Lest: “Ungdomsskulen” av Heidi Furre

Kort sagt: Voksesmerter, oppvekstroman, vennskap, tap, klining, fjortistid, år 2000, nynorsk

Først litt om forfatteren…

Heidi Furre (1986) er forfatter og fotograf. Blogger på heidifurre.com. Har tidligere gitt ut Parissyndromet (1913).

… og så litt om boka

Boka handler om Maja som bor på en liten plass, akkurat har mistet sin far og oppi det hele skal hun begynne på ungdomsskolen. Bevæpnet med to venner. Bare to venner.

Pelle er framleis hos mormora si. Eg har ringt til Maria, men ingen tek telefonen. Eg har sykla forbi huset hennar, men ingen har vore heime på to veker. To venner om sommaren er altfor lite.

Historien er delt inn i sommer, høst, vinter/vår som følger ungdomsskole-årene til Maja og vennene hennes. Jentene har lyst til å være blant kule, de som blir invitert på fest, drikker seg fulle og kliner. Kanskje til og med har sex. Og etterhvert som ungdomsskolen skrider fram, så får de det ene og det andre på plass, selv om de aldri egentlig får flere venner. Men de opplever de samme tingene som de fleste av oss, i større eller mindre grad, opplevde på ungdomsskolen. Spesielt undertegnede som er født ganske samtidig med forfatteren.

2000-tallet er en stilletiende og altomfattende atmosfære i boka. Historia finner sted når de fleste har begynt å få mobiltelefoner, men ikke internett. Bare det å se for seg hvor annereledes historien ville vært om den hadde blitt skrevet idag. Kjemisk fritt for internett, cht, sosiale medier og alt det følger med seg. Det er sånt som får en til å føle seg gammel. Men som samtidig gjør boka så fin, så nostalgisk. Beskrivelsen av hvordan Maja “stalker” gutten hun liker ved å samle på småting hun finner her og der som hun kan knytte til han, ville nok blitt fortalt på en helt annen måte idag.

Boka begynner med sommeren før ungdomsskolen begynner, og slutter med avslutningen av sommerferien etter ungdomsskolen. Og det er noe klaustrofobisk med den følelsen av å være fanget på denne måten.

Allereie den aller første skuledagen etter ferien, i den aller første timen, blir tanken på eit heilt år i dette rommet uuthaldelig. Dei neste dagane vil eg komme meg vekk, drøymer om ei maskin ein kan kople til hjernen og la han sove i eit heilt år, samtidig som kroppen er vaken og gjer det han skal gjere: lekser, rekke opp handa i timen, svare på spørsmål, gå rundt.

Jeg kjente selv en gammel følelse av lettelse over at jeg er ferdig med skolen. Ferdig med alt jeg MÅ gjøre. Og det meste av det man ikke får lov til å bestemme over selv. For det er en realitet at når ungdomsskolen endelig er over, så står man jo bare ovenfor enda nye tre år med skole. Og hvem vet hvor lenge etter det. For hva skal man egentlig bli her i livet.

Kort og godt: Nostalgisk, skjørt, vakkert overtydelig, alle mysterier blir ikke løst, fyllaharskylda

 

Leser nå: “Ren poesi 2” (red. Ellen Wisløff)

Da Ren poesi kom ut ifjor lå jeg litt ganske mye etter  og hadde fortsatt ikke joinet Instagram.  Jeg hadde derfor ikke noe forhold til instagramkontoen @renpoesi. Jeg hadde heller ikke noe særlig forhold til dikt. Men så er det noe med slike samlinger. Og denne samlingen spesielt, som gjør det vanskelig å ikke føle noe.

Når jeg har prøvd å lese diktbøker gitt ut av en og samme forfatter tidligere, så har jeg blitt overveldet. Jeg syns det blir for mye av det samme. Men en samling som Ren poesi er noe annet. Man blir liksom satt i en stemning, det er litt som å gå ute i regnet og bli truffet av små og store dråper på forskjellige steder hele tiden. En og en dråpe på samme sted er plagsomt. Overveldende. Torturteknikk til og med. Men en diktsamling som spretter fra sted til sted. Det er forfriskende. Sånt som får meg til å føle litt her og litt der. Mye her, litt mindre der. Da jeg leste den første Ren poesi-boka satt jeg på t-banen. Tårene silte og silte.

