Archive | March, 2013

Nytt i hylla: “Feminist Ryan Gosling”

31 Mar

Alle bøker trenger ikke være seriøse litterære verk som gir deg en ny innsikt i verden, deg selv og whatnot. Noen bøker trenger bare være fjas, veldig enkel og ren underholdning. Noen bøker trenger nesten ikke være bøker i det hele tatt, spesielt de som begynner som blogger og ender opp som bøker. Boka “Feminist Ryan Gosling – Feminist Theory as Imagined from Yor Favorite Sensitive Movie Dude” er ei sånn bok.

gosling

Da jeg kom over denne boka på Urban Outfitters så skjønte jeg at dette måtte være bra! Så masse fine bilder av finfine Ryan, med så fine, korte tekster om feminisme. ❤

gosling_collage

Hvis du ikke har planer om å lese boka så kan du helt gratis gå inn på bloggen til forfatteren Danielle Henderson HER.

Advertisements

På bar i Berlin med Bernhard Borge

29 Mar

For en som sjelden-til-aldri leser krim så er det passende å lese De dødes tjern av André Bjerke i påska, spesielt siden hovedpersonen i boka selv er krimforfatter. Tar derfor med en liten snutt fra boka som omhandler nettopp dette. Sikkert endel sannhet i dette fortsatt.

“Har dere, mine damer og herrer, noensinne forsøkt å forestille dere hva det vil si å ha kriminallitteratur som sitt levebrød? Vet dere at det er som å bygge sitt hus på kvikksand? En kriminalforfatter må være frodig som en afrikansk junger;  han må kunne yngle som en kanin i sommervarmen; han må være uuttømmelig som krukken i Zarepta. Slapper han av et øyeblikk, mister han et eneste sekund strupetaket, da er han ferdig, da synker han til bunns, da ender han uvegerlig på fattigkassen. Dere tror at vi som skriver for galleriet, vi åndslivet outsidere, er bedre stillet enn de såkalte “virkelige” diktere? Tvert imot. Riktignok hender det rett som det er at f.eks. en lyriker dør av sult fordi han nå en gang skriver poesi som de 2 millioner handelsreisende, hushjelper, kelnere og rørleggere ikke forstår noe av. Javel. Men det er en død i skjønnhet, en glød med vinløv i håret; eftertiden vil minnes han; litteraturhistorien vil drysse sitt støv på han, og barna vil bli nødt til å lære han utenat på skolen. Når derimot en av oss går til grunne, vi litteraturens døgnfluer, da glir han bare inn i anonymitetens grå tåke, inn i glemselens skyggeverden; vi er barn av nuet; vi skriver for nuet, og vi dør med nuet. Men nettopp fordi vi ikke tar sikte på evigheten, må vi utfolde den tidobbelte energi i kampen for tilværelsen. Vårt publikum er uhyre glemsomt, og derfor må vi ustanselig våke over vår stjerne så den ikke slukner på firmamentet. Ofte syns jeg nesten det er noe heroisk over det yrket jeg har valgt meg…”

IMAG0718

Har også lest ut The Summer Without Men av Siri Hustvedt, omtale av denne kommer rett over påske!

Lest: “Farvel til våpnene” av Ernest Hemingway

26 Mar

Kort sagt: Første verdenskrig, amerikaner i Italia, “write what you know”, erindringer, krig, kjærlighet, håpløshetfarvel

Først litt om forfatteren…

Ernest Hemingway er regnet som en av disse store bautaene i litteraturen. Mest kjent for Den gamle mannen og havet (1952), Og solen går sin gang (1926), Klokkene ringer for deg (1940), i tillegg til Farvel til våpnene (1929). Stemme for den desillusjonerte mellomkrigsgenerasjonen. Stor på å ta utgangspunkt i egne opplevelser, spesielt fra tiden han bodde i Europa og på Cuba. Av og til litt vanskelig å vite hvor Hemingway slutter og hovedpersonen begynner. Myteomspunnet og kjent for såvel livsstilen og drikkingen sin som for forfatterskapet. Fikk nobelprisen i litteratur i 1954.

