Ok, kanskje ikke helt. Men det er nesten sånn det føles når ønskelista er lang og pengepungen er tom. Her er lista over bøker som gjerne kan finne veien hjem til meg på magisk vis.
Fram til de gjør det, eller jeg får lønning, så må jeg sitte på hendene mine her hjemme. Eller nesten… har blinka meg ut et par loppemarkeder neste uke, det kan hjelpe på bokbehovet.
WordPress sin statistikk-funksjonalitet er en morsom sak. Som de fleste andre bloggplatformer så kan den kan fortelle meg mye om hva folk klikker på, når de klikker på det og hvilke innlegg folk der ute tiltrekkes mest av. Jeg har oppdaget at siden oppstarten så er det tre innlegg jeg har skrevet har fått absolutt flest klikk på bloggen, i hovedsak via søkemotorer.
Det som er interessant er at alle innleggene på topp 3 er bokomtaler og alle er omtaler av norske bøker. Jeg regner ikke helt med at de som klikker seg inn på innleggene fra søkemotorer har tilbragt mye tid på min blogg tidligere, så hva kan være grunnen til at det er nettopp disse tre innleggene som skiller seg ut?
1. Evig søndag av Linnéa Myhre
Denne omtalen er den som får aller flest klikk, nesten dobbelt så mange som andreplassen på lista. Det er kanskje også den mest personlige omtalen jeg har skrevet, og det er også den omtalen jeg er mest fornøyd med. Jeg vet ikke helt hvorfor den er så populær, såvidt jeg kan se så er det mange bloggere som også har omtalt boka, så det er iallfall ikke pga mangel på alternativer.
2. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Ei bok som har sneket seg inn i alle våres hjerter, og som fikk ett ekstra dytt da Monstermenneske kom ut. Hvorfor denne omtalen får så mange klikk? Kanskje er det fordi boka har en så snodig tittel at folk føler de må google den før de tar sjansen? Kanskje vil folk vite om andre har samme opplevelse av boka som de selv? Poppis er den iallefall!
3. De dødes tjern av André Bjerke
At nettopp denne boka er på topp 3-lista tror jeg at jeg kan takke det norske skoleverket og særoppgaver for. (Et vanlig søkeord som har leda folk inn på dette innlegget er “de dødes tjern analyse”, mens på de andre så er det kun tittel det er søkt på.) Det er nok ikke den boka den jevne driver og leser til stadig plukker opp, men for elever der ute så er den tydeligvis ganske populær. Og det er jo en helt ekte klassiker, så jeg regner ikke med at den bli mindre populær med det første.
Kort sagt: Romania, 1989, lærerikt, tidsvitne, langtekkelig, blast from the past, Ceausescu, atmosfære, diktatur, revolusjon, frykt, korrupsjon
Først litt om forfatteren…
Patrick McGuinness (f. 1968) er professor i fransk litteratur ved University of Oxford. Han har tidligere gitt ut diktsamlinger, i tillegg til bøker på hans akademiske fagfelt.
The Last Hundred Days (2011) var hans første skjønnlitterære roman. Den ble nominert til Man Booker Prize og shortlistet til Costa Book Award. Forfatteren har også bodd i Bukuresti hvor handlinga er satt.
…og så litt om boka
Bokas hovedperson er en ung, engelsk student som av grunner uvisst for han selv havner i Romania i 1989. Han har fått en jobb han ikke har søkt på via et intervju han ikke har vært på. Det er ikke noe som holder han i hjemlandet, og Romania virker som et like bra sted som noe annet. I Romania tar han umiddelbart over tilværelsen til sin forgjenger: Leiligheten, jobben, kjæresten og omgangskretsen . Han begynner å jobbe som foreleser i engelsk på universitet og kaster seg ut i Bukurestis ex pat-miljø med den dekadensen det medfører i en kommunistisk diktaturstat.
Innledningsvis tituleres Bukuresti som Paris of the East, hovedpersonen har sin egen vinkling:
“The Paris of the East… it was an epithet I’d heard before. Second string cities are always described as the somewhere of somewhere else. But Bucharest was the somewhere of somewhere else; that was its sorrow.”
Hans eneste venn er Leo: britisk svartebørshai som også jobber på universitetet. Han er den som introduserer han til forretningslivet, korrupsjonen, restaurantene og, merkelig nok, byødeleggelsene. Bukuresti er en by hvor det gamle rives ned for fote til fordel for ny, allerede fallerferdig bebyggelse. Diktatoren Ceausescu har vært ved makten siden 1967 og landet er gjennomsyret av paranoia, kontroll og ikke minst korrupsjon. Folket sulter ihjel og gjør hva de kan for å komme unna.
