Tag: Skattejakt i bokhylla del 1

Jeg tar opp tråden til Julies Bokbabbel sin Skattejakt i bokhylla og har gjennomført min egen skattejakt! Morsomt å gjennoppdage bøker jeg nesten hadde glemt jeg hadde. Siden dette er særdeles tidkrevende arbeid (og ikke minst virvler opp en del støv) så har jeg begynt med del 1. Del 2 med resten av kategoriene, og mine egne tillegg, kommer til helga!

Finn en bok med en forfatter eller tittel som har bokstaven Z i seg: Slår til med dobbel dose her: F. Scott Fitzgerald sin On Booze. Som de fleste andre forfattere av sin tid så brukte han langt mer tid på å drikke seg full (sammen men sin kone Zelda), enn å skrive bøker. Men innimellom så skrev han også om å drikke. Denne lille boka inneholder små epistler om drikking og alkohol.

Finn en klassiker: Sååå mange å velge mellom her, men jeg kjører på med samme forfatter som over. For når Fitzgerald innimellom klarte å skrive noe så skapte han den fantastiske boka The Great Gatstby. En av mine yndlingsklassikere! Og tillegg kommer det ny film på kino i begynnelsen av juni.

Finn noe i bokhylla di som ikke er en bok: Ikke noe problem, med Expedit-hylle fra Ikea som romdeler så er det flere av hyllene som inneholder nips, telysholdere og bilder. I tillegg har jeg selvsagt en liten meter med DVDer og en bunke fotoalbum. Tror ikke jeg skal legge ut bilde av den uordenen som eksisterer der nå, kanskje når jeg har rydda. 🙂

Finn den eldste boka du har: Litt usikker på om dette skulle være den boka jeg har eid lengst, eller den som er eldst. Jeg kjøper endel bøker brukt, så endel av de er ganske gamle. men den eldste er nok den sosiologiske studien Sex and the College Girl av Gael Green fra 1964. Boken beskriver gjennom intervju og kvantitativt materiale hvordan datidens jenter på college forholdt seg til sex. Ser nok for meg at den fikk ganske mange til å rødme på den tiden, men i disse Fifty Shades-dager er den temmelig lite flau. Hvordan den endte opp på ei bruktboksjappe i Molde derimot, det er et helt annet spørsmål.

Finn en bok med ei jente/kvinne på omslaget: En av de morsomste bøkene jeg har lest på lang lang tid er Are You There Vodka, It’s me Chelsea av Chelsea Handler. Det er en selvbiografisk bok med Handler sine egne historier og erfaringer. Hvor mye som er sant og hvor mye som er ljug er vanskelig å si, men morsomt er det iallefall. Dama er også stand-up komiker og programleder, men av en eller annen grunn er det kun bøkene hennes jeg syns er morsomme: Ikke overraskende er det altså et bilde av henne på omslaget.

Finn en bok som har et dyr i seg (handler om et dyr, eller har illustrasjoner av dyr): Her tok jeg en spansk en og plukket frem den utrolig søte, men også ganske bestialske The Book of Bunny Suicides som er skrevet og tegnet av Andy Riley. Det er ett og slett snakk om stakkars kaniner som ikke har lyst til å leve lengre og som har noen særdeles kreative selvmordsforsøk bak seg.

Finn en illustrert bok: Denne utgaven av Pan av Hamsun fikk jeg i julegave. Den er illustrert av  Knut Gullvåg (han som bl.a. er kjent for å lagede “stygge” bildet av Dronning Sonja). Siden jeg både leste boka og så filmen på videregående så har jeg ikke gjort annet enn å bla i den enda, men det ser temmelig spesielt ut. Den er gitt ut i serien Gyldendals Mestermøter der billedkuntsnere illustrerer kjente verk.

Finn en bok med gullbokstaver på omslaget: Uten å ha gått gjennom hele boksamlinga mi så tror jeg nok kanskje at Bibelen er den eneste boka jeg har stående i hylla med gullskrift. Den eies kun for min faglige interesse for religionsvitenskap, og sist gang den ble brukt var da vi leste Julevangeliet i bokklubben til jul. Utover det står den ganske ubrukt. Plusspoeng for at den har sånn fin glidelås!

