Lest: “Death of a Salesman” av Arthur Miller

Kort sagt: Skuespill, klassiker, The American Dream, Marilyn Monroes eksmann, livsløgnen,

Først litt om forfatteren…

Arthur Miller (1915-2005) vil nok alltid være mest kjent for to ting. Det ene er å ha skrevet dette skuespillet. Det andre er å ha vært gift med Marilyn Monroe.

Han var en amerikansk forfatter og dramatiker og forfattet en rekke skuespill og filmmanus. Utover En handelsreisendes død (1949) er Smeltedigelen (The Crucible) det mest kjente.

…og så litt om boka

Willy Loman er en omreisende selger som nærmer seg slutten av livet og karrieren. Han har tilbragt hele sitt arbeidende liv som selger i Massachusettes, Connecticut og New Jersey. Han bor i et hus i Brooklyn med kona Linda og de to voksne sønnene Biff og Happy. Stykket begynner når Willy kommer tilbake fra nok en lite innbringende salgstur, han har faktisk ikke klart å fullføre turen fordi han ikke er istand til å kjøre bil lenger.

Men det er ikke bare han som har forandret seg, samfunnet og selgerlivet har også forandret seg. Kona er sliten. De to sønnene ble aldri alt det de kunne ha blitt. Sønnen Biff klarer ikke holde på en fast jobb og Happy jobber i en lavtlønnet stilling. Den amerikanske drømmen har ikke slått til og Loman-familien begynner å slippe opp for muligheter.

Det er mulig å lese dette stykket uten å se parallelene til Ibsens Vildanden. Willy Loman har en evigvarende drøm om suksess for seg og sine. Spesielt når han begynner å drive inn forvirring og alderdom. Det er først mot slutten at Biff brister Willys livsløgn om at de (hvem som helst av de) kommer til å oppnå hans drøm. Den amerikanske drømmen. Og Willy innser at han er mer verdt død enn levende.

Jeg syns alltid det er krevende å lese skuespill. Man må lese på en helt annen måte enn f.eks. en roman siden man til stadighet må holde orden på hvem som sier hva. Det er lettere å falle av enn i en vanlig skjønnlitterær tekst. I dette tilfellet så har Miller gjort det enklere å lese ved å ha utbroderende scenebeskrivelser slik at det er lett å sette seg inn i settinga, men det er fortsatt en helt annen leseopplevelse.

En handelsreisendes død er nesten obligatorisk pensum på all utdanning som har med engelsk litteratur å gjøre. Så hva kan man egentlig si om en sånn klassiker som ikke allerede er sagt? Jeg ble frustrert over Willys fastlåsthet. Over at alt er så tragisk. Over at disse menneskene drømmer og tror at ting bare skal komme til dem. At de ikke skjønner at verden har forandret seg, og at de ikke kan leve i nåtida.

Stykket er nøkternt velskrevet, men hvis jeg kunne valgt så ville jeg nok heller sett stykket på teater enn å lese det.

Lest: “The Jungle Book” av Rudyard Kipling

Kort sagt: Klassiker, barnebok, India, Mowgli, jungelloven, alle dyrene i jungelen, natur

Først litt om forfatteren…

Rudyard Kipling (1865-1936) var av britisk herkomst og ble født i India, foreldrene hans var selverklærte “anglo-indere”. Han bodde i India til han var fem år, da flyttet familien tilbake til England. Kipling bodde i løpet av livet sitt over hele verden, og han flyttet også tilbake til India på et tidspunkt etter at han var ferdig med utdannelsen.

Kipling er mest kjent for The Jungle Book og diktene If og The White Man’s Burden. I 1907 mottok han Nobels litteraturpris, både som første engelskskrivende og som den yngste noensinne.

Kiplings politiske holdninger, spesielt til britisk imperialisme, har satt negativt preg på hans ettermæle.

… og så litt om boka

The Jungle Book (1894) er en samling med 14 historier som i hovedsak er satt i India (det er egentlig sju hovedhistorier som alle er delt i to). De seks første historiene omhandler den meste kjente delen av Jungelboken; ulvegutten Mowgli. Det er i hovedsak denne historien som har blitt adaptert til barnebøker, tegneserier og filmer, men også de andre historiene er omformet for å bli bedre tilpasset et yngre publikum.