Ren poesi 2 kom ut denne uka, og selv om jeg nå faktisk har kommet meg til Instagram og følger kontoen, så ødelegger det på ingen måte for den samme opplevelsen. De fleste diktene er jo ikke nye. (Selv ikke for en som ikke bruker så mye tid på å lese dikt.) Men sammenhengen er ny. Rekkefølgen. Og følelsen av å hoppe fra stein til stein over en grunn bekk er like til stede. Noen som gjør det litt lettere å lese dikt. Noen som gjør det mye lettere å føle dikt. Og ikke minst å oppdage nye diktere.

Og samtidig er det noe å si for at noen faktisk gjør seg flid med å lage ei fin bok. Jeg liker fine bøker. “Don’t judge by its cover”? Neivel, men det må da også være lov å elske ei bok bare fordi den ser flott ut.

Så nå leser jeg litt og litt. Vil ikke bruke den opp. Vil gå i regnet litt til.

 

Lest: “Furuset” av Linn Strømsborg

Kort sagt: Oslove, ung og lost, å finne seg sjæl, Furuset, “you can’t go home again”, Kent

Først litt om forfatteren…

Linn Strømsborg (f. 1986) er fra Oslo og jobber i bokhandel. Furuset (2013) er hennes siste bok, tidligere har hun gitt ut Roskilde (2009) og boksingelen Øya – begge i 2009. Og hun har en blogg!

…og så litt om boka

Eva er ferdig med masteren sin og det er på tide å bli voksen, hadde det bare ikke vært for at hun ikke er spesielt interessert i det. Og når alle vennene hennes drar hvert til sitt, til utenlandsstudier og samboere og jobber og alt annet som er en del av voksenlivet så sitter Eva igjen i det tomme kollektivet. Etter seks måneder uten jobb eller ny plass å bo så må hun ta den lange turen fra Bislett og hjem til jenterommet på Høybråten. Hjem til barndomsvennene, mors kjøttkaker og smugrøyking ut vinduet mens hun hører på Kent. Alltid Kent. Kent forklarer verden, selv når den er umulig å forstå. Etterhvert glir hun inn sitt gamle miljø, begynner å jobbe på videosjappa på hjørnet og innser at det er mulig å forlate verden og flytte hjem til Furuset.

 

Foto: Dagsavisen

Thomas Wolfe skrev en gang “you can’t go home again”, og selv om det sitatet egentlig handler om noe helt annet, så brukes det ofte i sammenhenger der folk reiser tilbake til hjemstedet sitt for å måtte innse at man ikke kan vende hjem til sitt barndoms paradis. Du kan ikke  vende tilbake til dine barndoms enger, de vil uansett ikke være slik du husker det. Eva har brukt fem år på å ikke vende tilbake, på å knapt ta tbanen hjem til foreldrene med mindre det  har vært helt nødvendig. Og det er lengre fra Bislett til Furuset, enn fra Furuset til Bislett. Men når hun nå kommer hjem til jenterommet så innser hun at ting ikke har endret seg noe særlig. Og at selv om det eneste hun ønsket da hun bodde der var å komme seg bort, så er det ganske trygt og godt å komme hjem.

Så hva handler den om? Handler den om å flytte hjem? Om å ikke vite hva man skal gjøre med livet sitt? At det man rømmer fra kan være like bra som det man rømte til? At folk ikke endrer seg – selv om de vil? Eller bare at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre når man er ferdig med masteren sin?

Selv ville jeg ikke dratt hjem, men det er nok annerledes å vende tilbake til Molde (som tross alt ligger en flytur unna), heller enn Furuset som ligger en tbanetur unna. Men sånn som Strømsborg beskriver reisen og oppholdet så skulle man tro at det var adskillig mye lengre, at Furuset var en liten by på den andre siden av fjellet, ikke en liten bydel i en liten dal i Oslo. Og sånn er det kanskje?