Finn en dagbok (ekte eller fiksjonell): Selv om jeg selvsagt besitter en utgave av Bridget Jones Dagbok så ble det ikke denne jeg valgte. Isteden fant jeg den noe mindre kjente Basketballdagbøkene av Jim Carroll. Leonardo DiCaprio-fans husker kanskje filmatiseringen av denne boka fra 1995, jegvar iallefall veldig betatt!. Dette er den ekte (om enn bearbeidede) dagboka til Jim som vokser opp i New York på 50-60-tallet og går fra lovende basketballspiller til heroinist. Typisk innen sjangeren “så galt kan det gå om du ikke passer deg”.

Finn en bok med en mannlig protagonist: Føles som en umulig oppgave, såå mange av bøkene mine har jo en mannlig protagonist. Tar til slutt frem Sveve over vatna av Ragnar Hovland. Leste den litt som en utfordring til meg selv, måtte rett og slett skremme meg selv til å lese nynorsk og da funka det bra å velge ei bok som er satt i studentmiljøet i Bergen og utfolder seg på hovlandsk vis. Grunnen til at denne passer så bra her er at protagonisten ikke er navngitt, han er bare kalt “forteljaren” så da får han ikke så stor plass likevel.

Finn en bok skrevet av en forfatter med et vanlig navn (f.eks. Smith): Kan ikke annet enn å løfte fram Tove Nilsen her. Hennes oppvekstromaner fra Bøler treffer meg langt inni hjertet og dama fortjener all den oppmerksomheten hun kan få! Har selvsagt alle bøkene om Toves skyskrapereventyr laina opp!

Finn en innbundet bok uten smussomslag (nei, du kan ikke bare ta av omslaget): Hadde flere av denne enn jeg trodde, men følte at På vegne av venner var et godt valg her. Den usannsynlige suksessen til Kristopher Schau er både varm og trist samtidig.

 

Finn en sakprosabok: Gamle pensumbøker holder fortsatt stand i bokhylla, men jeg valgte ut noen bøker som jeg både har kjøpt og lest helt av fri vilje. Da må jeg trekke frem en liten bunke med Oslo-historie. Disse bøkene inneholder både flotte bilder og mye kultur- og byhistorie om Oslo. Anbefales å bla i en av dem neste gang du er i bokhandelen!

Finn en bok som enten er kontroversiell eller som er skrevet av en kontroversiell forfatter: Regner med at boka kan regnes som kontroveriell når boka ble beslaglagt og forfatteren endte i en straffesak på grunn av den. Det var nemlig det som skjedde når Christian Krogh ga ut Albertine på midten av 1800-tallet. Sikkert mest kjent via bildet Albertine i politilegens venteværelse. Gir et spesielt innblikk i en verden de færreste av oss har noe forhold til, eller kan noe særlig om.

Finn en bok av en ikke-vestlig forfatter: Uuuuuøææææ! Her innser jeg bare at bokhylla mi ikke holder mål! Til slutt gravde jeg fram Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij. Jeg tar selvkritikk og drar sporenstreks på Ark for å kjøpe kjøpe verdenslitteratur fra resten av verden! Gode forslag mottas med takk.

På ønskelista: “Blodpenger” av Aurstad & Westberg

Det har visst vært Krimfestival i Oslo i helga. Siden jeg på det meste leser to krimbøker i året (ei i påska og ei i jula) så har det gått meg litt hus forbi. MEN! Da jeg leste denne saken i Osloby idag så innså at jeg at det kanskje ble ei tredje krimbok i år.

Bilde lånt av Kagge Forlag

Bokomtalen (og artikkelen) lover en krim satt i en autentisk hovedstads-setting i slummen på Grønland på slutten av 1800-tallet. Handlingen starter med et blodig drap på en arkeologiprofessor i et lugubert losjihus på Vaterland i Kristiania sommeren 1899.

Som en som er litt over gjennomsnittet interessert i Oslos lokalhistorie så virker er dette fristende, spesielt hvis den faktisk klarer å være autentisk. Lurer på om ikke denne blir plukket opp på Ark på Gardermoen, på vei til påskeferie selvsagt!

Ett-minutts tips: Boknavnelapper

Interiør-nettsida Apartment Therapy legger ut sånn fine videoer som heter One Minute Tips. Konseptet er et et tips til et eller annet interiør-relatert som da selvsagt kun varer 1 minutt, ganske overkommelig å sette seg inn i. De fleste tipsene har naturlig nok lite med bøker og litteratur og gjøre, men akkurat denne var ganske fin for folk som er litt kreative.