Alle historiene har dyr som hovedpersoner, og omhandler i stor grad hvordan dyrene forholder seg til hverandre, og dere forhold til menneskene. Det grunnleggende budskapet er fremstiller gjennomgående dyrene som de moralske vinnerne og menneskene (både indere og “anglo-indere”) som dumme, grådige og frakoblet naturen.

Jungelboken er kanskje en av de mest kjente, klassiske barnebøkene, men samtidig er jeg overrasket over hvor lite oversikt jeg faktisk hadde over innoldet. I all hovedsak kjente jeg navnet på hovedkarakterene i Mowgli-historiene. Utover dette var jeg ganske blank på innhold, og jeg var på ingen måte klar over at boka inneholdt en hel del historier som ikke hadde noe med Mowgli å gjøre (noen av de hadde ikke engang noe med jungelen å gjøre!).

Jeg skylder på Disney. I likhet med norske folkeeventyr som er ganske brutale når man først leser originalen, så er også Jungelboken temmelig brutal. Her skjer det ting man absolutt ikke burde fortelle de minste barna. Jeg skjønner egentlig godt av Disney sensurerte litt i sin berømte film-versjon.

Disney-versjonen…

Hva gjør denne boka til en klassiker? Jeg tror nok at det er Mowgli som er den viktigste grunnen til det. Alle kulturer har historier om barn som blir bortført eller forsvinner ut villmarka og blir tatt hånd om av ville dyr. Og disse historiene ender gjerne med at barnet får en innsikt i livet og naturen som gjør dem overlegen menneskene som de har sitt opphav fra. Ikke ulikt det som skjer med Mowgli etter at han blir oppdratt av ulvene. Det er klart at det negative ting ved dyrenes verden også, men det er i hovedsak de postive sidene som framheves som er motpol til menneskesamfunnet.

Jeg leste bare de første ti historiene. I hovedsak fordi jeg var mest interessert i Mowgli-historien, til dels fordi jeg ikke var klar over de andre historiene og til dels fordi språket er kronglete og handlinga egentlig ganske kjedelig (det er jo tross alt ei barnebok, selv om det originale formatet kanskje ikke egne seg så godt for barn).

Noe for deg? Lyst til å finne ut hva barneklassikeren egentlig handler om? Lyst til å lære litt om jungelen? Da er dette noe for deg? Hvis ikke så kan du sikkert bare lese den forenklede barenversjonen.

Lest: “The Catcher in the Rye” av J. D. Salinger

Kort sagt: Klassiker, opprør, pensum, phony, Holden Caufield, New York, ungdomstid

Først litt om forfatteren…

J.D. Salinger (1919-2010) er en amerikansk forfatter som er mest kjent for nettopp Catcher in the Rye (1951). Salinger var, i likhet med hovedpersonen i boka, født og oppvokst på Manhattan. Han begynte med å livnære seg på noveller og det var også i hovedsak novellesamlinger han ga ut også etter Catcher in the Rye. Forfatteren levde et tilbaketrukket liv mesteparten av tiden etter suksessen med denne.

Catcher in the Rye har aldri blitt filmatisert fordi Salinger nektet å selge filmrettighetene. Han mente at det ikke ville være mulig for noen å portrettere Holden Caufield på en troverdig måte.

…og så litt om boka

Hovedpersonen i The Catcher in the Rye er nesten en like stor litterær kjendis som Sherlock Holmes og og Captain Ahab. Holden Caufield er en 17 år gammel gutt som nok en gang har blitt sparket ut av nok en internatskole, han misliker det meste av det og de som er rundt han og finner ut at han skal stikke av tidlig fra skolen og rømme til New York. I New York flyter han rundt, oppsøker folk han kjenner og roter seg inn trøbbel både her og der. Handlinga omkranses av at han forteller sin historie fra et mentalsykehus. Bokas store tema er fremmedgjøring, ungdomsopprør og mistilpasning. Holden hører bare ikke hjemme noe sted.

