Pinselesing og Great Gatsby!

Etter å ha hatt en litt treig leseperiode så løsnet det endelig i pinsa. Det fantastiske været ga meg muligheten til å parkere meg på verandaen hjemme hos min mor med solkrem og bok (eller bøker).

Ble “endelig” ferdig med Sumobrødre av Morten Ramsland. Det er egentlig denne boka som har vært proppen i lesinga i det siste så jeg er glad for å være ferdig (selv om den er ganske lettlest).

Neste bok i bunken var et av mine Fretex-funn fra forrige helg: The Palace of Strange Girls av Sallie Day. Lettlest og underholdende drama. Fikk meg skikkelig til å glede meg til sommerferien!

Etter å ha lest disse to måtte jeg vende meg til  min mors bokhylle og endte opp med Mr Whichers Mistanker eller mordet i Road Hill House av Kate Summerscale. Noen av dere stiftet kanskje bekjentskap med Mr Whicher på NRK på Detektimen forrige fredag. Denne boka er en ganske annerledes detektivroman. Den er basert på en sann historie og omhandler et bestialsk barnedrap. Kanskje litt vel omfattende, men et spennende konsept.

(Omtale av alle bøkene kommer etterhvert!)

Mot slutten av pinsehelga ble det en tur på kino for å se den nye filmatiseringa av The Great Gatsby, muligens en av mine absolutte favoritt-klassikere. Da jeg leste boka for nesten to år siden så så jeg også film-versjonen fra 1974 med Robert Redford fra Mia Farrow. Needless to say: Denne versjonen var noe helt annet. Det er en ting hvordan den forholder seg til boka, til selve historien. Her er den ganske tro, selv om den kutter noen hjørner her og der for å få plass til all the splendour that is Gatsby.  Den filmatiske opplevelsen er en helt annen ting. Her skjønner man virkelig hva det er Fitzgerald prøver å formidle av glitz og glamour, festligheter og overmot. Det er vakkert, veldig vakkert (selv i 2d).

Gjør som meg: Se den på Gimle med et glass rødvin. Anbefales!

NB! Hvis noen er interessert i et mer dokumentarisk innsikt i denne tidsperioden og dens kvinner (med mye innside-informasjon om bl.a. Fitzgerald og gjengen) anbefaler jeg virkelig boka Flapper: A Madcap Story of Sex, Style, Celebrity and the Women Who Made America Modern av Joshua Zeitz.

Victoria på Klingenberg

Det er nesten en skam å trekke inn i kinomørket en så vakker søndagsformiddag, men det var verdt det.

Som nevnt tidligere så er jeg ikke en så veldig stor fan av å lese boka først og se filmen etterpå, men i dette tilfellet funket det. Victoria er vakker, trist, fin og en smule irriterende, akkurat slik den skal være. ❤

Bok+film=?

Flere og flere fantastiske bøker blir filmatisert, virker som om nesten annenhver film som går på kino for tiden har utgangspunkt i et eller annet litterært verk. Bare den siste måneden så har både  Les Miserables og Victoria gått på kino, i tillegg til Halvbroren på NRK. Det evinnelige spørsmålet da, dersom man har både lest boka og sett filmen, er hvilken man likte best. For min del vinner boka nesten alltid, men det er nok fordi å lese en bok er en større og mer langvarig opplevelse enn å se en film på 90 minutter. I tillegg til at filmbransjen har jo en tendens til å ta seg noen friheter både med karakterer og handling.

Ofte kommer filmatiseringen av en bok i en forrykende fart. Hvis boka har vært en stor suksess så er det ikke snakk om la den ligge litt før den skal omskapes til film. Noe av det verste jeg har sett eksempel på der er nok Da Vinci-koden. Makan til groteskt dårlig lagd film med mager dialog skal man lete lenge etter. Boka var heller ikke min favoritt, men med tanke på hvor stor den faktisk ble så hadde den fortjent bedre.

Men hvilken rekkefølge skaper den beste opplevelsen?

Først bok, så film: Når jeg leser ei bok som har blitt filmatisert så frister det veldig å se filmen rett etterpå. Da er jeg jo egentlig ute etter at filmen skal fylle inn hullene og fortelle meg om det jeg har sett for meg “stemmer”. I løpet av boka kan jeg kanskje til og med lure på hvordan regissøren har løst en eller annen situasjon. Men vanligvis blir jeg bare skuffet, det er et eller annet som ikke stemmer. Eller så er det kuttet ut viktige deler fordi det ikke passer inn. Av og til blir feks karakterer slått sammen. Og så blir det jo kjedelig også; manusforfatteren har jo naturlig nok  basert mye av dialogen på boka, så da blir man liksom sittende å vente på neste replikk.

Valley of the Dolls og På kjøret er to bøker hvor jeg like etter å ha lest ut boka begynte å se filmen. Selv om disse bøkene er satt på omtrent samme tid, så ble den ene filmatisert i 1967 og den andre først i 2012. Det har nok gjort noen med hvordan filmene har blitt laget, men poenget er altså at jeg ikke var fornøyd, og jeg har ennå ikke sett ferdig noen av dem.

Først film, så bok: Ofte når jeg har sett en film som er basert på ei bok så frister det å lese boka etterpå. Å finne ut hva som egentlig skjedde, hvordan situasjoner og karakterer egentlig ble framstil. Jeg er ute etter et mye dypere innblikk i handligen. Vanligvis så er det alltid best å se filmen først og lese boka etterpå. Da får jeg en filmopplevelse som ikke er forstyrret av merkunnskap om boka, mens jeg i tillegg får ei bok som det kanskje frister mer å lese etterpå. Og det blir jo spesielt bra hvis filmen faktisk er en så god opplevelse at boka frister skikkelig!

Passer filmatisering til alle bøker? Mest sannsynlig ikke. Etter å ha sett trailerne til filmatiseringen av Cloud Atlas så satt jeg bare igjen en skikkelig wtf-følelse. Nå har jeg ikke lest boka, men jeg må innrømme at det frister heller ikke. Noen bøker har kanskje ikke en handling som passer til film, men for en del andre bøker så dreier det kanskje mer om å ha respekt for boka.