Tipset her er nemlig å lage sånne fine navnelapper som man limer inn i bøker man har lyst til å beholde. Alle bøker som ikke får sånne lapper kan gis bort og gis videre. For folk som ikke har mye plass så er det iallefall genialt. Gjorde også et bilde-søk på google og fant masse fine eksempler som det sikkert går an å bli inspirert av.

Husker at bøker som hadde tilhørt min mor og min tante i barndommen ofte hadde slike lapper, så kanskje er det litt retro i tillegg til praktisk?

Lest: “Den fremmede” av Albert Camus

Først litt om forfatteren..

Albert Camus (1913-1962) er en av disse veldig intellektuelle forfatterne som hang rundt med Sartre og Beauvoir i Paris på midten av 1900-tallet. Opprinnelig fra Algerie, men levde og studerte i Paris der han også døde i en bilulykke. Mest kjent for debuten Den fremmede (1942), men også Myten om Sisyfos som kom ut samme år, Pesten (1947) og Fallet (1948). Mottok Nobelprisen i litteratur i 1957.

Bilde lånt via Wikipedia

…og så litt om boka

Handlingen er lagt til Algerie på begynnelsen av 40-tallet. Hovedpersonen Mersault har akkurat fått vite at hans mor har gått bort. Han jobber i en avis, får seg etterhvert en slags kjæreste og slentrer rundt i livet helt til han utfører en handling som skal forandre alt og sette en stopper for hans forholdsvise bekymringsløse livsstil. De gjentagende beskrivelsene av den uendelige trykkende heten henger kvelende over boken.

Det er rett og slett ikke mulig å beskrive handlingen i noe særlig mer detalj uten å avsløre for mye uten å avsløre hva som skjer. Boka er delt i to deler som omhandler før og etter denne hendelsen. Når jeg leste den første delen så følte jeg at det var veldig mange likhetstrekk med Bukowski, Kerouac eller Hemingway i skrivestilen. Det skjer lite, hovedpersonen driver for det meste av gårde og eksisterer. Del to derimot grenser til å være ligne mer på Kafkas Prosessen.

Bilde lånt av forlaget

Den fremmede regnes for å være en av de store eksistensialistiske romanene, og det er kanskje det som ødelegger den litt for meg. Språket er veldig lett å lese og historien er helt grei, men da jeg hadde lest den ut så satt jeg igjen med en følelse av “var det alt”? Det skjer jo endel, men det handler meste om de store eksistensialistiske spørsmålene, og der mister jeg kanskje litt interessen og sitter igjen med følelesen av at jeg ikke er helt smart nok, eller intellektuell nok. Jeg fikk iallefall ikke sånn veldig masse ut av den.

Et favorittsitat eller to:

“Jeg arbeidet hele ettermiddagen. Det var fryktelig varmt på kontoret, og da jeg skulle hjem om kvelden, var jeg glad for at jeg kunne slentre langs kaiene. Himmelen hadde et skjær av grønt, jeg følte meg tilfreds. Likevel gikk jeg rett hjem til meg selv, for jeg ville koke poteter.”

“Når noe hender meg, foretrekker jeg å være til stede.”

Les/ikke les? Boka var bare akkurat helt grei, og jeg tror kanskje jeg er for begeistra for den gode historien til å bli begeistret.

8. mars-spesial: Leseanbefalinger på kvinnedagen

I anledning kvinnedagen tenkte jeg å komme med en liten 8. mars-spesial. Jeg er en av de som vegrer meg veldig for å kalle meg feminist, og som sjelden går i tog på kvinnedagen. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke syns likestilling er helt selvsagt, og at den tiden vi lever er den beste av alle tider, for å sitere Hilde Sandvik i BT idag. Det finnes så utrolig mye god litteratur som både handler om å være kvinne, eller viser oss hvordan kvinner har og har hatt det. Ikke minst er det mye flott litteratur som viser oss hvordan vi har kommet dit vi er idag, og hva alle mødrene har ofret. Derfor vil jeg komme med noen korte anbefalinger på noen bøker jeg syns alle burde lese.