Holden Caufield er en av disse skikkelig irriterende hovedpersonene som bare aldri gjør det han burde gjøre. Han er en temmelig plagsom tenåring som egentlig er ganske usikker, og som prøver å framstå som om han har mye bedre selvtillit en det han egentlig har. Han liker nesten ingen, og de han liker er de han virkelig beundrer. Og de liker selvsagt ikke han siden han er ganske plagsom, aldri sier det riktige og egentlig bare finner på en masse løgner. Hadde Holden Caufield levd idag så hadde han nok hatt en eller annen form for autisme-diagnose siden han har såpass store sosiale tilpasningsproblemer. Han er den typen tenåring man bare vil ta tak i og riste til han oppfører seg.

Problemet med en hovedperson som man misliker så sterkt er at det ødelegger for hele leseopplevelsen. Samtidig så er jo Holden hele boka, det ville ikke vært ei bok uten han så det hjelper ikke så veldig masse å irritere seg.

Catcher in the Rye er nok en av de bøkene som er mest satt opp som pensum og samtidig mest sensurert gjennom tidene. Boka er fylt opp av stygt språk, referanser til sex, homofile, alkohol og sigaretter.  Dette er helt tydelig noe av det som har gjort den attraktiv blant ungdom. Handlinga i seg selv er forholdsvis uskydlig, iallefall etter dagens standard, men den formidler en historie om fremmegjøring av ungdom.  Holden ønsker ikke å passe inn i det livet foreldrene hans og samfunnet forventer at han skal passe inn i. En ganske tidløs problemstilling for de fleste ungdommer. Og kanskje nettopp det som gjør at boka også passer best i det alderssjiktet. Og ikke i mitt. Jeg gjenkjenner den som en viktig historie, men for min del så tror jeg kanskje jeg for gammel for den.

Noen favorittsitater:

“People are always ruining things for you.”

“I can’t explain what I mean. And even if I could, I’m not sure I’d feel like it.”

Holden om gode bøker:

“What really knocks me out is a book that, when you’re all done reading it, you wish that the auothor who wrote it was a terrific friend of yours and you could call him up on the phone whenever you felt like it.”

Noe for deg? Altså, det er en grunn til at det er en klassiker, men den passer kanskje best for de under 20.

Lest: “Den lille prinsen” av Antoine de Saint-Exupéry

Kjappomtale

Den lille prinsen (1943) av Antoine de Saint-Exupéry er ei sånn bok jeg har hørt mange referanser til, men visste lite om før før jeg leste den nå. Den er kanskje mest kjent for hvor mange språk den er oversatt til (over 180 språk og dialekter ifølge wiki)  og at den er ei velkjent bok å lese når man holder på lære seg fransk. Utover dette så er det lite snakk om og referanser til innhold eller tema.

Innledningsvis begynner historien med en fortelling om når hovedpersonen som barn skal tegne en tegning, men som de voksne ikke forstår. De voksne ser klarer ikke å se det han egentlig har tegnet, han kommer fram til at voksne skjønner seg rett og slett ikke på barn. Bokas faktiske historie begynner når hovedpersonen, som i voksenlivet er blitt pilot, styrter i ørkenen. Han må bli i ørkenen for å prøve å reparere motoren på flyet sitt. Etter et par dager i ørkenen møter han ganske uventet på en liten gutt, en liten prins, som har kommet fra sin enmanns-planet til jorden. Han forteller historien om sitt liv på planetet B612 og hans lange søken etter en venn.

Noe av det som gjør boka så spesiell er forfatterens egne illustrasjoner som dukker opp underveis under pådekke av å være hovedpersonens egne tegninger til den lille prinsen. Du får faktisk se tegningene som det refereres til underveis, noe som gjør historia mer levende.

Er det ei barnebok? Det er vanskelig å si om boka er ei barnebok. Den tar for seg veldig kompliserte og voksne temaer, men samtidig er både utformingen, tegningene og språket tilpasset barn. Tema som død, vennskap, forfengelighet, ensomhet og menneskets natur er skrevet som fra et barns synspunkt, men samtidig blir temaene som voksne at jeg ikke helt kan se for meg hvordan barn kan skjønne helt dybden i de. Det må kanskje i tilfelle være eldre barn det er snakk om.

Noe av det boka lykkes best med er å vise frem hvordan voksne mister alt det magiske i sin verden.  Mens man fortsatt er barn så er det naturlig å tro på at ting i verden kan være magisk, men så blir man voksen og man alt må ha en naturlig forklaring. Voksne mister rett og slett kontakten med sin egen fantasi, muligheten til å oppfatte verden som noe annet enn akkurat det den framstår som.