“There are no coincidences. Coincidences were abolished by the communists.”
Hovedpersonen roter seg lengre og lengre inn i kretser han strengt tatt burde holde seg unna, og etterhvert nærmer også Ceasescu sin tid seg slutten. Handlinga følger historien helt inn i de siste blodige dagene før diktatoren styrtes.
Historien har en god driv, selv om den har en god del litt vel tilfeldigheter som passer litt for godt inn. Hovedpersonens opplevelser er på ingen måte realistiske eller gir inntrykk av at dette kunne skjedd med hvem som helst som dro på Romania på slutten av 80-tallet. Grunnen til at dette ikke gjør noe er at historien (og med det mener jeg Romanias historie) tar helt styringa. Hovedpersonen får mer rollen som tidsvitne enn protagonist for min del.
Jeg skammer meg litt over hvor utrolig lite jeg vet om Romanias historie fra denne tiden. Jeg tror kanskje grunnen til det var at det falt litt mellom to stoler. Jeg var for ung til å få det med meg selv når det skjedde (7 år) og det var for nytt til at det med i historiebøkene mine. Hadde det kommet med så hadde det nok blitt overskygget av Sovjetunionen uansett. Dette historie-aspektet ved boka var altså det som gjorde boka interessant.
Boka har noen svake sider også. Tittelen var f.eks. veldig irriterende. Mulig dette er et fast uttrykk eller noe sånt, men jeg regnet iallefall med at boka skulle omhandle hundre dager. Enkel hoderegning avslører at når hovedpersonen ankommer i april og revolusjonen finner sted i slutten av desember så er det ikke snakk om hundre dager. I tillegg er boka innimellom langtekkelig og forfatteren bruker mange flere ord og omstendelige beskrivelser enn det jeg hadde behov for iallefall, men det er ikke så ille at det går utover opplevelsen som helhet.
En filmanbefaling helt til slutt: For noen år siden så jeg filmen Gylne tider (2009) som består av fire kortfilmer med urbane legender fra Ceausecu-tiden. Høres traurig ut, men morsomt er det. Engelsk wikipedia-side for filmen finner du her.
Noe for deg? LIker du en god historie med god historie? Ei bok du kan lære noe av? Jepp, da kan du lese denne!
Kort sagt: Krim, sann historie, filmatisert, brutal, omstendelig, spennende, solid
Først litt om forfatteren…
Truman Capote hadde sitt store llitterære gjennombrudd med Breakfast at Tiffanys i 1958, før denne tid hadde han også gitt ut den delvis selvbiografiske Other Voices, Other Rooms fra 1948. Tidligere i år leste jeg også den inntil nylig upubliserte boka Sommeroverfart, et nydelig lite verk. Litt mer bakgrunnsinfo om Truman finner du også i denne omtalen.
Med kaldt blod (1966) var et stort prosjekt som Capote bruke seks år på å researche og ferdigstille. Denne prosessen ble filmatisert i filmen Capote fra 2005.
… og så litt om boka
Med kaldt blod er satt i Kansas på slutten av 1950-tallet og omhandler det brutale massedrapet på fire medlemmer av familien Clutter i november 1959. Handlinga i boka veksler mellom opptakten til drapene og etterspillet i lokalsamfunnet og drapsemennens flukt. Fra 14. november og seks uker frem i tid følger vi både familien, gjerningsmennene og politiets etterforskning. Siden Capote brukte seks år på å skrive boka så får den også med seg gjerningsmennenes endelikt, selv om hovedfokuset er de seks ukene mellom dåd og dom.
Boka tar sikte på å dokumentere hele denne grusomme hendelsen fra begynnelse til slutt og blir kategorisert som en ikkefiksjonell-fiksjon. Den fremstår som en dokumentar med visse fiksjonelle eller utbroderende tilsnitt. Et eksempel på dette er gjengivelser av samtaler og tanker hos flere av personene. Capote gjorde omstendelig og grundig research med bl.a. intervjuer med de dømte gjerningsmennene, men det er selvsagt nødvendig å ta seg noen dikteriske friheter likevel.
