Lest: “Gi meg en scene – Norsk blogghistorie” av Kristian Bjørkelo

12 Jan

mseci6h._169_GiMegEnSceneKort sagt: Blogg, antologi, ikke-fiksjonell, historie, konflikt, dokumentar, meninger, sjølvprofilering, rivende utvikling, nettdagbok

Først litt om forfatteren….

Kristian Bjørkelo (f.1978) underviser i sosiale medier og kommunikasjon ved UiB. Han bidrar som samfunnsdebattant gjennom media og på blogg under pseudonym. Utover å være redaktør så har han skrevet tre av kapitlene i boka.

Boka består ellers av artikler skrevet av andre bloggere som på et eller annet tidspunkt de siste årene anses å ha bidratt til blogghistorien, bl.a Heidi Nordby Lunde, Ida Gylff, Kristin Oudmayer og Bjørn Stærk.

….deretter litt om boka

Gi meg en scene består av 15 artikler med forskjellig vinkling på norsk blogghistorie. Innledningsvis kommer det en oppsummering av bloggens spede start med diverse nettdagbøker og nettsider som ligner lite på det man regner som en blogg idag. For 10 år siden havnet ikke bloggen om dagens outfit, treningsregimer, interiør eller reklame for tannbleking. Den gang da var f.eks. ikke bilder noe hvermansen lastet opp på internett i hytt og gevær. Bloggene var i større grad anonyme kanaler for politiske ytringer, samfunnsdebatt eller svært enkle dagbøker som ble delt smalt med likesinnede.

De videre kapitlene tar for seg diverse strømninger i bloggutviklingen, og opplevelser tidlige bloggere har hatt. Om sykdomsbloggerne, mørkeblå-bloggere, om hvordan Vampus mistet jobben da hun gikk fra anonym til åpen, og hvordan galebloggerne endelig fant sin plattform for å uttrykke seg. Noen begynte som bloggere, men utviklet seg til publisere egne bøker med tematikk fra bloggen som utgangspunkt.

Boka er lettlest og underholdende om temaet, men det er ikke alle kaptitlene som er like interessante. Kanskje pga tematikken, kanskje på grunn av at skrivestilen til forfatteren egner seg bedre til blogg enn til bok? Egentlig så er det noen kapitler man kan hoppe over hvis de ikke virker interessante fra begynnelsen av. Noen steder kunne den også vært bedre redigert, noen basic opplysninger om blogghistorie og diverse annet blir nevnt flere ganger i de forskjellige artiklene og dette kunne med fordel vært fjernet.

Innimellom henvises det til feider i bloggmiljøet, vanskelige episoder og personkonflikter, uten at det faktisk blir forklart. Det gjør at boka til tider virker litt intern og er frusterende lesning for oss som ikke allerede kjenner til disse hendelsene og kan sette de inn i konteksten.

Per idag har Norge 300.000 bloggere, men det er ganske få og smale bloggere som er med på å definere blogghistorien. Det overrasker meg at rosabloggere, interiørbloggere og matbloggere har fått liten til ingen plass. De er kanskje ikke like nyttige tilskudd til samfunnsdebatten, men deres påvirkningskraft på sine lesere, og ikke minst deres markedsverdi, er mye høyere enn de fleste politiske bloggerne. Det at disse stemmene mangler før bokprosjektet til å virke noe mer elitistisk enn det tittelen gir inntrykk av.

Oppsummert så syns jeg boka er spennende og underholdende, den omhandler et tema jeg er interessert i og den er folkelig skrevet. Men den er også smalere enn man skulle tro, og du bør ha lest blogger minst de siste fem årene for å få fullt utbytte av den.

Passer for deg? Passer for deg som har interesse for blogg, kommunikasjon og samfunnsdebatt på et litt nørdete nivå.

Lest: “One Moment, One Morning” av Sarah Rayner

10 Jan

one_momentpbfcKort sagt: Brighton, tragisk, vennskap, alkoholisme, død, sinne, sorg, chick-lit-drama

Først litt om forfatteren…

Sarah Rayner har gitt ut fire bøker: The Other Half (2001), Getting Even (2002), One Moment, One Morning (2010) og The Two Week Wait (2012). Alle bøkene henger løselig sammen, men det er ikke nødvendig å ha lest noen av de andre for å få med seg sammenhengen. Hun har tidligere jobbet med markedsføring og PR og bor i Brighton med mann og barn.