Som jeg ikke har lagt skjul på: Jeg liker Oslo. Og noe av det som tiltrakk meg med denne boka var nettopp den selvbiografiske Oslo-beretninga. Hvordan forfatteren hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid, mellom Furuset og byen, mellom skolen, videosjappa, badevannet og blokkene med kirirgisk presisjon. Det er så reelt og selvbiografisk at jeg her (som ved flere andre lignende bøker) sliter med å skille mellom fiksjon og virkelighet. Det er ikke nødvendigvis et dårlig tegn, men samtidig så sitter jeg igjen med en følelse av at det blir lettvint. Jeg liker det, men samtidig skulle jeg ønske noe mer, et eller annet jeg ikke helt vet hva er.

Kort oppsummert:  Anbefales om du har levert en master, flyttet hjemmerfra, bodd i kollektiv, liker Oslo eller på et tidspunkt har følt at du ikke henger helt med resten av gjengen der det virker som om alle vet hva de skal.

 

 

 

 

selvbiografisk

Back, baby?

Det har vært ei lang pause, men nå er jeg ferdig med alt det som har stått i veien for å lese bøker, mest av alt er jeg ferdig med eksamen! Kan nesten telle på ei hand de bøkene jeg har lest siden sist, men har heldigvis klart å kjøpe ganske mange bøker – så jeg har mye å ta av.

OG jeg har lest min første bok på Kindle. Fortsatt usikker på hva jeg syns om det, men kan iallfall slå fast at Kindle er smart på nattfly, utover det så tror jeg jeg utsette begeistringa litt. (Og boka var Uganda Be Kidding Me av Chelsea Handler, som nå selvsagt må kjøpes i fysisk utgave selv om jeg allerede har lest den.)

Så jeg håper jeg er tilbake. Krysser fingrer og sånt. Jeg er iallfall tilbake på lesefronten. Ønsk meg lykke til 🙂

Pauseknapp

Ikke til å stikke under en stol. Bloggen er offisielt i pausemodus. Satser på å komme sterkere tilbake til våren når hjernen begynner å virke igjen. God vår så lenge!

Meme: Smått og stort

Denne har jeg lånt fra Lesehesten som igjen hadde funnet den hos Winthervarme Fint å minne seg selv på stort og smått om egne lesevaner 🙂

2.Sist kjøpte innbundne bok: 
Jeg var jo innom Mammutsalget og der var jo nesten alle bøkene innbundet, så da slo jeg nok alle rekorder på innkjøp av innbundne bøker. Den aller siste var nok Folkelesnad av Agnes Ravatn. Ellers er det sjelden det blir kjøpt innbundne bøker, og altså kun på salg.

 2. Sist kjøpte pocketbok: 

For ikke lenge siden bestilte jeg Stoner av John Williams som ble varmt anbefalt av Karin. Nå har den riktignok ikke kommet fram enda, men jeg satser på at den ikke er langt unna!

3. Favorittsjanger:

Tror ikke jeg kan velge ut én favorittsjanger, men jeg de aller fleste favorittbøkene min er oppvekstromaner (som jeg planlegger et eget innlegg) om, så om jeg må velge så blir detsvaret.

4. Favorittbokhandel: 

For handling på nett så er definitivt Play.com favoritten. Her har de nesten alt i hele verden, det er mulig å kjøpe brukte bøker til en liten penge OG det er gratis frakt på alt. Av fysiske bokhandler så tror jeg det er uavgjort mellom Eldorado og  Ark Egertorget. Begge to har kjempestort utvalg og det er skikkelig behagelig å være der.

 5. Favorittbibliotek:

Jeg må innrømme at jeg knapt har et bibliotekskort. Og at bibliotekene nå er så tekniske at jeg knapt får til å låne ei bok. Men om jeg skal velge ett så får det blir Deichmanske på Torshov, der er man alltid velkommen og det er alltid plass. Så får det bare være at de ikke har så mange bøker der.

6. Favorittleseplass hjemme: 

Sofaen, det er ikke mulig å finne ei ubehagelig stilling der!

7. Favorittleseplass utenfor hjemmet: 

Trikken: helt fremst på de forreste setet (på dagtid). Deretter på flytebrygga ved en nærliggende innsjø (ikke så ofte jeg får mulighetene, men det er så digg når jeg først er der).

