ikke nødvendigvis et dårlig tegn, men samtidig så sitter jeg igjen med en følelse av at det blir lettvint. Jeg liker det, men samtidig skulle jeg ønske noe mer, et eller annet jeg ikke helt vet hva er.
Kort oppsummert: Anbefales om du har levert en master, flyttet hjemmerfra, bodd i kollektiv, liker Oslo eller på et tidspunkt har følt at du ikke henger helt med resten av gjengen der det virker som om alle vet hva de skal.
selvbiografisk
Boka mi 