…og så litt om boka

Handlingen er satt i Italia under første verdenskrig. Amerikaneren Frederic Henry har meldt seg frivillig som ambulansesjøfår ved den italienske fronten. Her treffer han den engelske sykepleieren Catherine Barkley og innleder et forhold til henne. Etter å ha blitt skadd i kneet blir han sendt til et sykehus i Milano hvor Catherine jobber som sykepleier og forholdet utvikler seg. Han blir sendt tilbake til fronten og opplever tilbaketrekningen, under trussel om å bli skutt deserterer han og rømmer med Catherine til Sveits for å leve kjærlighetens glade dager.

Handlingen har to hovedkomponenter: krig og kjærlighet.

Kjærligheten først. Boka er, såvidt jeg har forstått, å regne som en stor kjærlighetsroman. Personlig syns jeg ikke kjærlighetshistorien virker så trolig, det blir for overflatisk og hovedpersonen har knapt noen indre dialog om følelsene for, eller forholdet, til Catherine. De er glad i fortelle hverandre hvor glad de er i hverandre når de er sammen, men ellers er ikke kjærligheten så tilstedeværende. Mulig jeg bare forventer for mye, og kanskje er det sånn en sånn mannemann-forfatter vil beskrive den, men for meg så holder det ikke. Det er først helt mot slutten at det er mulig å få et slags grep på det.

Krigens tilstedeværelse er mer realistisk. Boka var også en av de store skildringene som beskriver hvordan det faktisk var ved fronten. Den beskriver både kjedsomheten når det skjer ingenting, brutaliteten og grusomheten ved kampene og håpløsheten for de som var involvert. Noen steder måtte jeg legge fra meg boka fordi jeg faktisk ble kvalm av beskrivelsene av blod, skader og død. En del av krigsskildringene blir langdryge og vanskelig å følge. Stedsnavn etter stedsnavn, lange skildringer der det egentlig skjer svært lite. Jeg tar det for det det er, men det fenger ikke helt for min del. Mange av ordene og uttrykkene som brukes forstår jeg rett og slett ikke., det er ord som ikke er i mitt vokabular.

hemingway

I likhet med mange andre forfattere som i så stor grad skriver selvbiografisk så slet jeg med å skille mellom Frederic Henry og Ernest Hemingway. Det blir så veldig tydelig at det er snakk om forfatterens erindringer her, men det er også en styrke. Her skjønner man at det ikke overdrives, at det faktisk er ganske realistisk, kanskje til og med “under-resalistisk”.

Det er sjelden jeg henger meg opp i oversettelsen av en engelsk bok, men for denne boka så må jeg si at oversettelsen påvirket min leseopplevelse. Boka ble oversatt av Herman Wildenvey i  1930 med ganske krokete gammelt språk og endel uttrykk som jeg rett og slett ikke forstår. Mye av det har nok med militærspråket å gjøre, men endel er rett og slett ganske foreldet. Jeg hadde satt pris på en ny oversettelse, mulig det kunne gjort boken mer aktuell?

Likte jeg den? Både ja og nei, men jeg er veldig glad for at jeg har lest den.

Les/ikke les? Hvis du skal lese din første Hemingway-bok så ville jeg nok heller valgt Og solen går sin gang eller Den gamle mannen og havet, så kan du ta denne etterhvert. Hvis du er gira på krig, elendighet og tragisk slutt, go for it!

Klar for påskeferie!

24 Mar

Alt klart for påskeferien! Turen går til Berlin og deretter hjem til familien. Med på turen blir selvsagt påskas bokklubbok De dødes tjern av André Bjerke, en av to krimbøker jeg leser i løpet av året. I tillegg er det selvsagt med en reiseguide for Berlin.

Godpaaske!

Siri Hustvedt skal også holde meg med selskap resten av påska (hun gjør en god jobb allerede altså:)

morgenkos

I tillegg dukket Sumobrødre av Morten Ramsland opp igår, en veeeeldig forsinket julegave. Litt skremmende og brutal beskrivelse bakpå, men også lovende. Likte jo Hundehode ganske godt, så den må vel få lov til å være med på tur den også.

sumobrødre

God påske!

Nytt i hylla: Oops…

22 Mar

Ok, så planen var å holde seg unna den lokale Platekompaniet-sjappa som hadde tilbudet “3 engelske pocket-bøker for 200 kr”. Men det gikk kanskje i sånn 24 timer før jeg sto der med hendene fulle av bøker. Nå gir jeg litt applaus til meg selv for å “bare” ha kjøpt 3 bøker, bunken var større enn som så for å si det sånn. Bøkene som ble med hjem er:

bunke

The Summer Without Men av Siri Hustvedt: Syns å huske at denne var en bestselger ifjor sommer. Kom meg aldri så langt da, men nå er jeg klar for mer av Siri! Har lest et par bøker av henne tidligere og har store forhåpninger til denne.