Av rene tilfeldigheter så leste jeg min bok i en fantastisk flott pop-up-versjon, utrolig morsomt og noe som gjorde boka mye mer spennende. Pop-upene er basert på forfatterens egne tegninger og er tro mot originalen. Anbefales!

Alt i alt: Jeg kan godt skjønne at dette er en klassikere, men jeg sliter litt med å finne målgruppen. Temaene er veldig voksne og til tider blir det ganske trist, men samtidig så gjør det det lettere å fordøye sånn tunge tema.

Lest: “Mørkets hjerte” av Jospeh Conrad

Kjappomtale

Mørkets hjerte (1899) er kanskje den boka jeg har lest i det siste der jeg har vært mest aktiv med penna i margen. Makan til fantastiske setninger (spesielt for den norske oversettelsen). Nå har det seg dessverre slik at min utgave ligger nedpakket for tiden, men jeg har brukt fantastiske interenettet for å finne noen av sitatene.

Boka forteller historien om Marlowe, eller strengt tatt så forteller Marlowe historien fra da han jobbet som kaptein for et fransk handelskompagni på Kongofloden. Marlowe tar på seg oppdraget å reise oppover floden for å finne en av kompaniets mest suksessfulle og sagnomsuste elfenbenshandlere: Kurtz.  Hans fortelling består av reisen til handelstedet, ferden oppover floden for å finne Kurtz, og hva som skjer etter at han har vært der. Gjennom reisene beskriver han verden og menneskene rundt seg slik han ser den. Spesielt hans beskrivelser av de innfødte er nok de som har fostret mesteparten av omtalen av boka.

Min utgave av boka er en av de der man bare får masse omtaler av boka bakpå. Ganske irriterende for da få man jo bare vite hva andre syns, ikke hva den handler om. Men så leser man boka og skjønner at det er kjempevanskelig å beskrive innholdet så kort og konsist som på en vaskeseddel.

Boka er ganske kort, men rommer veldig mye. Noen av de delene der de innfødte beskrives er så fryktelige at jeg mått spole litt innimellom. Conrad ble beskyldt for rasisme og å fremstille afrikanere som avhumaniserte og degraderte. Jeg leste ikke boka slik. Beskrivelsene er fæle, men de står heller som en beskrivelse av hvordan kolonistene så afrikanerne, ikke hvordan Conrad selv så dem. Den beskriver kolonistenes overgrep på en mye mer reell måte enn annen litteratur hadde gjort for europeere på den tida.

Beskrivelsene, settinga og feelingen er grusom, deprimerende, kvelende og kvalm. Det skjer lite, men beskrivelsene av det lille som skjer er inneholder så mye mer enn handlinga. Den er vel så mye handling som miljø og beskrivelse.

Boka er i tillegg kjent som hovedinspirasjonen til Francis Ford Coppolas Apokalypse nå!.

Noen favorittsitater:

“Rare greier, dette livet – dette merkelige og nådeløst logiske arrangementet som er så til de grader fånyttes. Det beste du kan håpe på, er å høste litt egeninnsikt – og den kommer alltid forseint – uutømmelig grøde fylt av anger og ruelse.”

“Vi hørte ikke en eneste lyd. Du står og ser deg forundret rundt, og begynner å lure på om du er blitt døv – og så faller natten plutselig på og gjør deg blind i tillegg.”

Alt i alt: Verdt å lese, verdt å streke under, verdt å fordøye.

(Kladd) Lest: “Slaktehus 5 – eller Barnekorstoget” av Kurt Vonnegut

Jeg gir opp og publiserer herved en kladd. Jeg har nå prøvd i fire dager å skrive en sammenhengende og forståelig omtale av Slaktehus 5. Innser til slutt at det ikke er meg det er noe galt med, det er boka. Ikke galt med altså, det er en veldig bra bok som er skrevet på en spennende måte, men det kan rett og slettes ikke skrives en konvensjonell omtale av ei bok som på ingen måte er konvensjonell eller innenfor malen. Derfor får dere en kladd.

