Archive | Chick-lit RSS feed for this section

Lest: “One Moment, One Morning” av Sarah Rayner

10 Jan

one_momentpbfcKort sagt: Brighton, tragisk, vennskap, alkoholisme, død, sinne, sorg, chick-lit-drama

Først litt om forfatteren…

Sarah Rayner har gitt ut fire bøker: The Other Half (2001), Getting Even (2002), One Moment, One Morning (2010) og The Two Week Wait (2012). Alle bøkene henger løselig sammen, men det er ikke nødvendig å ha lest noen av de andre for å få med seg sammenhengen. Hun har tidligere jobbet med markedsføring og PR og bor i Brighton med mann og barn.

…og så litt om boka

One Moment, One Morning begynner  en tirsdag morgen på pendlertoget mellom Brighton og London. Lou betrakter sine medpassasjerer da en mann i femtiårene plutselig blir syk. Kona Karen, Lou og andre reisende gjør det de kan for å hjelpe han, men han dør momentant. I en annen vogn sitter Anna som også skal på jobb. Toget blir stående på en tom togstasjon mens de venter på ambulanse og ved en tilfeldighet havner Anna og Lou i samme drosje. Før de har nådd London har Anna fått en telefon fra Karen.

I løpet av de neste dagene skjer det mye i livet til de tre kvinnene og de knyttes til hverandre gjennom det tragiske dødsfallet.

Handlinga utfolder seg fra de tre kvinnene sine synspunkter. De forteller hver sin del av historien, det aller meste i nådtid, men noe er også erindringer fra Karens liv med hennes avdøde mann. Lou og Anna sine historier er naturlig nok de mest lystbetonte, mens historien til Karen er rett og slett deprimerende. Det er ikke så rart siden hun sørger over mannen sin, men det er temmelig traurige greier.

Boka driver seg framover, men det blir ganske tydelig hvordan det skal gå og plottet blir temmelig forutsigbart. Noen overraskelser er det, og jeg vil jo vite hva som skjer, jeg leser jo videre, men det irriterte meg også underveis.  Alt i alt så blir det en slags happy ending til tross for utgangspunktet.  Helt grei ferielesing, men ikke noe mer enn det.

Noe for deg? Ja, for deg som trenger et lettbent, men samtidig deprimerende drama

Lest: “Don’t Want to Miss a Thing” av Jill Mansell

22 Nov

jillmansellKort sagt: Rosa, kjærlighet, plutselig far, baby, småbyliv, drama, hemmeligheter, forviklinger, happy ending

Først litt om forfatteren…

Jill Mansell er en av de skikkelige bautaene i chick-lit (sammen med Marian Keyes) som leverer varene hver gang. Hun har skrevet bøker i sjangeren siden 1991 og har begynt å nærme seg 25 utgivelser. De siste årene har bøkene sentrert seg rundt flere personer som vikler livene sine inn i hverandres (og flertallet ender med å forelske seg i hverandre). Feelgood all around 🙂

I sommer leste jeg boka På øverste hylle av samme forfatter, men den fikk dessverre aldri noen omtale.

…og så litt om boka

Don’t want to miss a thing (2013) begynner med at kjekkas og playboy Dexter får vite at han hat blitt onkel. Hans eneste familie, søsteren Laurie, har født en datter; Delphi. Dex er den uansvarlige typen og bruker mesteparten av tiden sin på fest, damer og moro. Det er sjelden et forhold vare lenger enn noen uker og livsstilen hans skriker på ingen måte stabilitet. Det er noe som brått må endre seg når søsteren Laurie plutselig dør og Dex må ta over ansvaret for Delphi. For å få en ny start flytter han til landsbyen Briarwood der han får et helt nytt liv. Her møter han naboen Molly som har vært singel i nesten ett år og alltid velger feil menn, kafeeieren Frankie og datteren Amber, bartenderen Lois og fastlegen Amanda. Det er duket for intriger og kjærlighet.

Jeg likte boka godt. I denne type bøker så er det alltids en del logiske brister, en del misforståelser som det egentlig hadde vært lett å oppklare og en del litt for tilfeldige tilfeldigheter, men det er liksom bare sånn sjangeren er. Karakterene er temmelig standard og storyen ruller avgårde på typisk chick-lit-vis. Og det er liksom poenget;: Det er jo det man er ute etter når man leser ei slik bok. Ganske enkelt noen timer underholdning, og det er det man får. Liker du utgangspunktet for storyen så liker du nok boka også!