…og så litt om boka

One Moment, One Morning begynner  en tirsdag morgen på pendlertoget mellom Brighton og London. Lou betrakter sine medpassasjerer da en mann i femtiårene plutselig blir syk. Kona Karen, Lou og andre reisende gjør det de kan for å hjelpe han, men han dør momentant. I en annen vogn sitter Anna som også skal på jobb. Toget blir stående på en tom togstasjon mens de venter på ambulanse og ved en tilfeldighet havner Anna og Lou i samme drosje. Før de har nådd London har Anna fått en telefon fra Karen.

I løpet av de neste dagene skjer det mye i livet til de tre kvinnene og de knyttes til hverandre gjennom det tragiske dødsfallet.

Handlinga utfolder seg fra de tre kvinnene sine synspunkter. De forteller hver sin del av historien, det aller meste i nådtid, men noe er også erindringer fra Karens liv med hennes avdøde mann. Lou og Anna sine historier er naturlig nok de mest lystbetonte, mens historien til Karen er rett og slett deprimerende. Det er ikke så rart siden hun sørger over mannen sin, men det er temmelig traurige greier.

Boka driver seg framover, men det blir ganske tydelig hvordan det skal gå og plottet blir temmelig forutsigbart. Noen overraskelser er det, og jeg vil jo vite hva som skjer, jeg leser jo videre, men det irriterte meg også underveis.  Alt i alt så blir det en slags happy ending til tross for utgangspunktet.  Helt grei ferielesing, men ikke noe mer enn det.

Noe for deg? Ja, for deg som trenger et lettbent, men samtidig deprimerende drama

Lest: “Ibsen på en time” av Katarina og Henrik Lange

7 Jan

Ibsen_pa_en_time_hoIbsen på en time tar mål av seg å lære deg det du trenger å vite om Henrik Ibsen og hans verk på en liten time. Jeg kan skryte av at jeg kom meg gjennom boka på ca 25 minutter.

Boka kom ut i 2013 og er skrevet/tegnet av Henrik og Katarina Lange  fellesskap. Henrik Lange har tidligere gitt ut 80 romaner på en time som er det samme konseptet.

Boka inneholder tegninger og småfakta både om Ibsen og hans samtid. I tillegg oppsummerer den alle Ibsens skuespill kronologisk på fire små tegneserieruter.

Selv skrev jeg særemne om Ibsen (Et dukkehjem og Catalina) i 10. klasse, men det er var overraskende lite jeg husket. Sånn sett er det ei bok alle nordmenn burde lese, om ikke annet enn for å ha litt grunnleggende informasjon om en av våre største forfattere.

IMAG1363

Jeg vil si at den er underholdende uten å være spesielt morsom. Jeg fikk den i gave, og det er nok ei typisk gavebok. Jeg ville nok ikke kjøpt den selv, men jeg ble underholdt de 25 minuttene det pågikk!

Nytt i hylla: Årets julegave-bøker

28 Dec

Det lønner seg å sette bøker på ønskelista. Jeg har herved så mange bøker i lesebunken nå at jeg må nok innføre kjøpestopp på bøker for hele januar. Her er årets gavebunke!

IMAG1351

Menneskelaboratoriet: Botsfengeselets historie av Espen Scaanning: En skikkelig murstein med innblikk i Norges straffehistorie og historia til Bostfengselet i Oslo. Går inn i kategorien nørding og Oslo-historie.

Alice’s Adventures  in Wonderland and Other Stories av Lewis Carroll: Ei skikkelig praktutgave av en ekte klassiker. Har kun sett noen tegneseriefilmatiseringer, men aldri lest boka før.

Bergeners av Thomas Espedal: Nominert til Nordisk Råds Litteraturpris og knyttet opp mot finbyen Bergen. Sto på toppen av ønskelista.