Kort sagt: Krig, sci-fi, Dresden, vonnegutesque, Andre verdenskrig, surrealisme, romvesen

Først litt om forfatteren…

Siterer tittelarket i boka:

“En fjerdegenerasjons tysk-amerikaner/som nå lever i gode kår/på Cape Cod/(og røker for mye),/som var amerikansk infanterispeider/hors de combat,/og var vitne til brannbombingen/av Dresden, Tyskland,/ “Elbens Firenze”,/for lenge, lenge siden,/og overlevde så han kunne fortelle om det./Nærmest i den telegrafisk-schizofrene/fortellertradisjon/egen for planeten Tralfamadore,/hvor de flyvende tallerkener/kommer fra./Fred.”

… og så litt om boka

Dette er kanskje en av de vanskeligste bøkene å skrive et slags referat av, så bær over med meg hvis dette ikke henger helt sammen… Boka begynner med at fortellerstemmen, forfatteren, beskriver hvordan han helt siden andre verdenskrig har planlagt å skrive en bok om sine opplevelser fra bombingen av Dresden. Dette er ikke bare bare å skrive om og det tar ham mange runder før han finner vinklingen sin. Vinklingen er å fortelle historien gjennom Billy Pilgrim: menig, tidsreiser,optiker og etterhvert bortført av romvesner til planeten Tralfamadore.

Slik er det. And so it goes.

Vonnegutesque

språk

surrealisme

Noe som overrasket meg med denne boka var at det var så få av mine venner og kolleger som hadde hørt om den. Jeg var overbevist om at dette var ei veldig kjent bok, det er jo en klassiker! (Den er jo til og med referert til i filmklassikeren Footloose!) Men den er kanskje mye mer en amerikansk klassiker heller enn en verdensomspennende en?

Noen favorittsitater:

“Det sto en brusflaske i vinduskarmen. Etiketten skrøt av at den ikke inneholdt noen form for næring overhodet.”

Noe for deg? Åj, hvem kan egentlig denne boka passe for?

Lest: “De dødes tjern” av André Bjerke

Kort sagt: Krim, bok+film, klassiker, hyttetur, akademikere, skauen, Bernard Borge, mysterium

Først litt om forfatteren...

André Bjerke (1918-1985) ga opprinnelig ut krimbøkene sine under pseudonymet Bernard Borge. Utover dette så burde ikke herr Bjerke kreve spesielt mye introduksjon, mannen var særdeles produktiv. De fleste kjenner nok best til han barnebøker og lyrikk, han ga bl.a. ut en omstridt ABC (hvem skulle trudd noe slikt fantes). Skrev endel kriminalromaner med et stort innslag av psykoanalyse, bl.a Nattemennesket (1941), De dødes tjern (1942) og Døde menn går i land (1947).

Var også forkjemper for riksmålssaken, skrev endel om språk og var redaktør av tidskriftet Ordet. Gift en kort periode med hovedrolleinnehaversken i De dødes tjern Henny Moan (som faktisk senere var samboer med Ole Paus).

Et par av humorbøkene til Knut Nærum er direkte inspirert av Bjerkes krimbøker.

…og så litt om boka

En vennegjeng samles på innflytningsfest hjemme hos hovedpersonen (Bernard Borge – krimforfatter) og får høre en spøkelseshistorie fra hytta til den ene av dem. Kort tid etter så forsvinner eieren av hytta, og vennegjengen bestemmer seg for å reise til hytta for å finne ut hva som skjer. Er det noe overnaturlig som foregår ute i skogene? Og kommer alle til å overleve hytteturen?

Dette var påskas bokklubbok, måtte jo være krim i påska! Leste den på ferie og jeg tror kanskje hun jeg var på ferie sammen med trodde den var en komedie til slutt. Det var en humring underveis. Siden dette er ei sånn bok der forfatteren bruker sitt eget pseudonym også som navn på hovedpersonen, så blir det litt vanskelig å skille mellom disse to. En del av de tingene som hovedpersonen sier og tenker blir ganske fjerne, og jeg brukte mye tid på å undre om dette faktisk var Bjerkes kvinnesyn (se f.eks. sitatet under). Kvinner blir gjennomgående objektifisert og har tydeligvis liten egen verdig utover å lage mat og se pene ut.