8. Fem forfattere du alltid kjøper i innbundet format: 

Ingen, vil helst lese pocket fordi de er mer fleksible og lettere å ha med seg rundt.

9. Beste lesesnack: 

Pleier ikke å spise mens jeg leser.

10. Beste lesedrikke:

Kaffe. Kaffe. Kaffe.

11. Beste bakgrunnsstøyen: 

Bylyder, naboene som trekker ned, vintersport.

12. Når på døgnet leser du helst?: 

På trikken til eller fra jobb, ellers på sengekanten.

13. Beste bakfyll-lesing: 

Leser ikke når jeg er fyllesjuk, da må jeg jo bare lese på nytt igjen etterpå. Det eneste jeg har presset meg gjennom på slække søndager den siste tiden pensumlitteratur, men jeg har nok ikke lært så mye…

14. Beste kollektivtrafikklesestoff: 

Alt jeg leser kan leses på trikken!

Leser nå: “Bare ukedager” av Cecilie Aurstad

Ulykkelig forelskelse. Nedsatt hjernekapasitet. Lengsel. She speaks the truth med sine dagboksnotater:

Torsdag.

Vekten av deg etter to dager uten melding eller klining eller noe og jeg sier hallo på Facebook og du svarer, men ikke sånn jeg vil, for jeg vil at du skal si at vi skal møtes igjen og si når vi skal møtes igjen, kanskje du kan komme over i kveld, men du sier at du ringer, og jeg veit at du gjør det, jeg veit det, men jeg veit ikke når du ringer og jeg går rundt og venter og tenker på DEG DEG DEG hele tida som om jeg har deg på hjernen, som ei låt jeg ikke får vekk, og jeg tenker på forrige gang vi var sammen og ser for meg neste vi skal være sammen, kanskje sier du noe av de tinga jeg vil du skal si og jeg legger meg, men jeg får ikke sove fordi jeg tenker på deg og så ringer du plutselig og du skal komme over og jeg skal skulke skolen i morgen.

Jeg pleier ikke være privat på bloggen. Men når jeg mister evnen til å lese bøker og mister motivasjonen til å skrive om de få bøkene jeg klarer å lese, så må det være lov å innrømme at denne dama beskriver mitt nåværende jeg.

Så fram til jeg klarer å spa denne fyren ut av hjernen min, og kanskje kan begynne å tenke på noe annet, og kanskje slutte å ligge på sofaen og stirre på telefonen min, og kanskje finne noen som fortjener meg, så får dere unnskylde min nedsatte hjerne/blogg-kapasitet.

Kunsten beskriver livet ganske godt akkurat nå.

Lest: “Folkelesnad” av Agnes Ravatn

Kjappomtale

I Folkelesnad (2011) dissekerer Agnes Ravatn vårt mest folkekjære lesestoff: de glossy magasinene som man finner i bladhyllene på Narvesen. Med sin skarpe penn og velkjente snert plukker hun de forskjellige kategoriene fra hverandre og tar de på kornet.

Boka er bygd opp i 14 essay som tar for seg like mange kategorier med magasiner. Boka i seg selv er ganske glossy med bilder av de forskjellige bladene som omtales.

I hvert kapittel beskrives de forskjellige forsidene på bladene hun har lest, før Ravatn tar for seg de forskjellige bladene og sammenligner de.

Høres tørt ut? Ja, hadde det ikke vært for at Ravatn gode observasjonsevne så hadde det nok vært på nivå med ei temmelig dårlig lærebok i temaet. Men sånn blir det altså ikke når det er Ravatn som observerer, her er det plenty med LOL-øyeblikk.

Noen gullkorn

Mannfolkblad: Etter å ha lest gjennom blada sit eg igjen med eit inntrykk av at mannens liv inneheld gølgjande: sex, bil og sport, sport, populærvitskap, våpen med og uten påfølgjande jakt og/eller kriminalite, helse/mat/trening/friluft og eit skred av dingsar.