Boka er ikke en ordinær krimbok. Det aldri tvil om hvem som gjennomførte drapene, eller om de blir tatt eller ikke. Det som driver handlinga framover er å vise hva mennesker er i stand til å gjøre, og prøve å få fram hvorfor de gjorde. Hva setter noen istand til å brutalt drepe fire mennesker, og hva skal til for at mennesker skal kunne bli drapsmenn. Dette avdekkes litt for litt gjennom hele boka.
Det kommer tydelig fram at Capote har gjort mye – MYE- research for å kunne fortelle denne historien. Dessverre så skjer det som ofte skjer med slike prosjekt, forfatteren klarer ikke å begrense seg og blir bare for mye detaljer til tider, spesielt mot slutten. Det er interessant, men av og til er det store deler av kapittel som kunne vært kuttet fordi det ikke er relevant.
Utover det så er det et solid verk som det står respekt av. Ikke overraskende at boka ble en bestselger, selv om den er svært annereledes enn de andre verkene som Capote er kjent for. (Den hadde nok heller ikke helt samme målgruppe som resten av Capotes utgivelser.)
Noe for deg? Hvis du liker krim, virkelighetens mordgåter eller Truman Capote så er dette noe for deg!
Nok en gang har byhistoriker Leif Gjerland samlet 52 av sine Aftenposten-spalter Et lite stykke Oslo i bokform. Resultatet denne gangen er boka Oslo før som kom i høst. Her kommer nok et knippe av små forunderligheter som vi som bor i Oslo vet altfor lite om. Jeg er kanskje litt vel overbegeistra for temaet, men lover at Gjerland er en skikklig god forteller (selv om han kanskje tar seg noen dikteriske friheter innimellom).
Boka er delt inn i forskjellige tema, f.eks. Grünerløkkas framvekst eller hvorfor steder heter det de heter, noe som gir den en rød tråd. Samtidig så kan man fint lese et stykke her og et der, alt ettersom hva du syns er mest interessant. Jeg har akkurat kommet til den delen som handler om broer over Akerselva, etter å ha lest hele delen om Løkka i ett strekk. 
Lyst til å vite mer om enda flere Oslo-bøker som kom i høst? Sjekk ut denne artikkelen i Osloby som bl.a. omtaler et av mine andre innkjøp i høst; Steder i byen av Peter Butenschön.
Anbefales så langt!
Kort sagt: Klagete, bestselger, familieliv, midtlivskrise, oppskrytt, tenåringsliv, selvinnsikt., kjendisforfatter
Først litt om forfatteren…
Dawn French er best kjent som engelsk komiker/skuespiller og var blant annet med på å lage TV-serien Absolutely Fabulous. Boka Bittelitt vidunderlig kom ut i 2011 og er hennes skjønnlitterære debut. i 2013 ga hun ut Oh Dear Silvia, som ser ut til å være i samme sjanger. I tillegg har hun gitt ut en selvbiografi (Dear Fatty) og diverse humorbøker.
…og så litt om boka
Handlinga er satt i en temmelig ordinær engelsk familie. Mo skal snart fylle 50, jobber som barnepsykolog, men sliter maks med å ha et godt forhold til sine egne barn. Dora er snart 18, snart ferdig på skolen og sliter med alt det som vanlige tenåringer sliter med, inkludert et særdeles anstrengt forhold til sin mor. Oscar er 16 år og heter egentlig ikke Oscar, men Peter. Oscar er navnet han selv har tatt fordi han har en nesegrus beundring for Oscar Wildes liv og virke. Faren og husbonden prøver å være en så god far og husbond som han bare kan til tross for at han bare er en helt vanlig fyr. En dag begynner det en ny psykolog på kontoret til Mo og han kommer til å påvirke hver og en i denne familien.
Bokas kapittel hopper mellom Mo, Dora og Oscars synspunkt litt som dagboknotat eller blogginnlegg. Hver karakter har sin skrivemåte og sine versjoner av historien. Mannen/faren får også et lite gjestekapittel mot slutten, men utover det så hopper fortellinga mellom disse tre.
Bittelitt vidunderlig (eller A Tiny Bit Marvellous) lå på bestselgerlistene i England i lang tid så jeg tenkte naturlig nok at dette måtte være veldig bra. Dama er jo morsom også, så den burde i det minste leve opp til alle kommentarer og anmeldelser som sier at den er skikkelig hilarious. Jeg syns ikke det, og ble faktisk ganske skuffa. Mo er irriterende lite innsiktsfull og klagete, det er litt for billig at hun skal være barnepsykolog som på ingen måte skjønner seg på sine egne barn. Dora er sinnsykt irriterende med sin ekstremt påtatte kjefting og banning rettet mot mor. Det blir nesten som om noen skal parodiere en skikkelig sur tenåring side opp og side ned. Oscar er kanskje den meste tålelige, men det veier dessverre ikke opp for resten.