Man kan jo nesten spørre seg: Hva kom først av” skrekksjangeren” og “ungdommer på hyttetur”? Noen av filmeverdenens mest klassiske filmer dreier seg om ungdommer som drar på tur til gudsforlatt sted og snart finner seg i den blodstørste morderens vold. Denne boka er intet unntak. Men det er ikke nok til å bli kåret til Norges beste kriminalroman, det må litt mer til enn som så. Selv om Bjerke (eller Borge) var en annerkjent kriminalforfatter fra før av, så tror jeg nok filmatiseringen av De dødes tjern (1958) hadde en del å si for populariteten. Kanskje en av de bøkene som er mer kjent for filmen, enn for boka. Spesielt den velkjente (og avbildede) motivet av damen i hvit nattkjole (for de av dere som ikke har lest boka så skal jeg ikke avsløre hvem damen er).

Boka kan bli tolket som et forsvar for psykoanalysen, det er iallefall den som bidrar til en slags løsning til slutt. Det blir iallefall en del psykoanalyse-snakk etterhvert, noe som blir ganske fjernt for en av vår tid, men det var nok mye større da og kunne brukes til det meste (selv om dette ikke er noe det er full enighet om i vennegjengen).

Løsningen er kanskje ikke blant de mest fiffige, men oppbyggingen og historien klarer fint å bære hele boka som en psykologisk thriller. Boka er god krim, iallefall for en som ikke leser krim til vanlig!

Noen favorittsitater:

“Det er en god, gammel regel som sier at man bør begynne med begynnelsen. Når kvinner skal fortelle en historie, begynner de regelmessig med poenget; forutsatt da at deres historier har et poeng, hva de oftest ikke har. Vi menn derimot, det saklige kjønn, vi som kan fortelle en historie, vi begynner alltid med begynnelsen.”

“Tenk på hvor meget god norsk skog som er blitt ødelagt ved at man har laget bøker av den! Tenk dere et stolt gammelt tre i skogen, en kongefuru som vinden suser i, en verden i seg selv. Og så en dag kommer det noen dverger å hugger den overende og sender den til byen for å gjøre den om til litteratur.”

Sjekk også ut innlegget jeg la ut i påska med et lengre sitat fra boka.

Noe for deg? Ja! Denne boka bør du ha lest, den er både kort og klassiker. Passer for deg som ikke er så begistra for krim også. (Så kan du jo se filmen etterpå:)

Lest: “Den fremmede” av Albert Camus

Først litt om forfatteren..

Albert Camus (1913-1962) er en av disse veldig intellektuelle forfatterne som hang rundt med Sartre og Beauvoir i Paris på midten av 1900-tallet. Opprinnelig fra Algerie, men levde og studerte i Paris der han også døde i en bilulykke. Mest kjent for debuten Den fremmede (1942), men også Myten om Sisyfos som kom ut samme år, Pesten (1947) og Fallet (1948). Mottok Nobelprisen i litteratur i 1957.

Bilde lånt via Wikipedia

…og så litt om boka

Handlingen er lagt til Algerie på begynnelsen av 40-tallet. Hovedpersonen Mersault har akkurat fått vite at hans mor har gått bort. Han jobber i en avis, får seg etterhvert en slags kjæreste og slentrer rundt i livet helt til han utfører en handling som skal forandre alt og sette en stopper for hans forholdsvise bekymringsløse livsstil. De gjentagende beskrivelsene av den uendelige trykkende heten henger kvelende over boken.

Det er rett og slett ikke mulig å beskrive handlingen i noe særlig mer detalj uten å avsløre for mye uten å avsløre hva som skjer. Boka er delt i to deler som omhandler før og etter denne hendelsen. Når jeg leste den første delen så følte jeg at det var veldig mange likhetstrekk med Bukowski, Kerouac eller Hemingway i skrivestilen. Det skjer lite, hovedpersonen driver for det meste av gårde og eksisterer. Del to derimot grenser til å være ligne mer på Kafkas Prosessen.

