Archive | Bøker jeg har lest RSS feed for this section

Lest: “Ungdomsskulen” av Heidi Furre

12 Oct

furre

Kort sagt: Voksesmerter, oppvekstroman, vennskap, tap, klining, fjortistid, år 2000, nynorsk

Først litt om forfatteren…

Heidi Furre (1986) er forfatter og fotograf. Blogger på heidifurre.com. Har tidligere gitt ut Parissyndromet (1913).

… og så litt om boka

Boka handler om Maja som bor på en liten plass, akkurat har mistet sin far og oppi det hele skal hun begynne på ungdomsskolen. Bevæpnet med to venner. Bare to venner.

Pelle er framleis hos mormora si. Eg har ringt til Maria, men ingen tek telefonen. Eg har sykla forbi huset hennar, men ingen har vore heime på to veker. To venner om sommaren er altfor lite.

Historien er delt inn i sommer, høst, vinter/vår som følger ungdomsskole-årene til Maja og vennene hennes. Jentene har lyst til å være blant kule, de som blir invitert på fest, drikker seg fulle og kliner. Kanskje til og med har sex. Og etterhvert som ungdomsskolen skrider fram, så får de det ene og det andre på plass, selv om de aldri egentlig får flere venner. Men de opplever de samme tingene som de fleste av oss, i større eller mindre grad, opplevde på ungdomsskolen. Spesielt undertegnede som er født ganske samtidig med forfatteren.

2000-tallet er en stilletiende og altomfattende atmosfære i boka. Historia finner sted når de fleste har begynt å få mobiltelefoner, men ikke internett. Bare det å se for seg hvor annereledes historien ville vært om den hadde blitt skrevet idag. Kjemisk fritt for internett, cht, sosiale medier og alt det følger med seg. Det er sånt som får en til å føle seg gammel. Men som samtidig gjør boka så fin, så nostalgisk. Beskrivelsen av hvordan Maja “stalker” gutten hun liker ved å samle på småting hun finner her og der som hun kan knytte til han, ville nok blitt fortalt på en helt annen måte idag.

Boka begynner med sommeren før ungdomsskolen begynner, og slutter med avslutningen av sommerferien etter ungdomsskolen. Og det er noe klaustrofobisk med den følelsen av å være fanget på denne måten.

Allereie den aller første skuledagen etter ferien, i den aller første timen, blir tanken på eit heilt år i dette rommet uuthaldelig. Dei neste dagane vil eg komme meg vekk, drøymer om ei maskin ein kan kople til hjernen og la han sove i eit heilt år, samtidig som kroppen er vaken og gjer det han skal gjere: lekser, rekke opp handa i timen, svare på spørsmål, gå rundt.

Jeg kjente selv en gammel følelse av lettelse over at jeg er ferdig med skolen. Ferdig med alt jeg MÅ gjøre. Og det meste av det man ikke får lov til å bestemme over selv. For det er en realitet at når ungdomsskolen endelig er over, så står man jo bare ovenfor enda nye tre år med skole. Og hvem vet hvor lenge etter det. For hva skal man egentlig bli her i livet.

Kort og godt: Nostalgisk, skjørt, vakkert overtydelig, alle mysterier blir ikke løst, fyllaharskylda

 

Leser nå: “Ren poesi 2” (red. Ellen Wisløff)

9 Oct

indexDa Ren poesi kom ut ifjor lå jeg litt ganske mye etter  og hadde fortsatt ikke joinet Instagram.  Jeg hadde derfor ikke noe forhold til instagramkontoen @renpoesi. Jeg hadde heller ikke noe særlig forhold til dikt. Men så er det noe med slike samlinger. Og denne samlingen spesielt, som gjør det vanskelig å ikke føle noe.

Når jeg har prøvd å lese diktbøker gitt ut av en og samme forfatter tidligere, så har jeg blitt overveldet. Jeg syns det blir for mye av det samme. Men en samling som Ren poesi er noe annet. Man blir liksom satt i en stemning, det er litt som å gå ute i regnet og bli truffet av små og store dråper på forskjellige steder hele tiden. En og en dråpe på samme sted er plagsomt. Overveldende. Torturteknikk til og med. Men en diktsamling som spretter fra sted til sted. Det er forfriskende. Sånt som får meg til å føle litt her og litt der. Mye her, litt mindre der. Da jeg leste den første Ren poesi-boka satt jeg på t-banen. Tårene silte og silte.