Bilde lånt av forlaget

Lesingen min er ganske jevnt fordelt mellom mannlige og kvinnelige forfattere, men kjønnsperspektivet er noe som helt klart dukker oftere opp hos de kvinnelige. Som en stor fan av oppvekstromaner så er min første anbefaling den glimrende trilogien av om Elsi Lund av Bjørg Vik. Historien om Elsi Lund begynner med Store nøkler, små rom (1988), fortsetter med  Poplene på St. Hanshaugen (1991) og avsluttes med Elsi Lund (1994). I bøkene følger vi Elsi fra hun er 4 år gammel og krigen akkurat har kommet til Norge og opp til hun flytter for seg selv når hun begynner å studere. Det er store forskjell på å vokse opp som jente og gutt på denne tiden og Elsi får hele tiden beskjed om at hun må passe seg for alle disse uendelige farene som unge jenter utsettes for. Der storebroren får leve mye mer fritt og bekrymringsløst, så er foreldrene mer overbeskyttende mot datteren som alltid står ovenfor faren for å bli gravid, få dårlig rykte eller bare ikke blir passet godt nok på. Her skjønner man virkelig at ting faktisk var ganske annerledes selv om det ikke er så lenge siden. Sammen med de flotte og tidsriktige beskrivelsene av St. Hanshaugen, venninnenes skjebner og et Oslo i oppvekst så er dette kort og godt fantastisk historiefortelling.

Som nevnt over så betegner jeg meg sjelden som feminist. Jeg, og mange med meg, syns på mange måter at begrepet har blitt kuppet av grupperinger som jeg sjelden klarer å sammenligne meg med. Dette er tydeligvis en problemstilling for flere enn meg, og dette er noe av det Caitlin Moran prøver å gjøre noe med i boka How to Be a Woman (2011).

“We need to reclaim the word ‘feminism’. We need the word ‘feminism’ back real bad. When statistics come in saying that only 29% of American women would describe themselves as feminist – and only 42% of British women – I used to think, What do you think feminism IS, ladies? What part of ‘liberation for women’ is not for you? Is it freedom to vote? The right not to be owned by the man you marry? The campaign for equal pay? ‘Vogue’ by Madonna? Jeans? Did all that good shit GET ON YOUR NERVES? Or were you just DRUNK AT THE TIME OF THE SURVEY?”

Med mye humor, og mange flotte betraktninger og fortellinger fra barndom, oppvekst og voksenliv klarer Caitlin å komme frem til følgende definisjon av å være feminist:

“So here is the quick way of working out if you’re a feminist. Put your hand in your pants.
a) Do you have a vagina? and
b) Do you want to be in charge of it?
If you said ‘yes’ to both, then congratulations! You’re a feminist.”

Kanskje litt enkelt, men fantastisk morsomt. Boka er også kommet ut på norsk med tittelen Kunsten å være kvinne.

Og sist, men ikke minst, så vil jeg trekke frem ei bok som jeg regner med de færreste ville forbundet med feminismen eller kvinnedagen: Bridget Jones dagbok (1996). Den trenger nok ingen introduksjon, de som ikke har lest boka har sett filmen. Bridget er et godt stykke unna feministidealet, hun roter rundt, lar menn definere seg, har lav selvtillit, er konstant på slankekur  og presser seg inn i undertøy som bare kan sammenlignes med ting folk gikk i på viktoria-tiden og er på evig leting etter Mr Right. Samtidig så er hun en heltinne for så utrolig mange, hun er ekstremt populær nettopp fordi så mange kan kjenne seg igjen i henne. Hun klarer kanskje ikke å redde verden, men hun får en god del kvinner til å føle seg bedre om seg selv – og det syns jeg er verdt en salutt på denne dagen. Les også betraktningen  I’m a Feminist — and I Love ‘Bridget Jones’s Diary’ av Jessica Reaves fra 2001. Jeg vil tro det er flere enn meg som kjenner seg igjen!

 

God lesing og gratulerer med dagen jenter!

Vil du bestemme den neste boka jeg skal lese?

Jeg klarer ikke å bestemme meg for den neste boka jeg skal lese. Det er tre bøker som ligger i lese-bunken, men de er sååå forskjellige at jeg ikke klarer å ta et valg. Er fullt klar over at dette er et skikkelig luksusproblem, og alle bøkene skal jo leses etterhvert! Derfor lar jeg avgjørelsen være opp til det O store internett. Selv om jeg skulle få bare en eneste stemme så vil jeg gjøre som jeg får beskjed om! Har du lyst til å hjelpe meg? Trykk på ett (eller flere) av alternativene!