Blodpenger av Aurstad og Westberg: Denne har stått på ønskelista helt siden påske. Historisk krim fra Oslo på slutten av 1800-tallet. Selv for en som ikke er så begeistra for krim så blir dette spennende.

Eg vil at nokon skal vente på meg av Anna Gavalda: Min første bok av Anna Gavalda, jeg har aldri kommet meg til Saman er ein mindre aleine, den er rett og slett litt avskrekkende med sitt store volum, men denne tror jeg kan være en fin inngangsport til Gavalda.

Hemmelig nisse-gave

24 Dec

Som jeg har skrevet for en stund tilbake så har jeg vært med på Lattermilds Hemmelig nisse-prosjekt i denne førjulstida. Nå har gaven fra min hemmelig nisse ankommet og har blitt åpnet i anledning julaften!

Først må jeg bare si tusen takk til min hemmlige nisse! Jeg er nesten målløs. Ærlig talt så kunne denne gaven nesten rommet alle julegavene mine på en gang fordi den inneholder jo nesten alt jeg ønsker meg: bøker, snacks og stæsj 🙂

pakkeinnhold

Reglene for prosjektet var at man skulle gi to bøker, en man selv elsket og en man tror mottakeren ville elske. Jeg fikk hele tre bøker,  inspirert fra et innlegg der vi skulle skrive noen tips til hva vi likte, hva vi ønsket oss o.l.

bøkerNo Country for Old Men av Cormac MacCarthy: En forfatter som jeg har hatt lyst til å lese mer av lenge. Har tidligere lest The Road og syns den var veldig bra. Han er ikke av den lystigste typen, så denne blir nok spart til over jul 🙂

Innsirkling av Carl Frode Tiller: Ei bok jeg har ønska meg helt spesifikt ganske lenge. Den er i tillegg på nynorsk som er noe jeg har veldig lyst til å lese mer av. Superdupert, eg gler meg!

Burnt Shadows av Kamila Shamsie: Et helt nytt bekjentskap for min del. Den handler om ei japansk kvinne som forlater Japan etter at atombomben faller over Nagasaki. Hennes reise tar henne med til India, USA og Afghanistan hvor hun kommer tett på store verdenshendelser. Jeg er veldig begeistra for bøker som går tar for seg ekte historie, så dette blir spennende.

I tillegg fikk jeg som sagt litt snacks og stæsj, bla disse utrolig søte nissene! Og mokkabønner! (som er absolutt overlegen Kremtopper dersom noen skulle lure på det). Et fint armånd (svart selvsagt), praktisk reisestørrelse krem, bokstavkjeks, ei notatbok, og surt godteri. Det blir ei skikkelig bra jul i år også!

gaver

Jeg fikk også et koselig brev fra min hemmelige nisse med litt bakgrunn for bøkene og et hyggelig ønske om god jul og godt nyttår!

brev

Hvem kan så min hemmelige nisse være? Hadde det ikke vært for ett spesielt hint så hadde jeg nok ikke klart å gjette det, men jeg tror nok jeg kan si ganske sikkert at jeg tror det er…

IMAG1340

… Elisabeth hos BOKSTAVLIG TALT..?

Å reise hjem til jul

21 Dec

Togturen heimover er som ei tidsreise til en plass der alle kjenner deg slik du var for ti år siden. Plassen der Domus er en skriftestol og besøk hos gamle venner og familie er avlat. Stedet der ingen tror du har gjort noe siden ungdomsskolen hvis de ikke har lest om deg i nyfødtspalta, nygiftspalta eller i en dødsannonse i Romsdals Budstikke.

Magnhild – en roman om sex, fyll og offentlig forvaltning

IMAG1313

Stikk også innom gråbloggen til Magnhild for å få telt ned julens dystopi dag for dag.

Og til min hemmelige nisse: Pakken er kommet i hus, den blogges selvsagt på julaften! 🙂

Kofferten er pakka, Jernbanetorget neste. God jul så lenge!