Ren poesi 2 kom ut denne uka, og selv om jeg nå faktisk har kommet meg til Instagram og følger kontoen, så ødelegger det på ingen måte for den samme opplevelsen. De fleste diktene er jo ikke nye. (Selv ikke for en som ikke bruker så mye tid på å lese dikt.) Men sammenhengen er ny. Rekkefølgen. Og følelsen av å hoppe fra stein til stein over en grunn bekk er like til stede. Noen som gjør det litt lettere å lese dikt. Noen som gjør det mye lettere å føle dikt. Og ikke minst å oppdage nye diktere.

Og samtidig er det noe å si for at noen faktisk gjør seg flid med å lage ei fin bok. Jeg liker fine bøker. “Don’t judge by its cover”? Neivel, men det må da også være lov å elske ei bok bare fordi den ser flott ut.

Så nå leser jeg litt og litt. Vil ikke bruke den opp. Vil gå i regnet litt til.

 

Lest: “Furuset” av Linn Strømsborg

19 Jun

Kort sagt: Oslove, ung og lost, å finne seg sjæl, Furuset, “you can’t go home again”f140-l, Kent

Først litt om forfatteren…

Linn Strømsborg (f. 1986) er fra Oslo og jobber i bokhandel. Furuset (2013) er hennes siste bok, tidligere har hun gitt ut Roskilde (2009) og boksingelen Øya – begge i 2009. Og hun har en blogg!

…og så litt om boka

Eva er ferdig med masteren sin og det er på tide å bli voksen, hadde det bare ikke vært for at hun ikke er spesielt interessert i det. Og når alle vennene hennes drar hvert til sitt, til utenlandsstudier og samboere og jobber og alt annet som er en del av voksenlivet så sitter Eva igjen i det tomme kollektivet. Etter seks måneder uten jobb eller ny plass å bo så må hun ta den lange turen fra Bislett og hjem til jenterommet på Høybråten. Hjem til barndomsvennene, mors kjøttkaker og smugrøyking ut vinduet mens hun hører på Kent. Alltid Kent. Kent forklarer verden, selv når den er umulig å forstå. Etterhvert glir hun inn sitt gamle miljø, begynner å jobbe på videosjappa på hjørnet og innser at det er mulig å forlate verden og flytte hjem til Furuset.

 

???????????????????????????????????????????????????????????????????????????????????

Foto: Dagsavisen

Thomas Wolfe skrev en gang “you can’t go home again”, og selv om det sitatet egentlig handler om noe helt annet, så brukes det ofte i sammenhenger der folk reiser tilbake til hjemstedet sitt for å måtte innse at man ikke kan vende hjem til sitt barndoms paradis. Du kan ikke  vende tilbake til dine barndoms enger, de vil uansett ikke være slik du husker det. Eva har brukt fem år på å ikke vende tilbake, på å knapt ta tbanen hjem til foreldrene med mindre det  har vært helt nødvendig. Og det er lengre fra Bislett til Furuset, enn fra Furuset til Bislett. Men når hun nå kommer hjem til jenterommet så innser hun at ting ikke har endret seg noe særlig. Og at selv om det eneste hun ønsket da hun bodde der var å komme seg bort, så er det ganske trygt og godt å komme hjem.

Så hva handler den om? Handler den om å flytte hjem? Om å ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt? At det man rømmer fra kan være like bra som det man rømte til? At folk ikke endrer seg – selv om de vil? Eller bare at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når man er ferdig med masteren sin?

Selv ville jeg ikke dratt hjem, men det er nok annerledes å vende tilbake til Molde (som tross alt ligger en flytur unna), heller enn Furuset som ligger en tbanetur unna. Men sånn som Strømsborg beskriver reisen og oppholdet så skulle man tro at det var adskillig mye lengre, at Furuset var en liten by på den andre siden av fjellet, ikke en liten bydel i en liten dal i Oslo. Og sånn er det kanskje?

Som jeg ikke har lagt skjul på: Jeg liker Oslo. Og noe av det som tiltrakk meg med denne boka var nettopp den selvbiografiske Oslo-beretninga. Hvordan forfatteren hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid, mellom Furuset og byen, mellom skolen, videosjappa, badevannet og blokkene med kirirgisk presisjon. Det er så reelt og selvbiografisk at jeg her (som ved flere andre lignende bøker) sliter med å skille mellom fiksjon og virkelighet. Det er ikke nødvendigvis et dårlig tegn, men samtidig så sitter jeg igjen med en følelse av at det blir lettvint. Jeg liker det, men samtidig skulle jeg ønske noe mer, et eller annet jeg ikke helt vet hva er.

Kort oppsummert:  Anbefales om du har levert en master, flyttet hjemmerfra, bodd i kollektiv, liker Oslo eller på et tidspunkt har følt at du ikke henger helt med resten av gjengen der det virker som om alle vet hva de skal.