Her er litt mer info om bøkene i tilfelle du ikke har en klar mening (ved å trykke på bildet så kommer du inn på forlagets beskrivelse av boka):

Hvis du ser noen på trikken som leser og humrer…

…så er det nok meg. Har begynt på Stillstand av Agnes Ravatn og hun skuffer ikke. Agnes er fortsatt like kvass, tørrvittig og observant. Det er nesten så jeg må holde igjen for at den skal vare lengst mulig. En ekstra dimensjon ved boka er at hennes observasjoner også gjør det enda mer interessant å gjøre egne observasjoner av steder der det ikke skjer noe , f.eks. på trikken…

Bilde lånt av Samlaget

Omtale av Den fremmede kommer etter at bokklubben min har hatt møte om den senere i uka.

Lest: “Snort stories” av Matias Faldbakken

Først litt om forfatteren…

Matias Faldbakken er nok best litterært kjent som Abo Rasul, pesudonymet han brukte da han skrev trilogien “Skandinavisk misantropi”. Noe av grunnen til pseudonymet var visstnok at han ikke ønsket å bli sammenlignet med sin far, forfatteren Knut Faldbakken. Utover å være forfatter er han for det meste billedkunstner.

Han er en av de forfatterne som jeg nesten er litt redd. The Cocka Hola Company (2001) og Macht und Rebel (2002), de to første bøkene i Skandinavisk Misantropi, er blant de få bøkene som faktisk har gjort meg psykisk uvel. Det er ekkelt, usmakelig og ubehagelig, men samtidig med et budskap.

Den litterære produksjonen hans består av fem utgitte bøker. Jeg leste en annen bokblogger som omtalte en av hans bøker og som sa at “Det virker som om litteraturen trenger Matias Faldbakken, mer enn Faldbakken trenger litteraturen”. Det tror jeg nok stemmer. Han er først og fremst kunstner, med et behov for å uttrykke noe gjennom sitt forfatterskap når det sammenfaller med kunsten hans.

…så litt om boka

Snort stories (2005) er et utvalg av Faldbakkens intervjuer og artikler publisert i forskjellige norske og utenlandske publikasjoner mellom 2002 og 2005. Tekstene beveger seg mellom virkelighet og fiksjon, uten at det egentlig er mulig å klare å gjette hva som er hva. Temaene er populærkultur, kunstneren, rus og vold. Av de 10 tekstene er det fire intervjuer, og resten er gjenfortalte historier og essays.

Alle tekstene er helt koblet fra hverandre og det går helt greit å ikke lese den i ett strekk. Samtidig så er den bare 125 sider lang, så det er ganske rask, men underholdende lesning. Med så forskjellige tekster så er det helt klart noen tekster som er bedre enn andre, eller mer interssante enn andre. Det er nesten litt som å lese et magasin, dersom et av intervjuene ikke er så spennende, så er det bare å hoppe videre til neste.

Noen av tekstene traff meg mer enn andre. For en bokblogger så er teksten Minimal kritikk ganske spennende lesing. Denne historien handler om den armenske kritikeren Artoun Dilsizian (såvidt jeg kan skjønne en fiktiv person) som forteller om sin tilnærming til litteraturkritikk kalt minimalistisk kritikk. Han har jobbet som litteraturkritiker i NY Times der hans anmeldelser kun inneholder følgende omtale av boka: JA eller NEI. Problemet er at for at publikum skal ha tiltro til hans mening så må han jobbe svært hardt på den sosiale arena for at folk skal skjønne at han vet hva han snakker om. Det blir til slutt hans undergang.

Konseptet er jo egentlig ganske genialt. Dersom det var en blogger eller anmelder som jeg stolte 100% på, så ville jeg helt klart ha tiltro til et ja eller nei som anmeldelse av en bok. Det er jo ikke så langt unna et terningkast egentlig, jeg forholder meg for det meste til terningkastet og mindre til teksten som er skrevet som begrunnelse for det. (Ikke det at terningskast er så ofte brukt på bøker, det er vel mer vanlig på film.)

Utover denne teksten så er også endel andre som er morsomme, underfundige og interessante, mens noen av dem er også kjedelige eller intetsigende for meg. Må innrømme at teksten Om negasjon – en samtale med Seymore Snuff måtte jeg bare hoppe over, den ble for kjedelig.

Bokens kanskje største styrke er nettopp det grenselandet mellom fiksjon og virkelighet, det er veldig vanskelig å vite hva som er fakta, hva som er fiksjon og hva som er disse to ytterpunktenes uekte barn. Men det gjør også lesingen mer spennende og gir boken flere dimensjoner.

