Da Ren poesi kom ut ifjor lå jeg litt ganske mye etter og hadde fortsatt ikke joinet Instagram. Jeg hadde derfor ikke noe forhold til instagramkontoen @renpoesi. Jeg hadde heller ikke noe særlig forhold til dikt. Men så er det noe med slike samlinger. Og denne samlingen spesielt, som gjør det vanskelig å ikke føle noe.
Når jeg har prøvd å lese diktbøker gitt ut av en og samme forfatter tidligere, så har jeg blitt overveldet. Jeg syns det blir for mye av det samme. Men en samling som Ren poesi er noe annet. Man blir liksom satt i en stemning, det er litt som å gå ute i regnet og bli truffet av små og store dråper på forskjellige steder hele tiden. En og en dråpe på samme sted er plagsomt. Overveldende. Torturteknikk til og med. Men en diktsamling som spretter fra sted til sted. Det er forfriskende. Sånt som får meg til å føle litt her og litt der. Mye her, litt mindre der. Da jeg leste den første Ren poesi-boka satt jeg på t-banen. Tårene silte og silte.
Ren poesi 2 kom ut denne uka, og selv om jeg nå faktisk har kommet meg til Instagram og følger kontoen, så ødelegger det på ingen måte for den samme opplevelsen. De fleste diktene er jo ikke nye. (Selv ikke for en som ikke bruker så mye tid på å lese dikt.) Men sammenhengen er ny. Rekkefølgen. Og følelsen av å hoppe fra stein til stein over en grunn bekk er like til stede. Noen som gjør det litt lettere å lese dikt. Noen som gjør det mye lettere å føle dikt. Og ikke minst å oppdage nye diktere.
Og samtidig er det noe å si for at noen faktisk gjør seg flid med å lage ei fin bok. Jeg liker fine bøker. “Don’t judge by its cover”? Neivel, men det må da også være lov å elske ei bok bare fordi den ser flott ut.
Så nå leser jeg litt og litt. Vil ikke bruke den opp. Vil gå i regnet litt til.
Boka mi 
Legg gjerne igjen en kommentar!