 

 

 

 

selvbiografisk

Lest: “Folkelesnad” av Agnes Ravatn

9 Mar

folkelesnadKjappomtale

I Folkelesnad (2011) dissekerer Agnes Ravatn vårt mest folkekjære lesestoff: de glossy magasinene som man finner i bladhyllene på Narvesen. Med sin skarpe penn og velkjente snert plukker hun de forskjellige kategoriene fra hverandre og tar de på kornet.

Boka er bygd opp i 14 essay som tar for seg like mange kategorier med magasiner. Boka i seg selv er ganske glossy med bilder av de forskjellige bladene som omtales.

I hvert kapittel beskrives de forskjellige forsidene på bladene hun har lest, før Ravatn tar for seg de forskjellige bladene og sammenligner de.

Høres tørt ut? Ja, hadde det ikke vært for at Ravatn gode observasjonsevne så hadde det nok vært på nivå med ei temmelig dårlig lærebok i temaet. Men sånn blir det altså ikke når det er Ravatn som observerer, her er det plenty med LOL-øyeblikk.

Noen gullkorn

Mannfolkblad: Etter å ha lest gjennom blada sit eg igjen med eit inntrykk av at mannens liv inneheld gølgjande: sex, bil og sport, sport, populærvitskap, våpen med og uten påfølgjande jakt og/eller kriminalite, helse/mat/trening/friluft og eit skred av dingsar.

Pornoblad: Lek, Alt om DET og Cocktail er alle tsjekkiskeigde, og alt stoffet er kjøpt inn fra Tsjekkia. I desse blada heiter likevel alle dei austeuropeisk utsjåande aktørane “Brita fra Buskerud” og liknande, sidan folk har ein tendens til å like tanken på at det kanskje bur ei naken dame i nabolaget som vil dobbeltpenetrerast absolutt heile tida.

Helseblad: Etter å ha lese og lese kan eg lansere følgjande uvitskaplege oversikt over dei orda som har høgst frekvens i våre fire helseblad: positiv, rynker, lavkarbo, aldring, livsstil, fett, brokkoli, sprek, motviasjon.

Jenteblad: Starlet var mindre dristig, men tematikken nøyaktig den same. “Oss i mellom” var alltid det første ein las. Her skreiv jenter inn til Nina, eit vakse og ansvarleg menneske som kvar veke tolmodig svara på ein uendelig straum av spørsmål om mensen, forelsking, ungjentedepresjon og rus.

Villmarksblad: Å være sjølvhjelpt er ein god ting. Men eg er jo sjølvhjelpt: Eg har ein jobb som gjer at eg kan kjøpe mat i butikken

Alt i alt er det ei underholdende bok for folk som har leste et glossy magasin i sin tid. Og påstår du at du ikke har gjort det så lyver du.

Lest: “Death of a Salesman” av Arthur Miller

23 Feb

mill49Kort sagt: Skuespill, klassiker, The American Dream, Marilyn Monroes eksmann, livsløgnen,

Først litt om forfatteren…

Arthur Miller (1915-2005) vil nok alltid være mest kjent for to ting. Det ene er å ha skrevet dette skuespillet. Det andre er å ha vært gift med Marilyn Monroe.

Han var en amerikansk forfatter og dramatiker og forfattet en rekke skuespill og filmmanus. Utover En handelsreisendes død (1949) er Smeltedigelen (The Crucible) det mest kjente.

…og så litt om boka

Willy Loman er en omreisende selger som nærmer seg slutten av livet og karrieren. Han har tilbragt hele sitt arbeidende liv som selger i Massachusettes, Connecticut og New Jersey. Han bor i et hus i Brooklyn med kona Linda og de to voksne sønnene Biff og Happy. Stykket begynner når Willy kommer tilbake fra nok en lite innbringende salgstur, han har faktisk ikke klart å fullføre turen fordi han ikke er istand til å kjøre bil lenger.

Men det er ikke bare han som har forandret seg, samfunnet og selgerlivet har også forandret seg. Kona er sliten. De to sønnene ble aldri alt det de kunne ha blitt. Sønnen Biff klarer ikke holde på en fast jobb og Happy jobber i en lavtlønnet stilling. Den amerikanske drømmen har ikke slått til og Loman-familien begynner å slippe opp for muligheter.

Marilyn-and-Arthur-Miller-marilyn-monroe-15107943-502-542

Det er mulig å lese dette stykket uten å se parallelene til Ibsens Vildanden. Willy Loman har en evigvarende drøm om suksess for seg og sine. Spesielt når han begynner å drive inn forvirring og alderdom. Det er først mot slutten at Biff brister Willys livsløgn om at de (hvem som helst av de) kommer til å oppnå hans drøm. Den amerikanske drømmen. Og Willy innser at han er mer verdt død enn levende.