Bilde lånt av forlaget

Den fremmede regnes for å være en av de store eksistensialistiske romanene, og det er kanskje det som ødelegger den litt for meg. Språket er veldig lett å lese og historien er helt grei, men da jeg hadde lest den ut så satt jeg igjen med en følelse av “var det alt”? Det skjer jo endel, men det handler meste om de store eksistensialistiske spørsmålene, og der mister jeg kanskje litt interessen og sitter igjen med følelesen av at jeg ikke er helt smart nok, eller intellektuell nok. Jeg fikk iallefall ikke sånn veldig masse ut av den.

Et favorittsitat eller to:

“Jeg arbeidet hele ettermiddagen. Det var fryktelig varmt på kontoret, og da jeg skulle hjem om kvelden, var jeg glad for at jeg kunne slentre langs kaiene. Himmelen hadde et skjær av grønt, jeg følte meg tilfreds. Likevel gikk jeg rett hjem til meg selv, for jeg ville koke poteter.”

“Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stede.”

Les/ikke les? Boka var bare akkurat helt grei, og jeg tror kanskje jeg er for begeistra for den gode historien til å bli begeistret.

Lest: “Pygmalion” av George Bernard Shaw

Først litt om forfatteren…

Bilde lånt av Wikipedia

George Bernard Shaw er en irsk dramatiker best kjent idag  for Pygmalion som kom i 1913. Må innrømme at jeg ikke har noe kjennskap til de andre stykkene han har skrevet, men de er tydeligvis ikke noe å kimse av de heller siden mannen faktisk vant Nobels Litteraturpris i 1925. To av stykkene hans, Pygmalion og Arms and the Man, ble også gjort om til musikaler mot Shaws vilje. Han har i hovedsak skrevet komedier, og engasjerte seg mye politisk. I tillegg var han særdeles begeistret for Ibsen, og var en av grunnleggerne av London School of Ecnonomics.

… så litt om boka

Eliza Doolittle er en ung, fattig blomsterselgerske fra feil side av byen. Tilfeldigvis møter hun Higgins (professor i fonetikk) og Mr Pickering  (også interessert i språk) på gaten. Hun får høre at Higgins av og til hjelper nyrike med å endre språket sitt slik at de fremstår som mer borgelige enn de egentlig er. Eliza har fått lovnad om en jobb i en blomsterbutikk, et steg opp fra å selge blomster på gaten, men cokney-dialekten hennes står i veien for dette, og med det en mer respektabel fremtid.  Higgins bestemmer seg for å ta på seg utfordringen og inngår et veddemål med Pickering om at han kan forvandle Eliza til en hertuginne (eller iallefall en som folk tror er ei hertuginne) ved å oppgradere både språket og framtoningen hennes.  Etterhvert som denne opplæringen skrider frem så oppstår det selvsagt antydninger til romantikk, sjalusi og forviklinger. Stykket beskrives både som komedie og romantikk.

Pygmalion finner vi første i en gresk myte om en skulptør som forelsker seg i en av skulpturene sine, uten at dette nødvendigvis henspiller noe særlig til hverken handlingen eller slutten på stykket.

Uten å avsløre for mye: Avslutningen på stykket er noe mer åpen enn avslutningen på My Fair Lady. Shaw var særdeles misfornøyd med dette og skrev et post script til stykket som forteller hva som egentlig skjer med Eliza, Higgins og resten av gjengen. Dette er ikke en del av selve teaterstykket, men beskriver hvordan, og hvorfor, det går som det går. Det er egentlig ganske fint, men overlater jo også lite til mystikken. Det er litt som om Ibsen skulle skrevet stil om hva Nora gjorde når hun forlot hjemmet sitt.

Stikkord på tema: Klassereise, sosial mobilitet, sosiolekt, kvinnefrigjøring.

Pygmalion er et ganske lett teaterstykke å lese, det er grundige sceneanvisninger og det gjør det lett å sette seg inn i situasjonen. Det er fort gjort å lese, men det er også bare helt grei lesing. Teaterstykker er skapt for å ses, ikke leses.

Noen favorittsitater:

“I sold flowers, I didn’t sell myself. Now you’ve made a lady of me, I’m not fit to sell anything else.” Eliza Doolittle

“The great secret, Eliza, is not having bad manners or good manners, or any other particular manners sort of manners, but having the same manner for all human souls: in short, behaving as if you were in Heaven where there are no third-class carriages, and one soul is as good as another.”  Higgins

Les/ikke les? Hvis du har sett My Fair Lady, men vil vite hvordan det egentlig går så kan du nok sette pris på dette stykket. Hvis ikke så tror jeg jeg ville anbefalt å oppleve det på scenen.