Jeg går ikke inn på noe særlig mer omtale av innhold eller karakterer, dere skjønner det nok raskt nok sjøl når dere begynner på den.

Noe for deg? Jepp, hvis du liker chick-lit så er denne boka noe for deg 🙂

Lest: “Magnhild – en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning”

16 Sep

amagnhildMagnhild – en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning (2013) er skrevet av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk i felleskap og er basert på Magnhilds antiblogg. Sammen har de skapt Magnhild, en yngre og Oslo-basert versjon av Samantha Jones.

Magnhild har akkurat fylt 30 år, hun har en mellomlederstilling i et direktorat og en ellers særdeles god appetitt på menn og alkohol. Det hun mangler er særlig stor forståelse blant sine venner om hvordan hun har lyst til å leve livet sitt. Mens de fleste av vennene hennes (eller “vennene”) er i full gang med det mest naturlige i hele verden (giftermål, barn, familieliv, osv) så er Magnhild bestemt på at hun vil fortsette å bo alene, ligge med hvem hun vil og drikke så mye hun klarer. Sleng på at folk generelt (kolleger, venner, familie og gutter) er idioter så har hun strengt tatt ikke noe behov for noe mer enn en stiv drink og en stiv mann. Jobber for mye gjør hun også, til dels fordi alle kollegene hennes med småbarn til stadighet må ta seg fri til stadighet pga planleggingsdager i barnehagen. Med en del reservasjoner så overtales Magnhild også etterhvert til å prøve ut monogami, med varierende hell.

Jeg skrev i et tidligere innlegg at jeg hadde lyst til å være som Magnhild, og vi har faktisk endel likhetstrekk: Vi er begge helt i begynnelsen av tredveåra, vi bor i Oslo, kommer fra Romsdalen, jobber med forvaltning og er kronisk single. Det er selvsagt endel ting som vi ikke deler også, jeg har for eksempel ikke for vane å våkne med random fremmede titt og stadig.  Jeg er heller ikke like begeistra for hverken sprit,  baren Internasjonalen eller partysvensker som det Magnhild er. Det som er fint med såpass mange likhetstrekk med en karakter som dette når man leser ei bok er nettopp det at man kjenner seg i uttalelser som dette når noen gratulerer deg med dagen:

“Nei, det er faen ikke grattis. De ti neste åra kommer verden til å mase om at jeg burde produsere velskapte unger og kaker og skaffe meg familievennlig jobb, rekkehus og en mann til å forsørge heile dritten.”

Når man først når tredveåra, forutsatt at man ikke allerede har partner og barn, så er det liksom det man skal være på jakt etter. I tillegg til,  som Magnhild også sliter med, at det er færre og færre singel-venner igjen. De fleste har blitt par, begynner å få unger og foretrekker å føre samtaler om permisjon, bleier og bryllupsforberedelser. Vi som ikke har planer om å gifte oss, eller i det hele tatt få barn, møter liten forståelse for det. Vi har bare ikke truffet den rette enda, bare vent… Jeg er helt på Magnhilds lag her, det må da være lov til å velge å være alene og heier alldeles ikke på monogami-prosjektet hennes.

IMAG1207

Til sengs med Magnhild

Nok om det. Utover det at jeg har mye til felles med Magnhild, så kjenner jeg at hun er litt vel misantropisk. Det må være slitsomt å ha så mye hat mot de fleste; verneombudet, ungdommer, kulturelite, hudpleiere og lavendellukt. Ja, folk er idioter – men det må da være mulig å se det positive i noe (utover det at han du puler alltid får deg til å komme). Hadde jeg vært venninne meg Magnhild, så hadde nok jeg også holdt med de andre vennene hennes. Det blir litt mye innimellom og det er nesten så jeg lurer på om hun burde få en eller annen slags diagnose.

Boka er godt planta i chick-lit sjangeren, Selv om Magnhild kanskje ikke er den typiske jenta på jakt etter kjærligheten, så utfolder likevel historien seg etter oppskriften. Selv om hun egentlig er fornøyd med tingenes tilstand så finner hun ut at hun skal prøve ut monogamien, kanskje til og med finne kjærligheten. Det går ikke helt etter planen, men hun ender selvsagt opp lykkelig (på sitt vis).