Moab is my Washpot av Stephen Fry: Storbritannias morsomste mann? Jeg er iallefall en skikkelig sucker for biografier fra komikere. Har sett uendelig mange episoder av QI der det dukker opp noen henvisninger til fortiden hans innimellom, blir spennende å finne ut av hele historien!

A Confederancy of Dunces av John Kennedy Toole: Har egentlig ikke noe særlig forhold til denne, men vet jeg har hørt tittelen sånn i forbifarten et par ganger. Den har en sånn vaskelapp som er litt vag og ikke sier så veldig mye om hva boka egentlig handler om. Tror det blir en spennende opplevelse.

platekomp

OK, men NÅ skal jeg sitte på hendene mine helt til jeg drar på ferie. Det er ikke plass til flere bøker her nå!

Har du lest noen av disse?

3 sikre tegn på ei fantastisk bok

21 Mar

Jeg har lest en del gode bøker i det siste, og jeg har også lest noen bøker som bare var helt greie, og de aller fleste bøkene har vært så gode at jeg har anbefalt andre å lese dem. Samtidig så kjenner jeg at jeg savner å lese ei skikkelig god bok. Ei bok som bare fanger deg helt inn og ikke vil la deg slippe unna hverken under eller etter.

Dessverre er det vanskelig å finne ut om ei bok er skikkelig bra før man leser de, men jeg har funnet 3 ganske sikre tegn som dukker opp underveis i lesinga på at ei bok er helt fantastisk. Kanskje kjenner du deg igjen?

Du begynner å tenke sånn som forfatteren skriver…

Denne er kanskje litt vanskelig å forklare, men hvis dette skjer med deg så kjenner du deg sikkert igjen. Det er bare noe med skrivestilen til noen forfattere som kryper inn i hodet ditt og får deg til å tenke i sånne setninger, sånne vendinger eller med slikt språk. Det varer kanskje ikke veldig lenge etter at jeg har lagt fra meg boka, men det er likevel ganske lett gjenkjennelig.

kafekjerstiTror den siste boka det skjedde med meg meg var Jo fortere jeg går jo mindre er jeg av Kjersti A. Skomsvold. Hun skriver sånne flott, korte setninger som bare henger ved. Naturlig nok er dette mest vanlig med bøker jeg eser på norsk siden jeg for det meste tenker på norsk, men det skjer at engelske bøker sniker seg inn sånn også. Med en gang dette begynner å skje så skjønner jeg at dette er ei skikkelig bra bok.

Du tenker på hvordan det går med karakterene når du ikke leser i boka…

Av og til ender jeg opp så langt inne i universet til ei bok at selv når jeg legger fra meg boka så lever karakterene videre i bakgrunnen. Jeg tar meg selv i å lure på hva karakterene gjør nå, hva som kommer til å skje med dem og dikte videre. Da jeg leste Tatt av vinden for mange år siden så tok jeg meg selv i å lure på hvordan det gikk på Tara mens jeg satt på bussen eller spiste middag. Hva drev karakterene på med, kanskje spiste de også middag. Dette er kanskje mest vanlig med ganske lange bøker, det tar litt tid å komme seg så langt inn i ei handling, men det skjer og da er det helt klart ei bok som sitter skikkelig igjen.

booklover

Bilde lånt fra We Heart It

Du angrer på å ha lest boka…

Den beste og verste følelsen i hele verden er når du nærmer deg slutten på ei bok og du bare vil at den skal fortsette. Enda verre er det når du har lest ut en bok og angrer som en hund fordi du skulle ønske du kunne oppleve den på nytt igjen en gang til. Du er skikkelig misunnelig på de som ikke har lest boka nettopp fordi de får lov til oppleve den for første gang.