Lest: “Faktotum” av Charles Bukowski

Først litt om forfatteren…

Bukowski er en forfatter jeg ikke hadde noe særlig forhold til. Når det blir referert til han, så er det sjelden litterære referanser. Det er en forfatter jeg flere ganger har tatt ut av hylla på Ark og vurdert, før jeg har satt den tilbake. Det er sjelden vaskeseddelen har fristet, og jeg har bare ikke blitt fanget. Når jeg nå endelig begynte å lese denne boka så handlet det mest om tilfeldigheter. Godt tilbud i en nettbutikk, og voila så havnet boka i postkassa mi.

Fremtidige forfatterspirer nevner ofte Bukowski i samme åndedrag som Kerouac og Hemingway, og da refereres det vanligvis mer til hvordan han levde, enn bøkene han skrev.  Da jeg var i San Fransisco for noen år siden var det flere barer som reklamerte med å ha vært et av Bukowskis vannhull. Etter å ha lest Faktotum så overrasker det ikke, og det kan kun være  at det er lenge siden som gjør at ikke annenhver bar i USA kan reklamere med det samme.

…og så om boka

Faktotum handler om forfatteren Henry Chinaski (Bukowskis alter ego) som driver fra by til by i USA i på midten av 1940-tallet. Til tross for et sterkt ønske om å være forfatter, så er det alkohol og småjobber som driver han fremover og videre. Mens han får sparken fra den ene småjobben etter den andre, så driver han også fra bar til bar, og hospits til hospits. Han vil egentlig være forfatter, men det skorter litt på gjennomføringsevne,

Boka i seg selv er ganske lettlest, om enn repetetiv. Chinaski befinner seg ofte i en ny by, men det skjer sjelden noe nytt. Han tar inn på et hospits, finner seg en jobb, drikker fem flasker vin/sprit, får sparken fra jobben. Rinse and repeat.

Beretningen kan til tider beskrives som svært ubehagelig, til og med kvalmende. Når det beskrives hvordan hovedpersonen drikker seg full fra morgen til kveld, dag etter dag, så sitter man igjen med en skikkelig uggen følelse. Det er tydelig at dette er selvopplevd, og jeg som hater å være fyllesjuk krymper meg ved tanken på å  måtte leve sånn. De sterkeste kvalitetene til boka er hvordan den ofte, egentlig for ofte, får meg til å føle meg både kvalm og klaustrofobisk.

Problemet til denne boka, som ofte er et problem med bøker som fremstår som veldig selvbiografiske fra forfatterens side, er at man sitter igjen med en følelse av at forfatteren ikke har gjort et særlig stort arbeid for å skrive boka. At det rett og slett er litt latskap å skrive på denne måten. Det drar ikke ned kvaliteten på boka, men er et litt irriterende trekk som gjør at det ikke frister stort å lese flere av bøkene hans.

Et favorittsitat eller to

“Jeg husker dagene i New Orleans da jeg levde på godteri til to femcenter om dagen flere uker i strekke for å få tid til å skrive. Men dessverre, sult gjorde ikke kunsten bedre. Den skapte hindringer for den. En manns sjel var rotfestet i magen. En mann skrev mye bedre etter å ha spist en tjukk biff og drukket en halvflaske whisky enn han noensinne skrev etter å ha spist godteri for småpenger. Myten om den sultende kunsteren var en vits.”

“Nesten alle var forfattere. Detvar ikke alle som trodde de kunne bli tannlege eller bilmekaniker, men alle visste at de kunne bli forfatter. Av de femti karene i rommet trodde sannsynligvis femten av dem at de var forfattere. Nesten alle brukte ord og kunne skrive dem ned, m.a.o. kunne nesten alle bli forfatter. Men de fleste menne, heldigvis, er ikke forfattere, eller endog drosjesjåfører, og noen menn – mange menn – er dessverre ingenting. “

Les/ikke les? Les! Men vær klar over at du leser en som prøver å være stemmen til en generasjon, ikke en som prøver å formidle hva en generasjon vil si.