Kort og godt; jeg ble underholdt. Jeg kniste, lo og kjente meg igjen i endel situasjoner. Anbefales alle som kommer fra Romsdalen, alle som har bodd i Oslo, alle som har vært single, alle som har jobba i forvaltniga og alle som står i fare for å oppleve tredveåra.

Lest: “It Happened One Summer” av Polly Williams

8 Apr

Kort sagt: Enslig mor, chick-lit, dysfunksjonell familie, Cornwall, familiehemmeligheter, arveoppgjør, London,  siste sjanse, søskenrivalisering, utroskap.

Først litt om forfatteren… it-happened__main

Polly Williams er en typisk chick-lit forfatter. Hun er nok mest kjent for debutboka The Rise and Fall of a Yummy Mummy (2006). Skriver chick-lit  hvor hovedpersonene er mødre/gifte/skilte osv (i motsetning til de som skriver om single jenter).  Har skrevet en rekke bøker i sjangeren. Bor i London med mann og barn, liker rødvin og høye hæler.

… så litt om boka

Nell Stockdale er 37 år, enslig mor, journalist og lever det perfekte London-liv (med unntak av at hun ikke har noen mann da, selvsagt). Den dysfunksjonelle familien hennes omfatter hennes strevsomme og pre-demente mor, den perfekte broren som er gift med en perfekt bitch og søsteren som tilfeldigvis skal gifte seg med HENNES eks-kjæreste (ikke han som er far til barnet altså). Med unntak av dette er livet ganske perfekt, frem til hun dessverre må finne seg i å ta med datteren og flytte inn hos moren i Cornwall for sommeren. For Nell, som er urban til fingerspissene og liker å ha dekning på mobilen, høyhælte sko og caffe latte i umiddelbar nærhet er ikke dette en ønskesituasjon. Er det mulig å overleve en sommer i Cornwall?

polly

Den er godt skrevet og har godt språk (ikke en selvfølgelighet i denne sjangeren). Som coveret sier så er det en stor hemmelighet her, den store familiehemmeligheten. Nå skal jeg selvsagt ikke avløre hva den er, men kan si at jeg har lest bøker som har klart å bygge opp sånne avsløringer på en bedre måte. I denne boka blir det nesten litt som på spenningsserier på TV, det kommer et hint – og så er kapitlet plutselig slutt og handlingen durer videre i en annen retning. Det er en smule irriterende, men det tar ikke så mye plass at det ødelegger for resten av boka.

Klarer Nell å ordne opp med familien, møte drømmemannen og finne den perfekte jobben som sjangeren krever? Boka faller trofast og stilsikkert inn i chick-lit sjangeren. Williams skriver godt om familieforhold, om kjedsomhet og finner en (om enn forutsigbar) løsning på hvordan det hele skal kunne løse seg. Den overhengende bekymringen til hele familien for hvordan det skal gå med den syke moren er beskrevet på en sånn måte at man faktisk må bli litt påvirket av det.

Noe for deg? For den som liker (og sluker) chick-lit så er den defintivt å anbefale!

Lest: “The Love of Her Life” av Harriet Evans

24 Feb

Først litt om forfatteren…

Harriet Evans er et nytt forfatter-bekjentskap for meg, men når jeg søker henne opp så ser jeg at hun faktisk har gitt ut en hel haug med bøker. Alle er selvsagt (såfremt man kan dømme ei bok etter utseende) i kategorien chick-lit, eller rosabøker, som jeg kaller de. The Love of her Life (2008) er hennes tredje bok av sju så langt. Utover det så kan internett avsløre at forfatteren bor i London, liker kaffe og er forfatter på fulltid. Ikke overraskende har hun tidligere hatt samme jobb som hovedpersonen i The Love of Her Life – noe som ganske ofte skjer i chick-lit bøker. Selv kaller hun sjangeren sin for commercial women’s fiction.

… så litt om boka love of her life

For tre år siden flyktet London-jenta Kate fra familie og venner til New York. Så få hun beskjeden som tvinger henne til å reise tilbake;  hennes far er alvorlig syk. Livet på Manhattan settes på vent, og hun vender tilbake til det livet hun reiste fra. Der må hun møte de hun forlot, og grunnen til at hun forlot dem. En etter en triller skjelettbitene ut av skapet med hopp frem og tilbake i tid.