Jeg tror nok det er to faktorer som ligger til grunn for min opplevelse av boka. Det første er at jeg rett og slett ikke kjenner meg igjen i situasjonen, jeg er hverken 49 år eller 18 år. Jeg har riktignok vært 18 år gammel jente en gang, men så ille kan jeg virkelig ikke huske at det var. Det andre er oversettelsen av boka. Min utgave var på norsk (utgitt av Kagge Forlag) og jeg tror mye har fått tapt i oversettelsen. Jeg kan ane konturene av noen gode vendinger og morsomme ordspill, men de har ikke blitt med inn i den norske versjonen.
Alt ialt er jeg bittelitt skuffet.
Noe for deg? Tror definitivt dette er ei bok som passer best for de som kan kjenne seg igjen i situasjonen. Mest sannsynlig deg som er midt i livet med forferdelig tenåringsbarn og en mann du er litt usikker på om du liker noe særlig lenger.
Kort sagt: Wow, vakkert, sårt, Oslo, brutalt, sorg, kriminalitet, fortvilelse, minner, kokain, følelser, forelskelse, kjærlighet, short & sweet, intenst
Først litt om forfatteren…
Didrik Morits Hallstrøm (f. 1984) er oppvokst på Ekeberg i Oslo (i likhet med hovedpersonen i boka) og ga ut Du er ikke død før jeg slutter å elske deg i 2011. Han bor nå i Volda og driver sitt eget reklamebyrå. Utover det så er det ikke mye informasjon å oppdrive om han, ikke engang på hans egen blogg…
… og så litt om boka
Handlinga begynner med at hovedpersonen Daniel er på ferie et eller annet sted i Spania. Mens han raver rundt sørpe full så sklir handlinga mellom nåtid og tilbake til hans fortid med nordstrandsjenta Iben. Etterhvert som Daniel får ferien sin litt ufrivillig avsluttet av spanske myndigheter så vender han tilbake til Oslo. Til en by hvor han vasser rundt i minner om Daniel og Iben. Til en by hvor han har den dysfunksjonelle familien sin, mindre gode venner og en brakk skuespillerkarriere. Daniel snubler seg gjennom vinteren, fra Grorud til Ekeberg til Frognerseteren til Grønlandsreiret, inn og ut av problemer mens det eneste han egentlig tenker på er Iben.
Det er ikke en lett handling å oppsummere, nettopp fordi det så gradvis avdekkes hva som har utspilt seg mellom Daniel og Iben. Det er nesten ikke mulig å komme med en oppsummering av handlinga fordi handlinga nesten er litt underordna. Overordna i denne boka er nemlig de utrolig vakre skildringene av et kjærlighetsforhold, av et hverdagsliv og et brudd. Jeg syns vaskeseddelen sier det best med sin beskrivelse: “Du er ikke død før jeg slutter å elske deg er en kjærlighetsroman fra Oslo. En roman om å ha alt og ingenting på samme tid, men først fremst en historie om Iben og Daniel.”
Spesielt skildringene av Iben tok pusten fra meg. De er så detaljrike og skjøre at de kun kan ha kommet fra noen som elsker en. Sånn som denne:
Du kjører barbeint. Du har begge hendene på rattet. De er tynne og hvite. De stirrer konsentrert på veien. Selv når jeg prater til deg. Selv når jeg stryker deg mellom beina. Vi ligger under fartsgrensen hele veien til Oslo. Ingeting av hvem du er gjenspeiles av hvordan du kjører bil.
Eller denne:
Du lirker et nytt Ikea-glass ut av emballasjen. Fyller det halveis opp med vann fra en høy og buet kran. Tenner en røyk- Presser rumpa mot skuffene. Gjør et lite hopp og aker deg inn på kjøkkenbenken. Krysser beina, lener deg framover og drysser aske i glasset.
