Archive | Lange klassikere RSS feed for this section

Litterær ferieoppsummering

15 Sep

Først og fremst: Hurra for gode venner som vet hva jeg ønsker meg! Magnhild ble herved det obligatoriske bok-kjøpet på Gardemoen Utland.

IMAG1192

En liten, litterær ferieoppsummering kommer her:

  • Antall land besøkt: 2
  • Antall bøker kjøpt: 3
  • Antall bøker lest ut: 4
  • Antall timer på fortauskafé med øl og sigaretter: uendelige
  • Antall grusomme lange klassikere som jeg endelig er ferdig med: 1 (Endeeeeeelig!)

barcelona

Omtaler av alle bøkene kommer etterhvert! Og siden jeg endelig er ferdig med Moby Dick så kan jeg faktisk lese andre bøker med god samvittighet – det føles skikkelig digg 🙂

Advertisements

Oslosommer: Med Moby på flytebrygga

21 Jul

Hva kan være bedre omgivelser for å innta en av verdens største klassikere enn 28 grader og strålende sol i Oslo?

IMAG1115

Lest: “Jane Eyre” av Charlotte Brontë

2 Jul

Kort sagt: 1800-tallet, kjærlighet, tragisk, mørkt og dystert, guvernante, fattigdom, kostskole, foreldreløs, ensomjaneeyre, udødelig kjærlighet

Først litt om forfatteren…

Charlotte Brontë (1816-1855) var den mest produktive av de tre Brontë-forfattersøstrene.  Bøkene sine ga hun ut under pseudonymet Currer Bell. Jane Eyre (18479) var hennes mest kjente roman, men hun ga også ut Shirley (1849) og The Professor (1857). Brontë-søstrene vokste opp i enkle kår og gikk etterhvert på kostskole for fattige på samme måte som Jane, denne skolen skal være inspirasjonenJanes kostskole Lowood.

… og så litt om boka

Jane Eyre er ei foreldreløs jente i 1800-tallets England som er satt bort hos fjerne slektninger. Hun bor i herskapshuset til sin onde tante som ikke kan fordra henne, sine søskenbarn som heller ikke syns særlig godt om henne og tjenerne som heller ikke er hennes allierte. Ettersom hennes fortelling skrider frem befinner hun seg på en kostskole for fattige barn, blir lærer og begynner å jobbe som guvernante i et herskaplig hus før hun  finner seg en enslig tilværelse i en liten landsby. Vi følger henne fra hun er ca 10 år og frem mot slutten av tenåra.

Jeg så selv en filmatisering for et par år tilbake, men jeg er temmelig glad for at jeg husket såpass lite av plottet. Det eneste jeg husket var hvor utrolig tragisk alt var (og det var det jo greit å være forberedt på). Derfor avslører jeg ikke mer av handlingen, det er faktisk endel twists and turns her som gjør det hele ganske spennende.

Vennskap og kjærlighet er uten tvil to av de viktigste temaene i denne boka. Jane blir gjennomgående beskrevet som lite pen, men ordentlig og høflig. Hun holder en sunn avstand til folk rundt seg, noe som også fører til at hun ikke utvikler så nære vennskap med de rundt seg. Sleng på en utrolig dårlig selvtillit fordi hun hele tiden blir fortalt hvor stygg hun er og hun går nesten i ett med veggen. Likevel forelsker hun  seg, og han i henne – og man skulle nesten tro at det skulle bli happy ending på side 250. Men det skjer selvsagt ikke. Plottet er iallefall en Hollywoodfilm verdig på det feltet.

I tillegg til kjærligheten så finner vi den alltid tilstedeværende Gud med sine krav, pinsler og krav til de stakkars menneskene. Som en ihuga humanist er det ganske vanskelig både å skjønne hvordan Gud kunne styre dem på denne måten, men også å godt hvor utrolig strikt dette samfunnet var. I tillegg til at kirka styrte meg hård hånd så var også hver og en av vanlige innbyggere med opprettholde denne verdensordenen. Jane er intet unntak, hver gang noen går galt så er det fordi hun blir straffet for noe (som egentlig ikke er en synd). Det blir litt sånn slitsomt etterhvert, men gir som sagt en spesiell innsikt i kirkas posisjon på den tida.

Selv om boka av og til var ganske irriterende og Jane virkelig gikk meg på nervene, så likte jeg den skikkelig godt. Den hadde alt ei sånn bok skal ha, pluss litt mer til. Jeg er herved en fan!

IMAG0986

Noen favorittsitater:

Jeg har allerede delt noen av mine favorittsitater i innlegget  “Å gjøre ingenting med Jane”, men legger likevel til noen til her.