Ut fra beskrivelsen virker kanskje boka mer i kategorien spenning, men som tittelen og coveren tilsier så er dette en rosabok. Den følger alle reglene for hvordan chick-lit-historien skal skride frem, hvordan hovedpersonen og kjærlighetsinteressen(e) skal trekkes mot og dras fra hverandre, hvordan forhold til venner skal være fylt av rødvin og sene kvelder før man plutselig må bli voksen. Og hvordan det (på den ene eller andre måten) går bra til slutt.

Min erfaring er at bøker i denne sjangeren er satt i et av to settinger: Enten er hovedpersonen mellom 20 og 30 år, fortsatt ugift (men kanskje i et langvarig forhold med en som ikke er bra for henne), i en jobb som ikke er det den skulle være, men med masse gode venner og mye rødvin og sigaretter. Eller så er hovedpersonen mellom 30 og 40 år, gift (kanskje til og med skilt), kanskje har hun et par barn, i en jobb som ikke er det den burde være, men med noen gode venner og på langt nær nok rødvin (fordi disse andre vennene også er gifte og definitivt har barn). I begge tilfellene skal hovedpersonen rydde opp, møte drømmemannen og finne den perfekte jobben, med varierende hell underveis.

Denne boka er i den første kategorien, og det er også tilfeldigvis den kategorien jeg setter størst pris på nettopp fordi den ligner mest på mitt liv. Det funker, det er spennende, det er trist og det bygger seg opp. Den blir kanskje litt lang, slutten drar seg ut, men det er kanskje også den eneste store svakheten.

Les/ikke les? Hvis du liker chick-lit så liker du denne!

Lest: “Agnes i senga” av Heidi Linde

10 Feb

Først litt om forfatteren…Agnes-i-senga_hd_image

Heidi Linde skriver både barnebøker og voksenbøker. Hennes voksendebut  Under bordet er kanskje en av de bøkene jeg har lest flest ganger de siste årene. Måten hun beskriver unge kvinners tanker og handlinger er noe de fleste kan kjenne seg igjen i. Hun forteller vanlige jenters historier på en morsom, tragisk og underfundig måte.

…så litt om boka

Agnes er nesten  32 år gammel og har blitt dumpa av samboeren. Knust, vonbråten og midlertidig psykisk ustabil låner hun en leilighet og murer seg inne. Det første hun gjør er å forkaste den vonde Klippan-sofaen og dra senga inn i stua. Sofaen er kantete og gir ingen komfort, ogsom tittelen indikerer, så har Agnes planer om å tilbringe en del tid liggende. Med senga plassert foran TVen og verden stengt ute kryper Agnes inn kjærlighetsorgen på en slik måte de fleste av oss nok kan kjenne seg igjen i. Det er muligens bare de færreste av oss som kan bruke så lang tid på å sørge, vi snakker ukesvis. Innimellom våger Agnes seg ut, med varierende hell. For det meste bruker hun tiden til å se på TV, spise kjeks og tenke tilbake på de forholdene hun har og har hatt med menneskene rundt seg.

Mange beskriver Linde som en feel-good forfatter, men det er sjelden noe jeg forbinder hennes historier med. Karakterene veldig mennesklige, de roter seg bort og gjør ting feil. Det er ofte morsomt, men samtidig viklet inn i så mye ektehet at feel-good er det ikke. Livet er rett og slett ikke feel good. Det betyr ikke at det er feel-bad heller. Det er bare ekte. Helt vanlig. (Men det går selvsagt bra til slutt.)

Boka i seg selv er lett underholdning, men som sagt mye å kjenne seg igjen i. Lettlest, med gode situasjonsbeskrivelser som får deg til å kjenne deg igjen, men samtidig tenke at jeg håper det der aldri hender meg. Kanskje ikke en hemmelighet at det er ei skikkelig jentebok, men kanskje noe gutter burde lest for å få litt innblikk liksom.

Kort sagt: Grei og god underholdning! Heidi Linde er tilbake 🙂

Noen favorittsitater:

“-Snakker du av erfaring? spør Agnes. Faren svarer at selvfølgelig gjør han det. – Enhver forelder snakker av erfaring, sier han. -Det er vår plikt og vårt lodd i livet. En dag vil du kanskje få mulighet til å erfare det selv. ”

“Til slutt onanerer hun til tippekampen. Det er et tamt og sjansefattig oppgjør mellom Southampton og Fulham, først helt mot slutten av kampen kommer det endelig en scoring, men det er ikke all verden å juble over, det er visst i eget mål. “

Les/ikke les? Les! Det er lett underholdning og passer perfekt inn mellom et par bøke tyngre bøker.