Hentet fra flickr/jamtea
Med sine 156 sider er ikke dette en langvarig fornøyelse, men lengden var helt perfekt. Med så korte setninger og så langsamme beskrivelser så kunne den ikke vært så mye mer uten at det hadde blitt skikkelig deprimerende. Den er helt perfekt rå og sår og gir meg et innblikk i Oslo fra en vinkel jeg ikke er særlig kjent med. Når boka i så stor grad er tilstede der du har din egen hverdag så påvirker det selvsagt relasjonen til historien. Folk som ikke bor i Oslo vil sikkert verdsette helt andre deler av boka enn det jeg gjør.
Morgentrafikken bukter seg gjennom Grønlandsreiret. Pakistanske jenter leier hverandre til skolen. Innvandrersjappene åpner. Varebiler leverer frukt og halal-kjøtt. Bardisker blir vaske rene. Feilparkerte bøter får bøter. Salt blir strødd på trapper og foran inngangsdører. Kebabkjøtt begynner å rotere i grillene sine. Junkiene går krokbøyde mot Oslo S. Utålmodige køer fyller kaffesjappene. Kort blir dratt ut av lommebøker og stemples. Få den sjette koppen gratis.
Gjennomgående minner boka meg om filmen Oslo 31. august. Måten hovedpersonen både i filmen og boka glir gjennom boka, plukker opp samtaler og hendelser rundt seg og generelt har det kjipt er veldig sammnelignbart. Det er nok bare en sammenligning jeg gjøre, men den henger ved.
Noe for deg? Ja. Alle fortjener å lese noe så sårt og vakkert og brutalt.
Å herregud! 
Først må jeg bare si at denne boka kjøpte jeg på sånn super-billig-nesten-gratis-kastet-etter-meg-SALG. For det andre så må jeg si at jeg har lest og satt pris på mange bøker i sjangeren “Så ille kan det gå om du ikke passer deg” (f.eks. Christiane F, Døden på Oslo S, Bare spør Alice, Valley of the Dolls, osv).
Når det er sagt så må jeg si at dette kanskje er noe av det dårligste jeg har vært borti noensinne. Grunnen kommer jeg til nedenfor, bare litt info om boka og handlinga først.
Boka Kjør meg til Slottsparken av Gustav M. Galåsen (1984) er en roman fra virkeligheten som er satt i Oslo på begynnelsen av 80-tallet. Forfatteren (hovedperson og forfatter i ett) Gustav M. Galåsen møter rusmisbrukeren Marit og forelsker seg umiddelbart. Marit vil bli nykter, men det er en krokete vei å gå. Historien er selvopplevd og boka ble en stor salgssuksess med over 40.000 solgte eksemplar den gang da. Bakrgrunnen for suksessen var nok i hovedsak det at dette innblikket i Oslos rusmiljø var ganske sjeldent på den tiden. Sosialpornografien lenge leve, altså.
Som nevnt over så holder jeg meg ikke for god til å fordype meg i sosialpornografi, men det fordrer jo selvsagt at boka er verdt å lese. I og med at det jeg visste om forfatteren fra før var at han var forfatter/skribent, og ikke en amatør som ville skrive bok om kjæresten sin så tenkte jeg at det var bankers. Det viste det seg fort at det ikke var. (Fant seinere ut at han hadde skrevet kjærlighetsromaner og vært redaktør av Romantikk.)
Historien er grei (jeg kom til side 68), men språket og skrivestilen er kanskje noe av det verste jeg har vært borti. Boka har naturlig en litt muntlig stil, men det betyr da ikke at det skal være greit å skrive prikk-prikk-prikk minst en gang i hvert avsnitt! På én tilfeldig side telte jeg sju tilfeller av prikk-prikk-prikk uten noen god grunn. Helt hårreisende.
I tillegg er selve språket så ekstremt klisjefylt og fullt av floskler at man skulle tro man leste en novelle i Romantikk. Her er beskrivelsen han kommer med etter at Gustav og Marit har kjent hverandre i ca to timer.
Jeg stirret inn i de fantastiske øynene hennes. Det flammet til mellom oss , et eller annet ubeskrivelig hett; en intens dragning av ømhet og varme, av tillit og lengsel. Vi leste hverandres øyne – og plutselig hadde jeg armene hennes rundt halsen. Det var på en gang så myke og sterke, det var følelser i dem også, og jeg vil alltid kunne huske sekundene da hun la leppene mot mine. Et vart, mykt kyss, et sanselig, megetsigende kyss – et under – der og da.
Kanskje passer det for noen. Det passet iallefall ikke for meg.
"The State We're In" av Ann Beattie
Boka mi 