“Unge damer har en bemerkelsesverdig evne til å la deg forstå at de synes du er ufiks, uten å måtte si det rett ut. En viss overlegenhet i blikket, kjølighet i væremåte, nonsjalanse i tonefallet uttrykker fullt ut hva de mener om saken uten at de blamerer seg med noen konkret uhøflighet i ord eller handling.”

” Den var nær, og siden jeg ikke hadde sendt noen bønn opp mot himmelen for å avverge den, siden jeg hverken hadde foldet hendene eller bøyd knærne eller beveget leppene, så kom den – i veldig tunge kast veltet flommen innover meg. Den fulle bevisstheten om mitt forspilte liv, min tapte kjærlighet, mitt knuste håp, min dødsdømte tro hang svær og mektig over meg, i en eneste truende masse. Den bitre stunden kan ikke beskrives, sannelig stemte det at ‘vannene er kommet inntil sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, der intet fotfeste er, jeg er kommet inn i dype vann, og strømmen slår over meg.’ “

Noe for deg? Liker du lange klassikere, britiske mursteiner av britiske kvinnelige forfattere og kostymedrama? Ja!

Lest: “Farvel til våpnene” av Ernest Hemingway

26 Mar

Kort sagt: Første verdenskrig, amerikaner i Italia, “write what you know”, erindringer, krig, kjærlighet, håpløshetfarvel

Først litt om forfatteren…

Ernest Hemingway er regnet som en av disse store bautaene i litteraturen. Mest kjent for Den gamle mannen og havet (1952), Og solen går sin gang (1926), Klokkene ringer for deg (1940), i tillegg til Farvel til våpnene (1929). Stemme for den desillusjonerte mellomkrigsgenerasjonen. Stor på å ta utgangspunkt i egne opplevelser, spesielt fra tiden han bodde i Europa og på Cuba. Av og til litt vanskelig å vite hvor Hemingway slutter og hovedpersonen begynner. Myteomspunnet og kjent for såvel livsstilen og drikkingen sin som for forfatterskapet. Fikk nobelprisen i litteratur i 1954.

…og så litt om boka

Handlingen er satt i Italia under første verdenskrig. Amerikaneren Frederic Henry har meldt seg frivillig som ambulansesjøfår ved den italienske fronten. Her treffer han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og innleder et forhold til henne. Etter å ha blitt skadd i kneet blir han sendt til et sykehus i Milano hvor Catherine jobber som sykepleier og forholdet utvikler seg. Han blir sendt tilbake til fronten og opplever tilbaketrekningen, under trussel om å bli skutt deserterer han og rømmer med Catherine til Sveits for å leve kjærlighetens glade dager.

Handlingen har to hovedkomponenter: krig og kjærlighet.

Kjærligheten først. Boka er, såvidt jeg har forstått, å regne som en stor kjærlighetsroman. Personlig syns jeg ikke kjærlighetshistorien virker så trolig, det blir for overflatisk og hovedpersonen har knapt noen indre dialog om følelsene for, eller forholdet, til Catherine. De er glad i fortelle hverandre hvor glad de er i hverandre når de er sammen, men ellers er ikke kjærligheten så tilstedeværende. Mulig jeg bare forventer for mye, og kanskje er det sånn en sånn mannemann-forfatter vil beskrive den, men for meg så holder det ikke. Det er først helt mot slutten at det er mulig å få et slags grep på det.

Krigens tilstedeværelse er mer realistisk. Boka var også en av de store skildringene som beskriver hvordan det faktisk var ved fronten. Den beskriver både kjedsomheten når det skjer ingenting, brutaliteten og grusomheten ved kampene og håpløsheten for de som var involvert. Noen steder måtte jeg legge fra meg boka fordi jeg faktisk ble kvalm av beskrivelsene av blod, skader og død. En del av krigsskildringene blir langdryge og vanskelig å følge. Stedsnavn etter stedsnavn, lange skildringer der det egentlig skjer svært lite. Jeg tar det for det det er, men det fenger ikke helt for min del. Mange av ordene og uttrykkene som brukes forstår jeg rett og slett ikke., det er ord som ikke er i mitt vokabular.

hemingway

I likhet med mange andre forfattere som i så stor grad skriver selvbiografisk så slet jeg med å skille mellom Frederic Henry og Ernest Hemingway. Det blir så veldig tydelig at det er snakk om forfatterens erindringer her, men det er også en styrke. Her skjønner man at det ikke overdrives, at det faktisk er ganske realistisk, kanskje til og med “under-resalistisk”.

Det er sjelden jeg henger meg opp i oversettelsen av en engelsk bok, men for denne boka så må jeg si at oversettelsen påvirket min leseopplevelse. Boka ble oversatt av Herman Wildenvey i  1930 med ganske krokete gammelt språk og endel uttrykk som jeg rett og slett ikke forstår. Mye av det har nok med militærspråket å gjøre, men endel er rett og slett ganske foreldet. Jeg hadde satt pris på en ny oversettelse, mulig det kunne gjort boken mer aktuell?