Dette er kanskje det aller sikreste tegnet på at ei bok har truffet skikkelig godt og dette er ofte de bøkene jeg ender opp med å lese flere ganger og med jevne mellomrom. Girlfriend in a Coma av Douglas Coupland var definitivt ei sånn, Outsiderne av Susan E. Hinton eller Under bordet av Heidi Linde er andre eksempler.  Dette er gjerne bøker jeg nesten vegrer meg for å anbefale til venner fordi jeg ikke klarer tanken på at de ikke skal like de like godt som meg.

Sånn! Hvis jeg nå bare kunne finne noen sikre tegn på at ei bok er helt fantastisk før jeg leser den så hadde jo det vært helt gull. Nå skal jeg sitte på hendene mine til Platekompaniet slutter å ha 3 engelske pocketbøker til 200 kr. Ønsk meg lykke til med det. 🙂

Lest: “Stillstand” av Agnes Ravatn

19 Mar

ravatn1Kort sagt: Morsomt, kvass penn, babykino og ex.phil forelesninger og andre steder det ikke skjer noe spesielt, nynorsk, essay, tørrvittig, le høyt på trikken, 17. mai-tale og klosterliv.

Først litt om forfatteren…

Agnes Ravatn har gitt ut romanen Veke 53 (2007), ei fanzine og de to essaysamlingene Stillstand (2009) og Folkelesnad (2011). Hun er utdannet på Skrivekunstakademiet i Bergen. Hun jobber til vanlig som journalist i Dag og tid.

Dama er morsom, veldig morsom.

Og så litt om boka..

Boka består av essay som Ravatn har skrevet for Dag og tid. Utgangspunktet for essayene er steder og situasjoner der det egentlig ikke skjer så mye. Hun begynner med å tilbringe to dager på en kafé i Ålesund, der hennes fantastiske observasjoner nøster opp den ene tankerekka etter den andre. Slik fortsetter det og ferden går til et kloster i Roma, til babykino uten egen baby, på ex phil-forelesning og 17. mai-talen i hjembygda.

Man kan selvsagt argumentere for at dette er steder det skjer ganske mye, men slik hun plasserer seg inni, men samtidig utenfor situasjonene så skjer det mye. Alt skjer selvsagt inni hennes hode, alle scenario og alle potensielle samtaler spiller seg ut på en fornøyelig måte. Jeg blir helt misunnelig av kreativiten. Skulle ønske mine tankerekker også så sånn ut. Og kanskje gjør de det, jeg skriver de jo bare ikke ned.

Prøvde å forklare konseptet for en kamerat og han sammelignet det med Åpent bakeri-scenen i filmen 31. august der hovedpersonen sitter på kafe og bare observerer alt som skjer rundt han. Og det er jo litt sånn, bare at du får tilgang til de vittige tankerekkene til observatøren også.

Undertittelen Siviliasjonskritikk på lågt nivå er noe som bare sniker seg inn underveis. Ikke overraskende så stiller Ravatn seg en smule kritisk til flere av de situasjonene og menneskene hun møter. Det er mye som er galt med de forskjellige miljøene hun havner i, men det er kanskje ikke så rart når hun reiser fra Syden til ex.phil forelesning til Rorbua i Tromsø. De fleste intellektualistiske akamemikere slash kunstnere vil nok ikke klare å ta disse situasjonene helt seriøst. Det gjør det ikke mindre underholdende for oss som mener vi er på omtrent samme nivå selv.

Noen favorittsitater:

“Men femti timar, rett nok fordelt på fleire dagar, er alt i alt ikkje så mykje, hadde det ikkje vore for at dei spelar den same brende CD-en om att og om att her. Då ‘Din dag’ med Åge Aleksandersen kjem for tjuande gang, begynner det å bli vanskelig å halde seg, og mange tanker melder seg, t.d. at dette på ingen som helst måte er min dag, og om det er verdt å vikle seg inn i ein Åge Aleksandersen-psykose berre for dette?”

“Forelesaren repeterer og repeterer at forelesningsnotata ligg ute på nettet, klare til nedlastning. Dette er eg sterk motstandar av. Alt som er lett , er nedbrytande. Studenter fortener å kjenne seg dumme og utilstrekkelege – då vil ein søt sosialdarwinistisk effekt oppstå.”

Les/ikke les: Les! Så morsomt, så enkelt!

(Egentlig hadde eg lovt meg sjølv at eg skulle freiste å skrive denne omtalen på nynorsk, men etter å ha skrive denne setninga så måtte eg innsjå at eg ikkje er heilt klar for det enno.)