Lyst til å lese flere bøker av Heidi Linde? Ja, etter at jeg leste Nu Jävlar! mistet jeg litt troa, men nå er jeg begeistret igjen. Gleder meg til neste bok, og har planer om å finne Juggel (2005) som jeg enda ikke har lest.

Lest: “The Mystery of Mercy Close” av Marian Keyes

1 Feb

Først litt om forfatteren…

Marian Keyes er nok en av forfatterne som åpnet opp chick lit-sjangeren for meg. Hennes første bok (Vannmelon) var en av de første skikkelige  rosa-bøkene som dukket opp i pocket hylla på Narvesen. Forskjellen mellom henne og andre forfattere innenfor samme sjanger er at det ofte er et større snev av alvor i hennes bøker. I bøkene dekker hun alkoholisme, samlivsbrudd, død og depresjon, men klarer samtidg å skrive morsomt og lett.

Debuten Vannmelon kom ut i 1995 og som med de fleste forfattere som har holdt på en stund så har hun utviklet seg som forfatter. Jeg syns hun er ganske forskjellig nå fra den forfatteren som jeg likte i utgangspunktet. Den forrige boka hennes “The Brightest Star in the Sky” leste jeg bare et fåtall sider av før jeg ga opp, den rett og slett ble for fjern.

Fem av bøkene hennes handler om søstrene Walsh. Hver av de fem bøkene har en av søstrene som hovedperson og man blir kjent med hele familien. Denne boka er den femte og siste om søstrene.

… og så litt om bokaIMAG0527

Jeg var i utgangspunktet skeptisk til boka. Som nevnt over så har Keyes endret seg endel som forfatter. Samtidig så var det uaktuelt å la være å lese den siste boka om Walsh-søstrene.

Bokas hovedperson er Helen Walsh. Hun er privatdetektiv, men sammen med resten av Irland har hun blitt hardt rammet av finanskrisen. Leiligheten hennes  har gått tapt, oppdragene som privatdetektiv forsvinner og hun må til slutt flytte inn igjen hos sine foreldre. Så får hun (ikke overraskende med tanke på tittelen) en ny sak!  Hun skal finne en tidligere boyband-stjerne som har forsvunnet – og det haster. Og slik kaster Keyes seg ut i en bok av innenfor krim/thriller-sjangeren. Men Helen Walsh er ikke bare privatdetektiv, hun lider også tidvis av depresjon, og handlingen ender opp som et slags kappløp mot tida og den snikende depresjonen.

Som sagt så kunne jeg ikke latt være å lese denne boka. Men samtidig så  møter den nok ikke forventningene. Walsh-familien er ikke nok tilstede til at denne blir den endelige boka om Walsh-søstrene. Keyes er nok heller ikke komfortabel nok med krim-sjangeren, det går rett og slett for sakte og det trengtes ikke 400 sider for å fortelle denne historien. Samtidig så skriver Keyes, ikke overraskende, veldig overbevisende om depresjon. Keyes er kjent for å skrive om det hun kan, og depresjon er en av disse fæle tingene hun har følt på kroppen.

Boka ender ikke opp som noe særlig mer enn ei god feriebok. Kanskje er det jeg som har for store forventinger. Forventinger om at Keyes skal ha skrevet enda ei kjempemorsom bok om Walsh-søstrene.Den vil nok gjøre seg godt på ei solseng i juli, eller på en lang flytur. Men utover det ville jeg heller lest en av hennes tidligere bøker om igjen.

Noen favorittsitater

“I know that in this strange modern world we live in, children are king. Anything they want, they must get. We’re not supposed to deny them anything. We musn’t even admit to wants or needs of our own in their presence. (Is it an actual law yet? If it’s not it will be soon. You watch.)”

“People get sick and sometimes they get better and sometimes they don’t. And it doesn’t matter if the sickness is cancer or if it’s depression. Sometimes the drugs work and sometimes they don’t. Sometimes the drugs work for a while and then they stop. Sometimes the alternative stuff works and sometimes and sometimes it doesn’t. And sometimes you wonder if any outside interference makes any difference at all; whether an illness is like a storm; whether it simply has to run its course and, at the end, either you will be alive or you will be dead. “

Les/ikke les? Hvis du liker Marian Keyes, og gjerne har lest de andre Walsh-bøkene, så kan den nok anbefales. Utover det så er det kun helt grei strandlitteratur.