Archive | Avbrutt RSS feed for this section

Avbrutt: “Kjør meg til Slottsparken”

3 Oct

Å herregud! kjormeg

Først må jeg bare si at denne boka kjøpte jeg på sånn super-billig-nesten-gratis-kastet-etter-meg-SALG. For det andre så må jeg si at jeg har lest og satt pris på mange  bøker i sjangeren “Så ille kan det gå om du ikke passer deg” (f.eks. Christiane F, Døden på Oslo S, Bare spør Alice, Valley of the Dolls, osv).

Når det er sagt så må jeg si at dette kanskje er noe av det dårligste jeg har vært borti noensinne. Grunnen kommer jeg til nedenfor, bare litt info om boka og handlinga først.

Boka Kjør meg til Slottsparken av Gustav M. Galåsen (1984) er en roman fra virkeligheten som er satt i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. Forfatteren (hovedperson og forfatter i ett) Gustav M. Galåsen møter rusmisbrukeren Marit og forelsker seg umiddelbart. Marit vil bli nykter, men det er en krokete vei å gå. Historien er selvopplevd og boka ble en stor salgssuksess med over 40.000 solgte eksemplar den gang da. Bakrgrunnen for suksessen var nok i hovedsak det at dette innblikket i Oslos rusmiljø var ganske sjeldent på den tiden. Sosialpornografien lenge leve, altså.

Som nevnt over så holder jeg meg ikke for god til å fordype meg i sosialpornografi, men det fordrer jo selvsagt at boka er verdt å lese. I og med at det jeg visste om forfatteren fra før var at han var forfatter/skribent, og ikke en amatør som ville skrive bok om kjæresten sin så tenkte jeg at det var bankers. Det viste det seg fort at det ikke var. (Fant seinere ut at han hadde skrevet kjærlighetsromaner og vært redaktør av Romantikk.)

Historien er grei (jeg kom til side 68), men språket og skrivestilen er kanskje noe av det verste jeg har vært borti. Boka har naturlig en litt muntlig stil, men det betyr da ikke at det skal være greit å skrive prikk-prikk-prikk minst en gang i hvert avsnitt! På én tilfeldig side telte jeg sju tilfeller av prikk-prikk-prikk uten noen god grunn. Helt hårreisende.

I tillegg er selve språket så ekstremt klisjefylt og fullt av floskler at man skulle tro man leste en novelle i Romantikk. Her er beskrivelsen  han kommer med etter at Gustav og Marit har kjent hverandre i ca to timer.

Jeg stirret inn i de fantastiske øynene hennes. Det flammet til mellom oss , et eller annet ubeskrivelig hett; en intens dragning av ømhet og varme, av tillit og lengsel. Vi leste hverandres øyne – og plutselig hadde jeg armene hennes rundt halsen. Det var på en gang så myke og sterke, det var følelser i dem også, og jeg vil alltid kunne huske sekundene da hun la leppene mot mine. Et vart, mykt kyss, et sanselig, megetsigende kyss – et under – der og da.

Kanskje passer det for noen. Det passet iallefall ikke for meg.

Advertisements

Avbrutt

13 Jun

gardellDet er heldigvis lenge mellom hver gang, men denne gangen gir jeg opp. Jeg må bare innse at boka En komikers oppvekst av Jonas Gardell kommer jeg ikke til å lese ut. Jeg har lest halve boka, men det har tatt sin tid og jeg har på ingen måte hatt særlig lyst til å lese videre.

Jeg trodde jo først og fremst at boka skulle være morsom. Hvordan kan det ikke være det med en sånn tittel, og en så morsom forfatter? Men nei. Boka handler om oppveksten til utenfor-gutten- Juha, med spede innblikk i hans angsfylte voksenliv som komiker. Juha gjør alt han kan for å være morsom og for å passe inn, men likevel så gjør han det aldri helt. Alt i alt ganske deprimerende greier.

Siden det er såpass kort tid siden jeg leste Sumobrødre så orker jeg heller ikke mer ungdommens råskap og beskrivelser av hvor fæle barn kan være mot de som er annerledes. Jeg er klar over at det er sånn oppveksten er, at det er sånn barn oppfører seg mot hverandre og at foreldre bare aldri helt skjønner greia, men akkurat nå orker jeg ikke lese mer om det. Boka blir lagt på hylla, og jeg tror nok dessverre ikke jeg kommer til å plukke den opp igjen.

Avbrutt

15 Apr

tooleJeg gir opp, jeg må nok bare innse at jeg ikke kommer til å lese ut A Confederacy of Dunces. Begynte på den for godt over ei uke siden og har så langt bare kommet til side 47. Jeg har hatt masse tid til å lese, har hatt den med meg overalt og allikvel så orker jeg bare ikke å lese den. Den er forholdsvis lettlest, men hovedpersonen er så motbydelig og plagsom at jeg gir opp. Den blir herved lagt i hylla med bokmerket på side 47 og jeg kommer nok til å ha dårlig samvittighet en stund fremover for dette her. Jeg liker ikke å gi opp, men samtidig liker jeg ikke å lese bøker jeg ikke liker.

Jeg har flere blad dårlig samvittighet liggende. Det er de bøkene jeg har begynt på, men som jeg har innsett at jeg aldri kommer til å lese ferdig. Jeg er veldig streng på at jeg ikke setter bøker jeg ikke har lest inn i bokhylla. Uleste bøker ligger derfor i en liten stabel of shame. Her er et par andre eksempel:

The House of the Seven Gables“The House of the Seven Gables” av Nathaniel Hawthorne

House of the Seven Gables er et faktisk hus i byen Salem, Massachusetts som jeg besøkte i fjor. Den er skrevet av Nathaniel Hawthorne som vokste opp i byen og tilbragte endel tid i huset i sin ungdom.  Handlingen er lagt til midten av 1800-tallet og familien Pynchon sin historie og lagnad. Boka er en amerikansk klassiker, men forholdsvis ukjent utenfor USA (såvidt jeg vet). Forfatterens mest kjente verk er The Scarlet Letter som også er satt i samme tid og sted.

Boka ble selvsagt kjøpt i souvenirbutikken til huset. Det å ha sett huset og hørt historien gjorde helt klart boka mer fristende, det er litt spesielt å kunne se for seg rom for rom når man leser boka. Men når jeg først begynte på den så innså jeg at detter var traurige greier. New England på 1800-tallet var trist og kjipt, og historien bærer mye preg av det. Skrivestilen til Hawthorne er også ganske gammeldags og snirklete. De første 60 sidene ga meg så lite at jeg la inn årene der. Nå har jeg beholdt boka som det det er: en souvenir.

“Sommerboken” av Tove Janssonsommerboken

Denne boka hadde en slags renessanse i fjor sommmer og har blitt rost opp i skyene. Jeg gledet meg veldig til å lese den og få den fantastiske sommerfølelsen som alle andre tydeligvis sitter igjen med. Jeg fant den iallefall ikke. Jeg syns den var kjedelig og frustrerende. Det som av mange beskrives som vakre scener mellom Sophia og farmoren. Den ble for eventyrlig, vakker og uangripelig. Jeg klarte bare ikke å like den. Nå er det midtvinters og siden jeg enda ikke har lest den ut nå så er nok slaget tapt.

 

Etter å ha skrevet dette så må jeg innrømme at det frister litt å plukke de opp igjen. Kanskje får de en siste sjanse? Siden jeg sjelden kvitter meg med bøker så har de jo alle en reell mulighet for å bli lest, en eller annen gang…