Jeg syns alltid det er krevende å lese skuespill. Man må lese på en helt annen måte enn f.eks. en roman siden man til stadighet må holde orden på hvem som sier hva. Det er lettere å falle av enn i en vanlig skjønnlitterær tekst. I dette tilfellet så har Miller gjort det enklere å lese ved å ha utbroderende scenebeskrivelser slik at det er lett å sette seg inn i settinga, men det er fortsatt en helt annen leseopplevelse.

En handelsreisendes død er nesten obligatorisk pensum på all utdanning som har med engelsk litteratur å gjøre. Så hva kan man egentlig si om en sånn klassiker som ikke allerede er sagt? Jeg ble frustrert over Willys fastlåsthet. Over at alt er så tragisk. Over at disse menneskene drømmer og tror at ting bare skal komme til dem. At de ikke skjønner at verden har forandret seg, og at de ikke kan leve i nåtida.

Stykket er nøkternt velskrevet, men hvis jeg kunne valgt så ville jeg nok heller sett stykket på teater enn å lese det.

Lest: “Bergeners” av Tomas Espedal

21 Feb

Bergeners_hd_imageKort sagt: Bergen, springende, Nordisk Råds Litteraturpris, novelle, dikt, namedropping, fakta&fiksjon

Først litt om forfatteren…

Tomas Espedal (f. 1961) er en forfatter fra Bergen, men som også har bodde flere steder i verden. Han debuterte i 1988 med romanen En vill flukt av parfymer. Han har gitt ut en rekke bøker, men gjennombruddet kom i 2006 med Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Han har blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris hele 3 ganger, i tillegg til flere andre priser.

Romanene hans befinner seg i grenseland mellom selvutleverende biografi og fiksjon, et viktig trekk også ved Bergeners (2013).

…og så litt om boka

Bergeners er en hyllest til Bergen. Til de som lever der, og de som ønsker å leve der.

Vet dokker koffor bergensere e så mykje dummere enn alle andre nordmenn? (…) Det e fordi de går med paraply og alt blodet som skulle løpt opp i hodet det strømmer ut i den høyre hånden, sier Georg Johannsen.

Boka begynner ikke i Bergen. Den begynner på Manhattan med et samlivsbrudd. Deretter stikker den innom Madrid, 22. juli og diverse andre steder før den endelig tar plass i Bergen og til slutt ender i Berlin. Passende for meg, jeg er like begeistra for Bergen som for Manhattan. Tomas Espedal er som vanlig selvbiografisk og utleverende. Fra samlivsbruddet på Manhattan, via barndom, kjærlighet, familie, reiser, bøker, forfatting, fest&fyll, sex og Bergen. Innimellom bryter boka ut i dikt. Noveller. Og så tilbake til seg selv igjen.

flickr_mercre

Nå faller vannet. Nå er vi hjemme.

Espedal namedropper nådeløst. Han utleverer både kjente og ukjente kolleger. Kunstnere, diktere, forfattere, svirebrødre og tilfeldige forbipasserende. Han hevner seg på Karl Ove Knausgårds utlevering av ham selv i Min kamp. Jeg blir usikker på hva vi egentlig skal med denne informasjonen. Hvilken plass den egentlig har i beretningen. Det er så uinteressant, jeg bryr meg jo ikke om hva disse menneskene  spiser til middag, reiser på ferie eller hvor de bor. Og som han selv sier:

I en viss alder orker man ikke å ha venner, og man orker heller ikke være alene.

Jeg syns han er en selvopptatt gammel mann som lever begrenset i sitt eget univers. Jeg ble rett og slett litt irritert på han. Men samtidig så skriver han jo til tider så vakkert. Og det er vel nettopp derfor man lar slike snevre og selvopptatte menn holde på. Fordi de får til slike tekster.

Man bygger og river. Byen er i konstant forandring, den forblir uforandret. Man kunne rive ned hele byen og bygge den opp påny, en ny by, uten at de som bodde her i den nye byen, ville forandret seg en tøddel. Det samme språket, den samme arrogansen, den samme lysten til å krangle og bråke. Den samme hangen til å formere seg og kaste fremmede ut av byen.

flickr_davidlewis

Boka har ikke et fra-begynnelse-til-slutt-plott. Jeg klarte iallefall ikke å avdekke et. Det er en tynn rød tråd, men tekstene springer fra tema til tema. Fra sjanger til sjanger. Fra fiksjon til fakta. Plutselig dukker det opp et dikt om Danmarksplass! For min del er det krevende å lese på denne måten, men man kommer overraskende fort inn i det. Det betyr ikke at det er behagelig å lese, men samtidig så trenger det vel ikke alltid å være behagelig? Da blir man fort lat.