Pornoblad: Lek, Alt om DET og Cocktail er alle tsjekkiskeigde, og alt stoffet er kjøpt inn fra Tsjekkia. I desse blada heiter likevel alle dei austeuropeisk utsjåande aktørane “Brita fra Buskerud” og liknande, sidan folk har ein tendens til å like tanken på at det kanskje bur ei naken dame i nabolaget som vil dobbeltpenetrerast absolutt heile tida.

Helseblad: Etter å ha lese og lese kan eg lansere følgjande uvitskaplege oversikt over dei orda som har høgst frekvens i våre fire helseblad: positiv, rynker, lavkarbo, aldring, livsstil, fett, brokkoli, sprek, motviasjon.

Jenteblad: Starlet var mindre dristig, men tematikken nøyaktig den same. “Oss i mellom” var alltid det første ein las. Her skreiv jenter inn til Nina, eit vakse og ansvarleg menneske som kvar veke tolmodig svara på ein uendelig straum av spørsmål om mensen, forelsking, ungjentedepresjon og rus.

Villmarksblad: Å være sjølvhjelpt er ein god ting. Men eg er jo sjølvhjelpt: Eg har ein jobb som gjer at eg kan kjøpe mat i butikken

Alt i alt er det ei underholdende bok for folk som har leste et glossy magasin i sin tid. Og påstår du at du ikke har gjort det så lyver du.

Den er blå med litt hvitt på omslaget…

http://cheezburger.com/8083296512

Nytt i hylla: Mammutsalget

Jeg har ikke kjøpt bøker siden romjula. Noe som betydde at da jeg fikk lønn og tok turen innom Mammutsalget så gikk det ikke så bra. Eller dårlig, alt ettersom. Tre bokhandler og utallige salgsbord senere hadde jeg kjøpte seks bøker (litt flere enn det som var planen).

Først ut var Jeg er Zlatan av Zlatan Ibrahimovic (fortalt til David Lagercrantz). Denne skulle jeg faktisk kjøpe. Ikke fordi jeg er så veldig interessert i Zlatan (eller nesten vet hvem han er i utgangspunktet), men fordi det neste temaet i Biografisirkelen til Moshonista er sportsutøvere. I tillegg har jeg faktisk hørt at boka er godt skrevet (for en fotballbiografi å være) og det er jo noe som er interessant å sjekke ut.

Neste bok i bunken ble Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz. Her forteller Getz sin egen historie om kampen mot spiseforstyrrelser. Ingen gladsak, men jeg har hørt at det skal være givende å lese den.

Det ble ei bok til med temaet spiseforstyrrelser, denne gangen den skjønnlitterære Stryk meg over håret av Agnes L. Matre. Lignende historie: hvordan kjempe kampen mot sin egen sykdom. Det som er litt morsomt med begge disse bøkene er at jeg ville nok ikke funnet de i bokhandelen hadde det ikke vært for blogging. Getz fortalte først sin historie gjennom bloggen, og Matre (så vidt jeg har skjønt) brukte bloggosfæren til å spre budskapet om boka si.

Det er ikke bare Mammutsalget som gjelder, de fleste butikkene har også slengt på egne tilbud. Bare ukedager av Cecilie Aurstad fant jeg i ei tilstøtende billighylle på Norli. Den er satt i Oslo og handler om ei jente i begynnelsen av 20-åra som innleder et forhold til helt feil type. Nå er jeg riktignok i begynnelsen av 30-åra, men det er vel en situasjon de fleste kan kjenne seg igjen i.

Den sjenerte pornografen av Nikolaj Frobenius lå i den samme billigbunken – bare enda billigere. Litt vanskelig å sammenfatte plottet i ei setning, men Frobenius er iallefall en forfatter som jeg gjerne vil like. Eller som jeg iallefall vil jobbe litt med å like.

Sistemann (eller kvinne) på plass er selve rosinen i pølsa: Folkelesnad av Agnes Ravatn. Denne boka har jeg hatt lyst på kjeeeempeleeenge. Og så lå den plutselig der på Tanum til bare 99 kr. Hurra! Her gjenneomfører Ravatn, med sin skarpe penn, en dissekering av det mest folkelige lesestoffet vi har: glansede magasin. Er allerede i gang, og kryssene i margen på de morsomme stedene er allerede ganske mange.

Jeg har med andre ord litt å lese på de neste ukene også.