Lest: “Ungdomsskulen” av Heidi Furre

Kort sagt: Voksesmerter, oppvekstroman, vennskap, tap, klining, fjortistid, år 2000, nynorsk

Først litt om forfatteren…

Heidi Furre (1986) er forfatter og fotograf. Blogger på heidifurre.com. Har tidligere gitt ut Parissyndromet (1913).

… og så litt om boka

Boka handler om Maja som bor på en liten plass, akkurat har mistet sin far og oppi det hele skal hun begynne på ungdomsskolen. Bevæpnet med to venner. Bare to venner.

Pelle er framleis hos mormora si. Eg har ringt til Maria, men ingen tek telefonen. Eg har sykla forbi huset hennar, men ingen har vore heime på to veker. To venner om sommaren er altfor lite.

Historien er delt inn i sommer, høst, vinter/vår som følger ungdomsskole-årene til Maja og vennene hennes. Jentene har lyst til å være blant kule, de som blir invitert på fest, drikker seg fulle og kliner. Kanskje til og med har sex. Og etterhvert som ungdomsskolen skrider fram, så får de det ene og det andre på plass, selv om de aldri egentlig får flere venner. Men de opplever de samme tingene som de fleste av oss, i større eller mindre grad, opplevde på ungdomsskolen. Spesielt undertegnede som er født ganske samtidig med forfatteren.

2000-tallet er en stilletiende og altomfattende atmosfære i boka. Historia finner sted når de fleste har begynt å få mobiltelefoner, men ikke internett. Bare det å se for seg hvor annereledes historien ville vært om den hadde blitt skrevet idag. Kjemisk fritt for internett, cht, sosiale medier og alt det følger med seg. Det er sånt som får en til å føle seg gammel. Men som samtidig gjør boka så fin, så nostalgisk. Beskrivelsen av hvordan Maja “stalker” gutten hun liker ved å samle på småting hun finner her og der som hun kan knytte til han, ville nok blitt fortalt på en helt annen måte idag.

Boka begynner med sommeren før ungdomsskolen begynner, og slutter med avslutningen av sommerferien etter ungdomsskolen. Og det er noe klaustrofobisk med den følelsen av å være fanget på denne måten.

Allereie den aller første skuledagen etter ferien, i den aller første timen, blir tanken på eit heilt år i dette rommet uuthaldelig. Dei neste dagane vil eg komme meg vekk, drøymer om ei maskin ein kan kople til hjernen og la han sove i eit heilt år, samtidig som kroppen er vaken og gjer det han skal gjere: lekser, rekke opp handa i timen, svare på spørsmål, gå rundt.

Jeg kjente selv en gammel følelse av lettelse over at jeg er ferdig med skolen. Ferdig med alt jeg MÅ gjøre. Og det meste av det man ikke får lov til å bestemme over selv. For det er en realitet at når ungdomsskolen endelig er over, så står man jo bare ovenfor enda nye tre år med skole. Og hvem vet hvor lenge etter det. For hva skal man egentlig bli her i livet.

Kort og godt: Nostalgisk, skjørt, vakkert overtydelig, alle mysterier blir ikke løst, fyllaharskylda

 

Leser nå: “Ren poesi 2” (red. Ellen Wisløff)

Da Ren poesi kom ut ifjor lå jeg litt ganske mye etter  og hadde fortsatt ikke joinet Instagram.  Jeg hadde derfor ikke noe forhold til instagramkontoen @renpoesi. Jeg hadde heller ikke noe særlig forhold til dikt. Men så er det noe med slike samlinger. Og denne samlingen spesielt, som gjør det vanskelig å ikke føle noe.

Når jeg har prøvd å lese diktbøker gitt ut av en og samme forfatter tidligere, så har jeg blitt overveldet. Jeg syns det blir for mye av det samme. Men en samling som Ren poesi er noe annet. Man blir liksom satt i en stemning, det er litt som å gå ute i regnet og bli truffet av små og store dråper på forskjellige steder hele tiden. En og en dråpe på samme sted er plagsomt. Overveldende. Torturteknikk til og med. Men en diktsamling som spretter fra sted til sted. Det er forfriskende. Sånt som får meg til å føle litt her og litt der. Mye her, litt mindre der. Da jeg leste den første Ren poesi-boka satt jeg på t-banen. Tårene silte og silte.

Ren poesi 2 kom ut denne uka, og selv om jeg nå faktisk har kommet meg til Instagram og følger kontoen, så ødelegger det på ingen måte for den samme opplevelsen. De fleste diktene er jo ikke nye. (Selv ikke for en som ikke bruker så mye tid på å lese dikt.) Men sammenhengen er ny. Rekkefølgen. Og følelsen av å hoppe fra stein til stein over en grunn bekk er like til stede. Noen som gjør det litt lettere å lese dikt. Noen som gjør det mye lettere å føle dikt. Og ikke minst å oppdage nye diktere.

Og samtidig er det noe å si for at noen faktisk gjør seg flid med å lage ei fin bok. Jeg liker fine bøker. “Don’t judge by its cover”? Neivel, men det må da også være lov å elske ei bok bare fordi den ser flott ut.

Så nå leser jeg litt og litt. Vil ikke bruke den opp. Vil gå i regnet litt til.