Nytt i hylla: Juleferie-lesing

18 Dec

En tur innom Fretex, en tur på play.com, en hemmelig nisse-gave og lesebunken til jula er nesten klar!

julebunke

Jeg begynner øverst:

Ibsen på en time av Henrik og Katarina Lange er hemmelig nisse-gava mi. Den har som mål å få deg gjennom Ibsens samlede verker og biografi på en time med tekst og tegninger. Veldig søt!

Brudepikene av Jane Costello er en av Fretex-bøkene. Dette er typisk chick lit og jeg må innrømme at jeg er usikker på om jeg har lest den før, men den kommer nok uansett til å være lett og grei underholdning i pinnekjøttkoma.

Little Women av Louisa May Alcott er en av de jeg gleder meg skikkelig til! Jeg har sett filmen for mange år siden, men jeg tror jeg har den akkurat nok på avstand til at den ikke ødelegger leseopplevelsen.

Veke 53 av Agnes Ravatn er hennes skjønnlitterære debut om ei midtlivskrise som ikke går helt som den skal. Agnes er jo helt rå, så jeg har store forhåpninger her.

Diana. Her true story av Andrew Morton er den neste boka til Moshonistas biografilesesirkel. når temaet er Kongelige Dette skal visstnok (ifølge vaskeseddelen) være det nærmeste man kommer en autorisert biografi om Diana.

julelesingI tillegg skal jeg selvsagt bli ferdig med En sjøens helt av Jon Michelet. Er halvveis. 400 sider igjen.

Lest: “Livets gave” av Wenche Foss

15 Dec

Kort sagt: Biografi, diva, skuespiller, bildebok, levd liv, sykdom, hele Norges WencheIMAG1303

Denne boka har jeg lest som en del av Moshonista sin Biografilesesirkel hvor temaet denne gangen var Silverscreens and dirty stages, altså teater-, skuespiller og altmulig backstage-tematikk. For min del var det ganske tilfeldig at det ble denne 30 år gamle biografien om Wenche Foss, men jeg er veldig fornøyd med den.

For meg har Wenche Foss (1917-1911) alltid vært den litt rørete dama med champagneglass i den ene handa og en velfrisert parykk på hodet. Jeg forbinder henne ikke umiddelbart med hennes skuespillerprestasjoner, rett og slett fordi hun hadde sine mest produktive år bak seg innen jeg ble født. Det betyr selvsagt ikke at Wenche Foss ikke har glidd forbi i stillhet, hun visste å bli hørt helt frem til sin død i 2011 (en hendelse hun selv hadde annonsert ved flere anledninger før den tid). Nå er hun mest tilstede for oss Oslo-folk med den flotte statuen som står ved Nationaltheateret. Og hun vil alltid være hele Norges Wenche.

Livets gave er utgitt i 1984 og er ført i pennen av Sverre Inge Apenes. Det er ei forholdsvis beskjeden bok størrelsesmessig med sine 126 sider. Boka er også fylt med mange store bilder fra Wenches liv. Denne boka er den tredje av så langt åtte biografier om henne (en første ble skrevet allerede i 1943 da hun var bare 26 år gammel). Historiene er fortalt til forfatteren og har dermed en ganske enkel og muntlig stil.

Boka handler om Wenches liv, personlig og bak kulissene. Som hovedpersonen selv sier innledningsvis:

“(…) noen teaterbiografi er ikke dette. Det er snarere beretningen om den delen av livet som ikke er vist på scenen.”

Wenche Foss skulle alltid bli skuespiller. I hennes barndom var det ikke særlig vel ansett å bli skuespillerinne, spesielt ikke om man kom fra en bedre familie. Selv om hennes beskrivelser av sitt barndomshjem maler et bilde av et hjem med stor innflytelse av bohemsk kunstnerliv, sønnen til Bjørnstjerne Bjørson var f.eks. fast inventar, så var det likevel et borgelig hjem på vestkanten.

Men selv om det ikke var spesielt vel ansett å bli skuespiller så er det scenen som blir hennes arbeidsplass. Ut fra historien så gjør hun lynsuksess. I ung alder forelsker også Wenche seg i den eldre ingeniøren Alf Scott-Hansen. De gifter seg, men krigen tærer på forholdet og de skilles etter noen år. Deretter faller hun for den gifte mannen Thomas Stang og innleder et forhold til han. Det blir ikke godt tatt imot.