Likte jeg den? Både ja og nei, men jeg er veldig glad for at jeg har lest den.

Les/ikke les? Hvis du skal lese din første Hemingway-bok så ville jeg nok heller valgt Og solen går sin gang eller Den gamle mannen og havet, så kan du ta denne etterhvert. Hvis du er gira på krig, elendighet og tragisk slutt, go for it!

Lest: “Valley of the dolls” av Jacqueline Susann

26 Feb

Først litt om forfatteren… valley

Jacqueline Susann er for det meste kjent for Valley of the Dolls (1966). Verdenen hun beskriver i boka er tydeligvis selvopplevd (hele den der write what you know-greia) og biografien hennes fremstår som en kombinasjon av de tre hovedpersonene i boka.

Romanen er en Roman à clef, en roman fra virkeligheten, men med karakterenes navn endret.  Ryktene sier også at flere andre kjendiser fra datidens New York hadde var utgangspunktet for flere av karakterene. Susann bante med Valley of the Dolls veien for andre kvinnelige forfattere inne samme sjanger, som f.eks. Jackie Collins.

Hun skrev noen bøker til, men ingen av de oppnådde noe i nærheten av samme suksess som denne.

.. så litt om boka

Anne Welles er en småbyjente som reiser til New York ved første mulighet for å komme seg unna hjembyen og familien.Det eneste hun ønsker seg er en jobb og et liv i storbyen. Hun er selvsagt fantastisk vakker og får seg umiddelbart jobb som sekretær,  samt en millionær-forlovede. Hun blir også kjent med sangerinnen Neely O’Hara og modellen Jennifer North og sammen utgjør de bokens trio. På hver sin måte oppnår de suksess og nedturer både profesjonelt og privat i New York og Hollywood. Etterhvert blir det vanskeligere å håndtere virkeligheten uten tabletter i forskjellige farger som hjelper til. Hjelper til med å få dem opp om morgenen, og til sengs om kvelden.

Tittelen Valley of the Dolls henviser til kallenavnet på tablettenen: Dolls. Jeg har fortsatt ikke funnet noen norsk oversettelse av tittelen, men jeg regner med at den må ha eksistert på et visst tidspunkt.

Handlingen i boka strekker seg fra 1945 til 1966 og gir et ganske interessant bilde av en verden som de færreste har hatt et innblikk i. Både beskrivelsen av datidens New York og underholdningsindustrien. Åpenheten rundt sex, alkohol og rus har nok fått mange til å steile. Selv kunne jeg ikke helt tro at boka var skrevet i 1966, jeg ser for meg at så mye åpenhet rundt disse temaene må ha vært ganske progressivt på den tiden. Det forteller også noe om en tid der det ikke lengre var de de fra feil samfunnslag som ble narkomane, både husmødre og superstjerner fikk et glass dolls til å løse problemene sine. Men som boken (ikke overraskende) viser så gjorde de ikke det.

Utover settingen så kan jeg ikke si at jeg sånn hurra-meg-rundt-begeistret. Tror jeg leste et par Jackie Collins-bøker i tenåra og dette er ikke veldig annerledes. Tragisk ender det også. Jeg skjønner klassiker-stempelet rett og slett fordi den solgte så utrolig bra, og grunnen til at den solgte så utrolig bra er jo at ingen hadde gitt det samme innblikket i denne verdenen tidligere, men idag har den ikke så veldig mye å rutte med lengre.

Noen favorittsitater

“Oh Mama, I don’t know what I like or what I am. That’s why I want to go to New York.”

“Love shouldn’t make a beggar of one. I wouldn’t want love if I had to beg for it, to barter or qualify it. And I should despise it if anyone ever begged for my love. Love is something that must be given — it can’t be bought with words or pity, or even reason.”

Les/ikke les? Ikke les, det finnes så veldig mye annet å lese. Hvis du vil tilfredstille din indre kikkre så får du nok mer ut av å lese en av bøkene til Neil Strauss

Lest: “På kjøret”av Jack Kerouac

21 Feb

Jeg er klar over at jeg kanskje fremsto litt kritisk til denne boka i forrige innlegg. Jeg tar det tilbake.

Foto: Tom Palumbo

Foto: Tom Palumbo

Først litt om forfatteren…

Jack Kerouac var ikke bare forfatter, han var et symbol på en livsstil, et forbilde for en  hel generasjon og mannen som skapte en felles forståelse av beat-forfatterne. Samme med andre forfattere og poeter som Allen Ginsberg og Neal Cassady skapte han et sug mot veien, mot friheten for unge menn i USA i etterkrigstida.