Bergen legger sin klamme regnhånd over boka. Og hvis du har et forhold til Bergen så kjenner du deg igjen i boka. Igjen i regnet og de få dagene med fint vær, når sola er på besøk og Bergen aldri er vakrere. Når man holder pusten fordi hver solstråle kan være den siste og det nårsomhelst kan falle en tung regndråpe.

Alt dette vannet, det virker hjemlig. Som å bo i et grått, blått mørke, det forsvinner ikke.

En bok for deg som kjenner Bergen. Også for deg som har rømt fra regnet,

Lest: “Sinte hvite menn” av Auhild Skoglund

19 Feb

sintehvitemennKort sagt: Ikke-fiksjonell, terrorisme, 22. juli, menn, antifeminisme, psykologi og personlighet, ønske om å forstå

Først litt om forfatteren…

Audhild Skoglund (f. 1970) er en norsk folklorist, forsker og sakprosaforfatter med spesielt fokus på religion og populærkultur. Hun har gitt ut bøkene Jakten på en indre gud (1999), Sekter (2011)  og Sinte hvite menn (2013). Alle er ikke-fiksjonelle bøker.

…og så litt om boka

Sinte hvite menn – De ensomme ulvenes terror  er jakten på å forstå, kanskje til og med knekke koden på soloterrorister. Skoglund begynner med å definere rammene for å forstå hva som er en soloterrorist.

Utgangspunktet for boka er ikke overraskende Breivik sine terrohandlinger 22. juli i Regjeringskvartalet og på Utøya. Behovet for å forstå hvorfor han gjorde dette. Hvilken global sammenheng kan dette settes inn i. Hva er det som skal til for at en sint, hvit mann (for ja, det er bare menn) skal utvikle seg til en soloterrorist? Breivik er en rød tråd gjennom hele boka, bl.a. så innledes hvert kapittel med to sitat, ett fra Breivik og ett fra en av de andre soloterroristene.

Hun tar utgangspunkt i bakgrunnen og handlingene til fem personer som omfattes av FBI-psykologen Kathleen Puckett sin definisjon av en soloterrorist. En definisjon som bl.a. utelukker de som har gjennomført skolemassakrer, og selvsagt alle som er koblet til organiserte grupper. Det er et krav om at målet for voldsutøvelsen er å oppnå et større ideologisk, politisk eller religiøst mål hvor også andre enn de som er direkte målene for angrepene kan bli drept.

Alle soloterroristene som blir gjennomgått i boka er forholdsvis godt kjent gjennom media. I første kapittel er det en gjennomgang av Breiviks bakgrunn, ideologi, politiske ståsted, hans tilknytning til et innbilt fellesskap og hans psyke. Deretter tar hun for seg Unabomberen Ted Kazcynski som herjet i USA fra 1978 til 1995. Nestemann på lista er en Timothy McVeigh som utførte bombingen i Oklahoma i 1995. Fjerde og femtemann er de svenske Lasermennene som opererte helt uavhengig av hverandre, men med lignende operandi på 90- og 2000-tallet.

Gjennomgangen av alle disse fokuserer på deres bakgrunn, psykiske problemer, likhetstrekk med tanke på forholdet til kvinner, minoriteter, familie og Staten med stor S. De er gjennomgående smarte (IQ-messig), men sliter med mellommennesklige relasjoner, spesielt ovenfor kvinner. De har psykiske problemer som kommer mer eller mindre tydlig fram. De oppsøker lignende ideologiske miljøer, men sliter med å passe inn i grupper.

Skoglund finner mange likhetstrekk, men totalt sett kan man vel si at dette er likhetstrekk man kan finne hos ganske mange menn, også menn som ikke ender opp med å drepe mange mennesker. Hva skiller en voldelig terrorist fra en alminnelig ekstremist. Det er lett å finne likhetene mellom disse, men (og dette er vel litt mer enn man kan kreve) det betyr ikke at man får et svar. Et svar på hvordan man kan spotte dem, hvordan man kan unngå det i framtiden eller hvordan det kunne vært unngått.

Boka er interessant, den er lett å lese og Skoglund har en veldig forståelig tilnærming til stoffet og personene. Jeg syns kanskje den ble litt rotete mot slutten når det blandes inn en rekke soloterrorister som ikke har blitt brakt på bane tidligere, men ellers er stoffet godt disponert og boka er interessant.