Noen favorittsitater

“Salman Rushdie

Haroun and the Sea of Stories

224 sider

Penguin Putnam

Av Artoun Dilsizian

NEI”

“Flere og flere avanserte kunstnere har adaptert kontorarbeiderens stil og arbeidsform. De sitter 9-4 og gjør tre ting: 1) Skriver prosjektbeskrivelser/fyller ut skjemaer 2) svarer på mailer 3) gjør “research” på internettet. De sitter i noen møter også. Det er altså snakk om kunstneren som en blanding av sektretær, saksbehandler og akademiker.”

Les/ikke les? Ta den for det den er og les den som et avbrekk fra vanlige skjønnlitterære bøker. Eller les én og én tekst etterhvert, og hopp over de som ikke fenger. Jeg tror ikke du vil angre.

Victoria på Klingenberg

Det er nesten en skam å trekke inn i kinomørket en så vakker søndagsformiddag, men det var verdt det.

Som nevnt tidligere så er jeg ikke en så veldig stor fan av å lese boka først og se filmen etterpå, men i dette tilfellet funket det. Victoria er vakker, trist, fin og en smule irriterende, akkurat slik den skal være. ❤

Bok+film=?

Flere og flere fantastiske bøker blir filmatisert, virker som om nesten annenhver film som går på kino for tiden har utgangspunkt i et eller annet litterært verk. Bare den siste måneden så har både  Les Miserables og Victoria gått på kino, i tillegg til Halvbroren på NRK. Det evinnelige spørsmålet da, dersom man har både lest boka og sett filmen, er hvilken man likte best. For min del vinner boka nesten alltid, men det er nok fordi å lese en bok er en større og mer langvarig opplevelse enn å se en film på 90 minutter. I tillegg til at filmbransjen har jo en tendens til å ta seg noen friheter både med karakterer og handling.

Ofte kommer filmatiseringen av en bok i en forrykende fart. Hvis boka har vært en stor suksess så er det ikke snakk om la den ligge litt før den skal omskapes til film. Noe av det verste jeg har sett eksempel på der er nok Da Vinci-koden. Makan til groteskt dårlig lagd film med mager dialog skal man lete lenge etter. Boka var heller ikke min favoritt, men med tanke på hvor stor den faktisk ble så hadde den fortjent bedre.

Men hvilken rekkefølge skaper den beste opplevelsen?

Først bok, så film: Når jeg leser ei bok som har blitt filmatisert så frister det veldig å se filmen rett etterpå. Da er jeg jo egentlig ute etter at filmen skal fylle inn hullene og fortelle meg om det jeg har sett for meg “stemmer”. I løpet av boka kan jeg kanskje til og med lure på hvordan regissøren har løst en eller annen situasjon. Men vanligvis blir jeg bare skuffet, det er et eller annet som ikke stemmer. Eller så er det kuttet ut viktige deler fordi det ikke passer inn. Av og til blir feks karakterer slått sammen. Og så blir det jo kjedelig også; manusforfatteren har jo naturlig nok  basert mye av dialogen på boka, så da blir man liksom sittende å vente på neste replikk.

Valley of the Dolls og På kjøret er to bøker hvor jeg like etter å ha lest ut boka begynte å se filmen. Selv om disse bøkene er satt på omtrent samme tid, så ble den ene filmatisert i 1967 og den andre først i 2012. Det har nok gjort noen med hvordan filmene har blitt laget, men poenget er altså at jeg ikke var fornøyd, og jeg har ennå ikke sett ferdig noen av dem.

Først film, så bok: Ofte når jeg har sett en film som er basert på ei bok så frister det å lese boka etterpå. Å finne ut hva som egentlig skjedde, hvordan situasjoner og karakterer egentlig ble framstil. Jeg er ute etter et mye dypere innblikk i handligen. Vanligvis så er det alltid best å se filmen først og lese boka etterpå. Da får jeg en filmopplevelse som ikke er forstyrret av merkunnskap om boka, mens jeg i tillegg får ei bok som det kanskje frister mer å lese etterpå. Og det blir jo spesielt bra hvis filmen faktisk er en så god opplevelse at boka frister skikkelig!

Passer filmatisering til alle bøker? Mest sannsynlig ikke. Etter å ha sett trailerne til filmatiseringen av Cloud Atlas så satt jeg bare igjen en skikkelig wtf-følelse. Nå har jeg ikke lest boka, men jeg må innrømme at det frister heller ikke. Noen bøker har kanskje ikke en handling som passer til film, men for en del andre bøker så dreier det kanskje mer om å ha respekt for boka.