Etter å ha gått litt på college og tjenestgjort litt i militæret ble han forfatter . Veien ble hans hjem nummer to. På kjøret (1957) er hovedverket hans som gjorde han til et ikon og bante vei for flere forfattere med han. Utover På kjøret (engelsk: On the Road) er hans mest kjente verk Dharma Bums (1958) og Big Sur (1962).

Jack Kerouac døde den tragisk og typisk altfor tidlig død som følge av et liv med alkoholmisbruk.

… så litt om boka

Boka beskriver Sal Paradise (Jack Kerouac) sin utferdstrang og reiser på kryss og tvers over det amerikanske kontinentet i etterkrigstadas USA. Med seg på turen har han diverse brokete bekjentskaper. Hovedkumpanen hans er Dean Moritarty (Neal Cassady), sønn av en alkoholiker med tragisk barndom og stor begeistring for kvinner,  en karakter som nok hadde blitt diagnsotisert med ADHD i dagens samfunn. Sal er egentlig forfatter, lever litt på veteranstipend og bor for det meste hos tanta si i vinterhalvåret. I sommerhalvåret dras han ut på veien, tilsynelatende uten noen større plan enn å komme seg fra New York til andre enden. Innimellom dukker det opp noen damer (skrepper), men de er alle mindre viktige bikarakterer som brukes og kastes (eller iallefall forlates med jevne mellomrom).

Det er så mye som er sagt om denne boka, jeg skal prøve å begrense meg til de momentene som jeg syns var viktigst. Som tittelen sier så er disse gutta på kjøret, på veien, mesteparten av tida. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg så slet jeg innimellom med denne boka. Innimellom blir det for monotont, litt sånn som hos Bukowskis Faktotum.  De forflytter seg på en eller annen måte fra et eller annet sted uten at det nødvendigvis skiller seg noe særlig fra forrige gang de flyttet seg fra et sted til et annet. Av og til så står jeg og tripper mens jeg ser på klokka, andre ganger så henger jeg halsende etter i svingene. Sånn er det å være på kjøret, veien bestemmer mer enn du gjør.

Boka har to veldig interessante sider. Den ene finner vi inni boka, den andre finner vi utenfor. Inni finner vi et språk som av og til er så vakkert at det gjør vondt. Utenfor finner vi en kontekst som er en kultklassiker verdig.

ontheroadSpråket først. For det meste er det ganske rett fram. Nesten i dagbokformat beskrives Sal levnad – hva han spiser, hvem han treffer på, og andre dagligdagse hendelser. Språket er også ganske rått, her er det skrepper og okier, brutale skildringer av fyllekuler og slagsmål uten at noe legges imellom. Men så plutselig kommer det noen setninger, et bilde eller en historie som bare tar pusten fra meg. Som her, når Sal beskriver sin venn Dean som er på vei ut på veien igjen:

“Han gjorde et siste tegn. Jeg vinke tilbake. Plutselig vendte han seg mot sitt eget liv og forsvant ut av syne. Jeg sto med åpen munn og stirret rett inn i mine egne dagers gråhet. Jeg hadde en fryktelig lang vei foran meg.”

Sammenlignet med mange andre forfattere så er det kanskje ikke det mest fantastiske, men i denne boka og med dette språket så er det noe helt spesielt.

Så konteksten. Å se for seg hvordan det var å være unge på denne tiden er vanskelig, men det er helt klart at disse ungdommene hadde helt andre forutesetninger og forventninger til seg enn nå til dags. Ungdomstid eksisterte jo rett og slett ikke på den tiden. Disse unge mennene, mange veteraner fra andre verdenskrig, møtte et samfunn hvor utferdstrangen var stor og dragningen sterk. Bilen hadde gjort sitt inntog som og tilværelsen som omflakkende forfatter var tydeligvis forlokkende. Når boka så kom ut på midten av femti-tallet så hadde det også grodd frem ungdomsgenerasjon som ble lokket mot veien, mot det Hemingwayske omstreiferlivet. Før internett så kan jeg glatt se for meg at denne boka nesten kunne fremstå som en reiseguide på the road. En how to-guide rett og slett. Det er jo helt klart forlokkende aspekter med et sånt liv, men jeg kan jo bare sammligne det med mitt liv, jeg kan jo allerede for det meste dra dit jeg vil. Mulighetene fremstod nok som ganske annereledes for 50 år siden, og desto mer forlokkende ble livet på veien.

Noen favorittsitater:

“Så kom våren, tiden for reiselyst og alle i den spredte gjengen gjorde seg klar til å dra et eller annet sted.

“Det var alltid mãnana. Den neste uken hørte jeg ikke annet – mãnana, et herlig ord som kanskje betyr himmelen.”

Les/ikke les? Ja! Bare ha litt tålmodighet. Reisen er målet i seg selv.