“Jeg oppdaget hvilke skjellsord en kvinne kan utsettes for når hun ikke holder seg til den opptrukne landevei i kjærlighetens rike. Til og med min far kalte meg frille, og min sanglærerinne i Paris nektet å gi meg mer undervisning.”

Forholdet, og deretter ekteskapet, ble et lykkelig et og de får etterhvert to barn sammen. Først Tommeliten, som viste seg å være født med Downs Syndrom, noe som var omsvøpt med mye skam i 1953. De bestemmer seg likevel for å være helt åpne om at de har et barn med spesielle behov (åndssvake som de kalles i boka). Deretter kommer Fabian, idag bedre kjent som Oslos ordfører for Høyre. Tommeliten dør av leukemi bare fire år gammel. I 1971 rammes hun av brystkreft og nok en gang bestemmer hun seg for å være åpen om det som pågår i livet hennes. (heller ikke det naturlig på den tiden, eller idag for den saks skyld).

Boka dekker kronologisk fra barndom og fram til hennes kamp mot brystkreft og arbeid med psykisk utviklingshemmede. Mot slutten tar hun opp noen mer generelle tema som vennskapet med Thoralv Maurstad, da Nationaltheateret tok fyr og hvordan holde seg sunn. Hele veien kommer hun med referanser til stykker hun har spilt i og hva hun har ofret for sitt livslange liv på scenen. Så selv om boka ikke handler om livet på scenen, så viser den helt klart hva det kreves å være heltids teaterskuespiller.

“Man følges av konstant dårlig samvittighet ovefor familie og barn. Men å slutte eller bytte til et annet yrke? Nei, det gjør ingen kunstner frivillig.”

Wenche Foss i roser

Som hun selv trekker fram så var hun var en moderne foregangskvinne på mange områder. Hun jobbet i teateret selv om det ikke sømte seg, hun var en arbeidende mor, hun skilte seg og når hun møtte motgang og sykdom så var hun åpen om det (noe som helt klart ikke var vanlig på den tiden).

Avslutningsvis kommer hun med et råd til det hun kaller teaterkåt ungdom:

“Skuespiller kan du bare bli hvis det er det absolutt eneste du kan tenke deg i ditt liv. Til scenen skal du kun gå hvis alt annet er utelukket og du føler at denne veien du gå. Og du må ha et mål om bli en ener – og vite at kravene kan oppfylles.”

Alt i alt sie jeg tommel opp, det er interessant å lære mer om en kvinne som er en institusjon i seg selv, og det er bare et pluss i margen at det foregår på 126 sider med masse glossy bilder.

Julegave til meg selv: Oppussing av bloggen?

13 Dec

Bloggen begynner å nærme seg 1 år med stormskritt og i den anledning vurderer jeg oppussing. Nå har jeg brukt WordPress sin gratisversjon ganske lenge og er forsåvidt fornøyd med den. Samtidig så har den jo endel begrensninger, og det hadde jo vært morsomt å ha en litt mer fleksibel design slik at det hadde vært lettere for lesere å finne fram.

oppussing

Mulig det er noe av det jeg skal bruke ferien på når jeg ikke faktisk leser bøker. Men er det verdt alle kronasjene? Noen som har noen meninger om det?

Leser nå: “Livets gave” av Wenche Foss

7 Dec

Jeg har endelig klart å slenge meg på Moshionista sin biografilesesirkel og denne gangen er temaet Silver screens and dirty stages. Derfor tilbringer jeg kvelden med Wenche Foss. Vel og merke Wenche Foss anno 1984 i Livets gave der hun i hovedsak deler fra sitt liv utenfor scenen.

IMAG1303

Det har blitt skrevet flere biografier om Wenche Foss, men grunnen til at jeg leser denne er at jeg fant den i en brukthandel rett ved siden av jobben. Nå levde jo hun i nesten 30 år etter at denne ble skrevet, så noen mangler har den jo. Ellers er den er enkel, lettlest og har masse fine bilder. Bør ikke være noe problem å bli ferdig til 15. desember, med andre ord.

IMAG1304